Fremtidig knapphet på olje er imidlertid ikke et fremtredende tema verken nasjonalt eller internasjonalt. Ulike staters militære organisasjoner har riktignok begynt å ta utsiktene til en oljekrise som en konkret sikkerhetstrussel, og det er ”avslørt” at offisielle tall og de reelle analysene fra Det internasjonal energibyrået (IEA) muligens er avvikende. Men fokuset er primært på nødvendigheten av å kutte oljeforbruket og erstatte det med fornybar energi av hensyn til klimaet. Det er likevel sannsynlig at forsyningssikkerheten for olje vil få økt oppmerksomhet i årene som kommer.
Geopolitisk uro én faktor, men også geologiske forhold virker begrensende. Det utvinnes olje på stadig dypere vann, i mer utsatte strøk og med større miljømessige konsekvenser for å dekke den voksende etterspørselen. Det er uunngåelig at denne kontroversielle utvinningen må begrunnes offentlig. En større
erkjennelse av geologisk knapphet vil forsterke oljens politiske og geopolitiske betydning. Den norske stat har i over tretti år tillatt produksjon av olje fra norsk sokkel utover det som trengs til innenlands forbruk. Overskuddet fra oljesalg til utlandet er til dels kanalisert inn i Statens pensjonsfond utland. Når peak oil nærmer seg, vil oljeprisen mest sannsynlig fluktuere, men generelt stige. Det er rimelig å anta at store deler av de investeringene i aksjer og obligasjoner som Statens pensjonsfond utland har gjort før peak oil inntraff, vil få en negativ kursutvikling sammenliknet med oljeprisen. Norge vil ha solgt billig og kjøpt dyrt.
Når oljetoppen nærmer seg, kan nedgangen i produksjon akselerere på grunn av strategisk tilpasning fra nettoeksportørenes side. De vil, alt annet like, ha insentiver til produsere mindre mengder, men over lenger tidsrom. Bevist tilbakeholdelse av oljeproduksjon kan bli betraktet som usolidarisk med land som mangler petroleum. En stat som
inngår på en slik strategi vil tiltrekke seg oppmerksomhet. Norge nærmeste sikkerhetspolitiske allierte er i all hovedsak nettoimportører av olje, ikke minst EU-land. Det kan høyne de utenrikspolitiske kostnadene av å føre en restriktiv utvinningspolitikk. Så lenge Norge produserer opp mot maksimal produksjon, er landet en ”snill gutt” sett fra
konsumentenes side. Men en rask utvinning vil samtidig fremskynde tidspunktet for når Norge ikke lenger har attraktive naturressurser som kan veksles inn i utenrikspolitisk innflytelse.
Motstanden mot høyt norsk utvinningstempo har hittil kommet i hovedsak fra miljøvernorganisasjoner. Men også peak oil kan begrunne en mindre intensiv, men mer langstrakt produksjon for å maksimere den norske nasjonalformuen. Før tilpasningen eventuelt fases inn, bør det imidlertid foretas utredninger og tverrfaglig forskning. Peak oil er
et svært komplekst fenomen med uvisshet knyttet til tidspunkt og konsekvenser. Men utviklingen i det globale oljemarkedet vil ha vital strategisk betydning for Norge.
Det finnes flere måter å organisere et grundig, nasjonalt arbeid om utfordringene og mulighetene ved peak oil. Regjeringen kan for eksempel nedsette en tverrdepartemental arbeidsgruppe. Man kan alternativt oppneve et uavhengig utvalg. Også næringslivet og forskningsmiljøer vil kunne ha viktige bidrag.
