Bildet viser tilhengere av Egypts nåværende president General El-Sisi. Foto: NTB Scanpix

LETTERE SAGT ENN GJORT: De siste årene har vist, særlig gjennom Den arabiske våren, at diktatorer som blir omtalt som sterke ledere, som Ben Ali i Tunisia og Mubarak i Egypt, ikke sitter trygt hvis befolkningen er misfornøyd. Å bygge demokrati har imidlertid vist seg å være lettere sagt enn gjort, ifølge seniorforsker Joachim Nahem (NUPI). Bildet viser tilhengere av nåværende president i Egypt, general El-Sisi.

Hvorfor blir det færre demokratier og flere autoritære styrer i verden?

Publisert: 15. des. 2017

- At nåværende president i Egypt General El Sisi etter de fleste solemerker er mer autoritær enn Mubarak, viser at demokratisering ikke er noen rask løsning for å tilfredsstille folks behov for velferd og arbeid, sier NUPIs Joachim Nahem i NRK Ekko.

 

- Det er ikke alltid så lett å plassere land i klare kategorier som diktatur, autoritært og demokratiske styre. Mange land har elementer på tvers av disse kategoriene og det blir fort glidende overganger. Når det er sagt er det en tydelig trend i retning færre demokratier og dragning mot mer autoritært styre de siste 10-15 årene, sier seniorrådgiver Joacim Nahem ved NUPI.

Fredag 15. desember gjestet han NRKs radioprogram Ekko for å snakke om hvorfor det blir stadig flere autoritære regimer i verden. Hør sendingen her.

I januar viste årets rapport fra den amerikanske ikke-statlige organisasjonen Freedom House at frihetens kår i verden ble dårligere for 11. år på rad i 2016.

2016 ga også populister og nasjonalister overraskende sterk medvind på den politiske arenaen i demokratiske land, påpeker Freedom House i rapporten.

Velferd og utdanning

Det er ikke nødvendigvis slik at diktatorer er ensbetydende med dårligere levevilkår for folk flest dårligere på alle områder. I flere diktaturer er bedre velferdsordninger et kort som landets ledelse bruker for å holde på makten.

- Mange diktaturer eller autoritære styrer har sett for seg store moderniseringsprosjekter hvor nettopp utdanning og velferd er viktige elementer. I Afrika kan vi skille mellom autoritære land som Etiopia og Rwanda, hvor vekst og utvikling er viktig mål, og autoritære systemer hvor det å holde på makten er målet i seg selv. Eksempler på sistnevnte er den Demokratiske Republikken Kongo og frem til nylig Gambia og Zimbabwe.

Dårligere med kald krig

Det er få «klassiske» diktatorer igjen, påpeker Nahem.

- Men de finnes fremdeles i noen sentralasiatiske land, for eksempel Turkmenistan. Hviterussland blir ofte kalt Europas siste diktatur. Den kalde krigen tillot diktatorer å oppføre seg dårligere, ved for eksempel å skape mindre utvikling og velferd, stikke penger i egen lomme og være mer brutale.

Kravene om å oppfylle menneskerettighetene var ikke like sterke den gang.

- Både USA og Sovjetunionen overførte enorme beløp og militær støtte til diktaturer. Det eneste kravet de stilte var at landene skulle være på riktig side.

Ingen enkel løsning

Nahem påpeker at de siste årene har vist, særlig gjennom Den arabiske våren, at diktatorer som blir omtalt som sterke ledere, som Ben Ali i Tunisia og Mubarak i Egypt, ikke sitter trygt hvis befolkningen er misfornøyd. Å bygge demokrati har imidlertid vist seg å være lettere sagt enn gjort.

- Det at nåværende leder i Egypt, General El Sisi, etter de fleste solemerker er mer autoritær enn Mubarak, og at flere andre autoritære ledere har gjenerobret makten i Midtøsten, viser at demokratisering ikke er noen rask løsning for å tilfredsstille folks behov for velferd og arbeid.