Rapporten begynner med en analyse av hvordan dominerende diskurser blant de tre viktigste internasjonale organisasjonene – FN, NATO og EU – påvirker hvilke beskyttelseskonsepter som utvikles for operasjoner. Videre sammenlignes utfordringer knyttet til beskyttelse av sivile i tre FN-operasjoner: MONUSCO, UNMIS og UNAMID. Til slutt beskriver rapporten hvordan tiltak tilknyttet beskyttelse av sivile har blitt utviklet i Den afrikanske union (AU), og blant de mest sentrale ikke-statlige organisasjonene.
Rapporten viser at FN har kommet lengst i å utvikle konsepter, retningslinjer og treningsverktøy for beskyttelse av sivile. Organisasjonen har innsett at dens (manglende) evne til å beskytte ikke bare påvirker hver enkelt operasjon, men også FNs legitimitet og troverdighet generelt. FNs tilnærming til beskyttelse er dermed først og fremst direkte, i og med at det blir sett på som et mål i seg selv. Men, mange av de nyutviklede konseptene er ikke godt nok tilpasset militære behov.
Natos nåværende tilnærming til beskyttelse av sivile er først og fremst indirekte, fordi den kun utgjør en del av en større strategi med mål om enten å bekjempe eller støtte et opprør. I motsetning til FN, EU og AU, utvikler ikke Nato spesifikke strategier, konsepter eller retningslinjer for å bidra til beskyttelse av sivile. En svakhet ved Natos (manglende) tilnærming til beskyttelse er organisasjonens vektlegging av hvordan den skal unngå å ta sivile liv i stedet for hvordan de skal beskyttes. En annen utfordring for Nato er mangelen på sivile kapasiteter.
EU har kommet nokså langt i å anerkjenne at beskyttelse av sivile i konfliktområder er viktig, men organisasjonen har få erfaringer å trekke på fra egne operasjoner. En av de viktigste forskjellene mellom EU og FN går på viljen til å bruke militær makt. EU ser på ”robusthet” som en forutsetning for effektiv beskyttelse av sivile.
AU har nettopp begynt å utvikle konsepter og strategier for beskyttelse av sivile. Det finnes i dag egne retningslinjer, men ingen AU-operasjon har utviklet noen beskyttelsesstrategi. Det er allikevel sannsynlig at beskyttelse av sivile kommer til å være en viktig del av kommende operasjoner.
NGOer har meget stor innflytelse på hvordan beskyttelse av sivile settes på agendaen og for gjennomføring av ulike tiltak. Det finnes flere grunner til dette, men en hovedgrunn er at NGOene samlet sett har store finansielle ressurser. Det finnes allikevel ingen enhetlig filosofi eller tilnærming til beskyttelse som er anerkjent av samtlige NGOer, som består av en lang rekke aktører.
