16.03.07
Hegemonens hamskifte
Bush, 11. september og amerikansk utenrikspolitikk (nr 270)
NUPI-rapport | Oslo, NUPI | 89 sider |
ISBN 82-7002-178-4
| Pris: kr 150
Rapporten er en gjennomgang av endringen av amerikansk strategi fra slutten av den kalde krigen til etter 11. september 2001.
>> Summary
USA har siden Sovjetunionens sammenbrudd utviklet seg til en internasjonal hegemon med de økte muligheter for egenrådig utenrikspolitisk opptreden som dette representerer. Presidentvalget i 2000 førte også til makten en administrasjon med betydelig større vilje enn sine forgjengere til å benytte dette maktpotensial for å oppnå viktige og varige endringer i det internasjonale system. Knapt åtte måneder ut i denne administrasjonens regjeringstid inntreffer et av de viktigste tidsskiller i amerikansk sikkerhetspolitikk. Terrorangrepet 11. september 2001 viste USAs sårbarhet og endret fullstendig amerikansk forståelse av nasjonal sikkerhet. Kombinasjonen av økt maktpolitisk dominans, sikkerhetspolitisk paradigmeskifte og nytt utenrikspolitisk tenkesett innebar at de viktigste forutsetningene for amerikansk utenrikspolitikk var blitt fundamentalt endret.
Helt siden USA ble en internasjonal stormakt på begynnelsen av 1900-tallet har landet gjennomgående ført en multilateralistdominert utenrikspolitikk. De nye parametere indikerer at dette kan være et avsluttet kapittel, og at man står ved innledningen til en ny epoke der USAs forhold til omverdenen i stedet kan bli preget av unilateralisme og en kraftfull anvendelse av landets overlegne maktressurser.
Den foreliggende analyse av Bush-administrasjonens utenrikspolitiske grunnfilosofi og konkrete politikk på sentrale sikkerhetspolitiske områder bekrefter også en slik antakelse. Således viser administrasjonen en klar preferanse for bruk av nasjonalt styrte virkemidler fremfor å implementere politikken gjennom kollektive ordninger. Ikke nok med det, den legger også opp til en til dels offensiv bruk av militærmakt, bygd på nye sikkerhetspolitiske prinsipper. Bush-administrasjonen prioriterer også ad hoc-koalisjoner fremfor langsiktig institusjonsbygging og er mer opptatt av fleksible bilaterale avtaler enn brede multilaterale løsninger. I den grad man søker å gå veien om internasjonale organisasjoner, er dette primært ut fra et behov om å få støtte for en allerede nasjonalt utstaket kurs og ikke uttrykk for noe genuint ønske om å utforme en kompromisspreget felles internasjonal opptreden. I sum innebærer derfor Bush-administrasjonens Distinct American Internationalism et betydelig brudd med det tenkesett og den orientering som har dominert amerikansk utenrikspolitikk spesielt siden den andre verdenskrig.
Hele publikasjonslisten
