Foto: Aftenposten/Signe Dons/NTB Scanpix

SATSER GRØNT: Tyskland er et av landene som satser stort på fornybar energi. Bildet er fra landsbyen Feldheim som ligger sør for Berlin. Den er 100% selvforsynt med fornybar energi.

Geopolitikk og fornybar energi

Publisert: 13. juli 2017

Ulf Sverdrup skriver i DN om hva et grønt skifte kan bety for geopolitikken.

(Dagens Næringsliv): Storpolitikk har i lang tid vært knyttet til den strategiske betydningen av olje og gass. Kontroll med ressursene har gitt makt, avhengighet har gitt avmakt. Historien er full av militære kampanjer som har hatt som mål å få kontroll med petroleumsressurser, eller håndtere avhengigheten.

Vil et stort innslag av fornybar energi endre storpolitikken? Dersom verden blir grønn, vil konflikter og globale spenninger bli borte, eller vil nye oppstå?

Det finnes noe forskning omkring de sikkerhetspolitiske effektene av at vi ikke klarer å stoppe klimaendringene. De peker i retning av konflikt om knappe ressurser, som vann og mat, med nød og migrasjon som konsekvenser. Dersom havnivået stiger i den takt ekspertene tror, vil også verdens mange kystbyer stå overfor enorme utfordringer. Den finansielle risikoen er også formidabel.

Vi vet også at å bremse klimaendringen vil stille store krav til internasjonale institusjoner og internasjonalt lederskap. Utfordringen er å fremme radikal endring fort, men samtidig gjøre det riktig og uten for mange negative bieffekter. Det kreves klare mål, regulering, samt en god dose tillit på tvers av landegrensene. Vi vil også måtte mobilisere offentlige og private ressurser for store og langsiktige internasjonale satsinger på infrastruktur, forskning og teknologiutvikling.

Selv om Trump har varslet at USA vil gå ut av Parisavtalen, skjer det mye annet positivt på dette feltet. Kanskje lykkes den globale klimakampen.

Det er mye mindre forskning på hva den geopolitiske situasjonen vil være dersom vi faktisk lykkes med å få til et raskt og radikalt skifte. Kolleger ved NUPI ser derfor i samarbeid med universitetene Columbia og Harvard nærmere på denne tematikken i en ny rapport. Der drøfter de den litteraturen som foreligger, og ser på noen mulige konsekvenser av en overgang til fornybar energi. La meg trekke frem noen av observasjonene:

For det første, dersom olje og gass blir mindre etterspurt, må en også forvente at prisene vil falle og at investorer vil se annetsteds. Skiferrevolusjonen og oljeprisfallet i 2014 skapte bølger, men en storskala overgang til fornybar energi vil være et jordskjelv. Dette kan være gunstig for dem som frem til nå har importert olje, men for dem som har bygd sin økonomi, samfunnskontrakt og utenrikspolitikk på olje, vil et varig prisfall ramme hardt. Flere land kan lide samme skjebne som Venezuela. Det er all grunn til å tro at det vil føre til en varig endring av makt, status og innflytelse i det internasjonale systemet.

Norge vil kunne rammes, men et varig prisfall vil først og fremst ramme landene med de svakeste samfunnsinstitusjonene og de minst diversifiserte økonomiene. Noen av utviklingslandene, som hadde håpet at fremtidige petroleumsinntekter skulle gi et økonomisk løft, vil måtte søke andre løsninger. Vi kan håpe at reduserte inntekter kan skape fortgang i reformer, men det kan også føre til ustabilitet og uro, nasjonalt eller regionalt. For Europa kan det bety et enda mer ustabilt omland.

For det andre, selv om avhengigheten av olje og gass avtar, vil nye avhengigheter kunne oppstå. Mange er bekymret for tilgangen til teknologi og materialer som er nødvendig for å produsere fornybar energi. Mange mineraler, blant annet såkalte «rare earth elements», er egentlig ikke så sjeldne. De finnes i mange land, men er vanskelige og kostbare å utvinne med dagens teknologi.

I dag foregår mesteparten av utvinning og produksjon av for eksempel litium i Chile, kobolt i Kongo og indium i Kina. Det har vært episoder der tilgang til slike viktige innsatsfaktorer for fornybar industri er blitt forhindret av ikke-kommersielle grunner. Det blir derfor viktig å sørge for at nye karteller ikke oppstår, og at det finnes velfungerende markeder for disse råvarene.

Et tredje forhold knytter seg til sårbarhet i strømnettet. Økt bruk av fornybar energi innebærer i praksis økt bruk av elektrisitet. Ingen kan si sikkert hvordan fremtidens strømnett vil være. Dersom det blir store, sentraliserte, grenseoverskridende systemer, vil det stille krav til tillit på tvers av landegrensene. Hvis det derimot blir mindre, desentraliserte og lokale systemer vil det kunne skape færre avhengigheter til andre land, men provinser vil også bli mindre avhengig av sine hovedsteder. Økt digitalisering vil uansett kunne gjøre strømnett og kritisk infrastruktur enda mer utsatt for cybertrusler.

Til slutt er det ingen grunn til å tro at det grønne skiftet vil foregå likt og samtidig i alle land. Noen vil gå foran, mens andre vil måtte komme etter, enten fordi de ikke vil legge om med en gang, eller fordi de ikke evner å omstille seg raskere. Hvor fort land greier å omstille seg kan få konsekvenser for deres status, makt og inntekter i det internasjonale systemet. Omstillingstakten i ett land vil også kunne ha virkninger for naboene. Et raskt grønt skifte i Europa vil ha en rekke konsekvenser for naboland som eksporterer olje og gass, og for dem som kan eksportere fornybar kraft.

Olje har ofte vært en sentral faktor i stormaktspolitikken, en grønn verden vil endre dette, men det vil ikke automatisk bli en fredelig verden. Fornybar energi kan også skape nye avhengigheter og sårbarheter. Men disse nye utfordringene er uansett små i forhold til konsekvensene om vi mislykkes.

Denne teksten ble første publisert hos Dagens Næringsliv 9. juli 2017.

Publikasjoner

Prosjekter