Er globalisering en prosess som skaper vinnere og tapere, og dermed fører til økt ulikhet? Slike påstander høres ofte i den offentlige debatt, og de er understøttet av enkelte rapporter utgitt av blant annet UNDP (FNs utviklingsprogram).
Denne studien undersøker om det har blitt mer eller mindre global ulikhet i perioden fra 1960-tallet til 1998. Konklusjonen er klar: Det har på global basis skjedd en reduksjon i ulikheten mellom land i løpet av perioden. Dette gjelder enten vi analyserer forskjeller i inntekt (kapittel 2) eller forskjeller i levekår (kapittel 4).
Det er likevel stor variasjon mellom ulike regioner. Mens Øst- og Sørøst-Asia har opplevd kraftig vekst og forbedring i levekår og har tatt innpå de rike landene, er utviklingen svakere for andre utviklingsland. Etter 1980 har utviklingen vært særlig svak i deler av Øst-Europa og Afrika sør for Sahara.
Konklusjonen om redusert inntektsulikhet er oppnådd med bruk av tall for inntekt per innbygger som er justert for kjøpekraft. UNDPs påstand om økt ulikhet er basert på tall som ikke er justert for prisforskjeller. Med slike tall finner man en økning i ulikhet mellom land i perioden vi studerer, bortsett fra perioden 1993-98 der ulikheten er blitt redusert. Det er imidlertid utbredt enighet om at kjøpekraftsjusterte tall bør benyttes dersom man er ute etter å sammenlikne velferd eller levestandard.
Resultatet om redusert ulikhet ovenfor tar ikke hensyn til graden av ulikhet innad i land. Analysen av dette i kapittel 3 viser et sammensatt bilde, med økt ulikhet i halvparten av landene og redusert ulikhet i den andre halvparten. Mens det er minst ulikhet i rike land, er sammenhengen mellom økonomisk vekst og ulikhet over tid uklar. Det er derfor ikke noen enkel sammenheng mellom vekst og ulikhet som tilsier at inntektssammenlikninger mellom land gir et systematisk skjevt bilde.
Kina er et folkerikt land som i høy grad påvirker verdensgjennomsnittet; hvis vi fjerner Kina fra våre data har graden av global ulikhet mellom land ikke endret seg særlig fra 1965 til 1997. Utviklingen av ulikhet internt i Kina er derfor av spesiell interesse. Har den betydelige økonomiske veksten i Kina kommet de fattige til gode eller ikke? Svaret er ja; selv om ulikheten i Kina har økt, er det ingen tvil om at veksten også har kommet de fattige til gode.
Rapporten viser at ulikheten i verden er redusert fra 1960-tallet, og avkrefter dermed en del svakt dokumenterte påstander som er fremmet i debatten. Analysen gir imidlertid ikke endelige svar på hvordan globalisering påvirker graden av ulikhet. Dette er et omfattende forskningsprosjekt, og vi nøyer oss i kapittel 1 med å gi et riss av mulige mekanismer. For å finne svar, må vi også ta hensyn til at globalisering skjer samtidig med endringer i teknologi og politiske forhold som påvirker graden av ulikhet. Selv om vi har funnet at det har blitt mer likhet, kan vi ikke dermed konkludere at “globalisering skaper likhet”. Globalisering er en sammensatt prosess der ulike mekanismer kan trekke i forskjellig retning.
Utviklingen etter 1960, med redusert global ulikhet, betyr at en langvarig trend i retning av økt ulikhet er brutt. Dette er oppløftende og fortjener oppmerksomhet. Likevel er inntektsforskjellene og ulikheten i levestandard mellom rike og fattige land fortsatt enorme. Den reduserte ulikhet mellom verdens land over tid skyldes dels inntektsvekst for andre u-land enn de aller fattigste. Hvis vi sammenligner de aller fattigste og de aller rikeste landene har forskjellen økt over tid. Det forhold at nesten en fjerdedel av verdens befolkning lever under fattigdomsgrensen, er nok en påminnelse om at utfordringene i forhold til fattigdom og ulikhet fortsatt er enorme.
