KRONIKK: Ukraina og krisen i russisk-vestlige relasjoner

(NRK): Krisesituasjonen rundt Ukraina setter den spente relasjonen mellom Russland og Vesten i relieff. Russland mobiliserte tusenvis av tropper ved den ukrainske grensen i det som mest sannsynlig var et forsøk på å avskrekke NATO/USA fra et tettere engasjement med Ukraina og Kiev fra eventuelt å søke ryggdekning i Vesten for å ta tilbake øst-Ukraina med makt.

USA og NATO uttrykte «urokkelig støtte» til Ukraina og klarsignal ble gitt til at to amerikanske destroyere skulle seile inn i Svartehavet. Selv om det er mange interesser som gjør seg gjeldende på russisk side, er sikkerhet i form av en buffer uten militært NATO nærvær langs grensen viktig for Russland. Dette er klart uttrykt i offisielle dokumenter og uttalelser.

NATO og USA støtter opp om Ukraina for å svare på russisk opptrapping og beskytte landets territorielle suverenitet og demokrati. Begge parter bedyrer at de har defensive intensjoner. Ethvert eget skritt er kun et motsvar til noe den andre først gjorde.

Grunnleggende mangel på tillit

Etter hvert som konflikten blir dypere, innrammes stadig flere hendelser bakover i tid som potensielt første hendelse som utløste konflikten. I dag er diskusjonen om hvorvidt NATO etter den kalde krigens slutt lovet eller ikke lovet å utvide grensene lenger øst, blant de heftigste.

Felles for retorikken på begge sider er også at ingen selv gjorde noe som den andre av forståelige grunner kunne føle seg truet av. Bak retorikken ligger en mer fundamental driver: Ingen av partene tror på at den andre kan ha annet enn offensive intensjoner. For Russlands ledelse er NATO/USA /Vesten iboende aggressivt og ekspansjonistisk. Det forsøker å undergrave Russland med alle midler. For NATO/USA/Vestens ledelse fremstår Russland etter annekteringen av Krim i 2014 som nødvendigvis aggressivt og ekspansjonistisk, på tvers av politiske felt og i alle himmelretninger.

Disse forståelseshorisontene er også sterkt representert blant motpartene på det lavere nivået i denne konflikten, i Kiev og i Donbas, og spilles opp (og på) gjennom stormaktenes tiltagende konfrontasjon.

Stammekrigen

En problematisk effekt av denne utviklingen er at man ikke lenger skjelner mellom handlinger, akseptable og uakseptable, men feller dommen ut fra hvilken aktør som handler. Dette utvikler seg fort til en slags stammekrig.

Konsekvensen av disse gjensidige oppfatningene er at den andre ikke kan møtes med annet enn kompromissløshet og hard makt. Man overlater håndteringen av motparten til ren avskrekkingslogikk. Fordi det ikke finnes noen mulighet for at den andre skal kunne oppføre seg rasjonelt og ansvarlig, har diplomati og forhandling liten plass i den utenrikspolitiske verktøykassa. Samtidig er begge parter så sikre i sin rettferdige sak og motpartens aggressive hensikter at det blir umulig å se hvorfor den andre skulle kunne reagere på egne handlinger.

Derfor samler Russland tusenvis av soldater langs grensen til Ukraina, men skjønner ikke at de oppnår det motsatte av det de prøver på. Kiev løper rett i armene på NATO. NATO trår ikke tilbake, men avtvinges ytterligere løfter om militær bistand til Kiev (som ikke nødvendigvis vil innfris). Samtidig vil NATOs nye forsikringer til Kiev bidra til å øke Russlands tilbøyelighet til å ty til våpen. Avskrekking kan definitivt fungere i visse situasjoner, men det er lite av empirien de siste årene som tilsier at gjensidig militær avskrekking vil skape sikkerhet i og rundt Ukraina.

Endret konfliktmønster

Nesten uten at vi har merket det har dette samhandlingsmønsteret mellom Russland og Vesten spredt seg langs hele øst-vest grensen i Europa de siste sju årene. Det har materialisert seg i en gjensidig militær posisjonering.

Vi ser nye og tyngre øvelsesmønstre, stadig tettere på hverandre, i Svartehavsregionen, Sentral Europa, Østersjøregionen og nordområdene. En oppblussing av konflikten i Ukraina kan fort stikke hele den nye øst-vest grensen i brann. Dette innebærer ikke at det er parallellitet hverken når det gjelder størrelse og transparens på tiltak eller skyld i eskaleringen. Poenget er mønsteret i samhandlingen og det faktum at relasjonen mellom Russland og Vesten i økende grad forvaltes gjennom kanondiplomati. Samme hvor mye vi liker å snakke om kapabiliteter og teknikaliteter, hvor lettende det er at de som «kan sikkerhet» tar seg av saken og hvor riktig avskrekkingens logikk synes å være, drives internasjonal politikk av det sosiale samspillet mellom aktørene. Ikke minst i det mest fundamentale spørsmålet i internasjonal politikk, krig eller fred, er det samhandlingsmønsteret mellom de sosiale enhetene som stater eller allianser utgjør, som er avgjørende.

Kompromissløs president

Jeg skjønner tvilen rundt hvorvidt det overhodet ville kunne føre noe steds hen å satse på diplomati i forhold til Russland. Det er helt åpenbart at Putin er en mann som ikke er glad i kompromisser og har en hang til bruk av tvangsmakt når det gjelder å løse politiske problemer. Dette så vi alt da den andre tsjetsjeniakrigen tok til i 1999. I de siste månedene har vi sett at kampen mot opposisjonelle internt i Russland føres med stadig hardere hånd. Men er det riktig å regne med at Russland, slik Biden indikerte i sitt «ja» til spørsmålet om hvorvidt Putin er en morder, ikke ville inngå et kompromiss og holde seg til det, dersom det var i Russlands sikkerhetspolitiske interesse?

Fordelen med de dramatiske hendelsene rundt Ukraina de siste par ukene er at de minner alle parter om, i hvertfall i et øyeblikk, at dette står om liv og død, både for dem selv og motparten. Det tvinger frem tanken om at forhandling kanskje kunne fungere og at motparten kan opptre rasjonelt. Kanskje var det derfor Biden bestemte seg for å avblåse toktet inn i Svartehavet og foreslå et toppmøte?

Det vanskelige diplomatiet

Men slike justeringer av forståelseshorisonten, som bringer samhandlingen over i det diplomatiske sporet, blir fort innhentet av ensidige oppblåste fiendebilder og etablerte «sannheter» i diplomatisk praksis. I stedet for et «ja takk, det trenger vi», slo haukene i Moskva seg på brystet og omtalte invitasjonen som en seier for egen del og et svakhetstegn på amerikansk side.

USA lanserte nye sanksjoner mot Russland like etter at de inviterte til møtet. Denne tilsynelatende paradoksale politikken handler til dels om at den egentlige amerikanske linjen i dag er konfrontasjonslinjen, men også om ideen om at det er maktpåliggende å forhandle fra en styrkeposisjon. Dessverre er konsekvensen at spenningsnivået etter de siste ukenes hendelser er etablert på et enda høyere nivå.

I stedet for å bruke diplomater som redskap for å forhandle, brukes de til å bryte kontakt gjennom stadig nye runder med gjensidige utvisninger. Det blir forhåpentligvis et toppmøte, selv om mange er skeptiske til hvilke resultater det kan bringe.

Denne kronikken ble først publisert på NRK Ytring, den 17. april, 2021.