24.08.07 Norsk forsvarsdiskurs 1990-2005: Internasjonalisering av Forsvaret

Etter 1990 ble det norske forsvaret stilt overfor nye utfordringer som følge av et nytt og mer diffust trusselbilde, transformasjonen i NATO og reduserte forsvarsbudsjetter. Mens de fleste NATO-land gikk i gang med å tilpasse nasjonale forsvarspolitiske prioriteringer, militære doktriner og operasjonelle konsepter til det nye trusselbildet, fikk man en langt tregere tilpasning i Norge. Sentrale aktører i norsk forsvarspolitikk så ikke nødvendigheten av å tilpasse forsvarsstrukturen og -politikken til en ny internasjonal ”virkelighet”. Internasjonale militære operasjoner ble for eksempel betraktet som en tilleggsoppgave langt inn på 1990-tallet.

Med utgangspunkt i kontinuiteten eller tregheten i norsk forsvarsdiskurs argumenterer jeg i denne avhandlingen for at de internasjonale utviklingstrekkene etter 1990 i liten grad formet norsk forsvarspolitikk direkte. Mens konvensjonelle analyser i stor grad har fokusert på betydningen av eksterne sikkerhetspolitiske rammebetingelser for norsk forsvarspolitikk, hevder jeg at norsk forsvarspolitikk i betydelig grad er definert av faktorer på nasjonalt plan.

Norsk forsvarspolitikk er, for det første, koplet diskursivt til sentrale begreper i norsk forsvarstradisjon, som for eksempel folkeforsvar, og til nasjonale kjerneverdier, som demokrati og likhet - blant annet gjennom verneplikten. Norsk nasjonsbygging var konstituerende for Forsvaret og skapte et bånd mellom militærmakten, territoriet og folket som grunnlag for norsk forsvarsidentitet. Denne identiteten kan betraktes som en underkomponent av nasjonalstatens identitet. Norsk forsvarsidentitet er innskrevet i Forsvarets virksomhet og i praksiser knyttet til utøvelsen av offisersyrket og bidrar til forsvarsdiskursens kontinuitet. I forlengelsen av dette argumenterer jeg for at etablerte handlingsmønstre, som bygger opp under en bestemt forståelse av hvordan ting skal gjøres, virker hemmende på alternative eller konkurrerende syn. Når praksiser, for eksempel rutiner i norsk forsvarsplanlegging eller nasjonale militære utdanningsordninger eller insentivstrukturer, eller utsagn betraktes som ”normale” tas de for gitt og kan sies å være en del av doxa i norsk forsvarspolitikk. Forsvarspolitikken er videre innleiret i andre politikkområder, noe som har bidratt til kontinuitet. Invasjonsforsvaret hadde en strategisk begrunnelse, men fikk en viktig distriktspolitisk og sysselsettingspolitisk funksjon. Fordi Forsvaret har vært en av landets største offentlige arbeidsplasser ble befalsorganisasjonene sterke, og de største av dem har vært generelt skeptiske til omlegging og internasjonalisering.

På internasjonalt nivå er det framfor alt NATO-samarbeidet og det bilaterale forsvarssamarbeidet med USA som i størst grad har formet handlingsbetingelsene for norsk forsvarspolitikk. Graden av åpenhet i norsk forsvarsdiskurs varierer imidlertid med saksfeltet. For eksempel har den internasjonale diskursen om kampen mot terrorisme preget forsvarsdiskursen i perioder.

Gjennom en diskursanalytisk tilnærming gir jeg en systematisk framstilling av hvordan ulike representasjoner av norsk forsvarspolitikk konstrueres og vedlikeholdes gjennom sosialisering og politiske og militære praksiser, og hvordan konkurrerende eller utfordrende representasjoner avvises. Diskurs forstås både som et språklig og materielt fenomen, og praksiser analyseres som en del av det diskursive. Avhandlingen sporer hvordan og under hvilke betingelser nye begreper og ny kunnskap fra den internasjonale diskursen i NATO, USA, EU osv. tas opp i det offentlige nasjonale ordskiftet og fører til forskyvninger i hovedrepresentasjonen i perioden 1990 til 2005. Norske politikere og offiserer med erfaring fra internasjonale operasjoner, samt enkelte forsvarsbyråkrater og forskere spiller en sentral rolle som formidlere og fortolkere av den internasjonale diskursen. Rundt år 2000 skjer det et skifte i norsk forsvarsdiskurs, når disse aktørene greier å skape koplinger mellom det nye på den ene siden, og etablerte forestillinger om og praksiser i Forsvaret på den andre, og på en slik måte at den nye forsvarspolitikken blir forenlig med den gjeldende.

Endringer i militære praksiser bidro også til det diskursive skiftet. Relasjonene mellom norsk forsvarspolitikk på den ene siden, og utenriks- og sikkerhetspolitikken på den andre, endres vesentlig i løpet av den perioden som jeg analyserer. Mens Forsvaret var et instrument for sikkerhetspolitikken, som sto øverst i hierarkiet av de tre politikkområdene under den kalde krigen, ble Forsvaret i siste halvdel av 1990-tallet i økende grad et utenrikspolitisk instrument for å understøtte Norges posisjon i NATO, overfor USA og internasjonalt. Avhandlingen konkluderer likevel med at omleggingen og internasjonaliseringen av norsk forsvarspolitikk har skjedd uten at forsvarsidentiteten endres tilsvarende.