For handel med landbruksvarer gjelder strenge krav til kvalitet, logistikk og helse som mange av de fattigste landene har problemer med å oppfylle, og handelen kan derfor være null selv i tilfeller der tollfordelen er på flere hundre prosent. Private standarder for etikk og miljø spiller også en økende rolle. Til tross for dette er det mange suksesshistorier
der fattige land håndterer slike krav, og studien kartlegger suksesser så vel som feilslag.
Halvparten av Norges import fra utviklingsland skjer indirekte via andre land, først og fremst i Europa, og på veien fra et u-land til Norge stiger varenes verdi i gjennomsnitt med 83%. Dette påslaget er større, jo mer av handelen som sendes indirekte, og større i handelen med fattige land. For handel med noen land kan påslaget være på flere hundre prosent. I rapporten drøftes ulike forklaringer. Høye prispåslag, drevet av handelskostnader og profittmotiv, er en del av historien. MUL+14-landene omfatter bare 2-3 % av økonomi og handel i ulandene og ¼ av verdens fattigdom.
Ved å bedre markedsadgangen for lavere mellominntektsland (LM) kan det skapes mer handel med land som har inntekt på 1-5 % av Norges nivå, og som omfatter mer enn
halvparten av verdens fattige. En del av landene i nulltollordningen er allerede blitt eller vil snart bli LM-land. En reform der LM-landene får betydelig bedre markedsadgang vil skape en gradvis overgang og unngå et handelsregime basert på utdaterte kriterier. De fattigste landene har mer grunnleggende utviklingsproblemer og de ”nest fattigste”
er bedre i stand til å dra nytte av bedre markedsmuligheter i Norge.
Høye prispåslag i importen kan tyde på svak konkurranse og bidra til å forklare Norges høye prisnivå, spesielt for matvarer. For en del matvarer er importen liten som følge av streng handelspolitikk, og dette begrenser antall aktører og dermed konkurransen.
