Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk

De siste par tre årene har matvareprisene på verdensmarkedet steget sterkt. Særlig i en rekke u-land merkes prisøkningen. Hvilke sider ved matvarekrisen viser bildene?

Matvarekrise

Publisert: 8. jan. 2008

Ris, korn, mais. Matvareprisene har økt sterkt de siste årene. Det har skapt sosial uro i det ene utviklingslandet etter det andre. Flere mennesker enn før sulter, og i en del land har det brutt ut voldsomme opptøyer.

Alarmklokkene har ringt. Globalt er det over 860 millioner mennesker som sulter og lider av underernæring, og tallet øker. Politiske ledere verden over er blitt redde for sosial uro og sine lands politiske stabilitet. Matsituasjonen og landbruk er nå kommet høyt opp på den politiske dagsorden. Det viste FN-toppmøtet om matsikkerhet i Roma i juni, der 180 land deltok. Det antydes at verdens matproduksjon må dobles fra nå og til 2050. Og matsituasjonen var et hovedtema på årets G8-møte i Japan.

2: Hva har skjedd?

I Vietnam og Thailand økte prisen på ris med 50 prosent på to uker i mars 2008. Der og i mange andre utviklingsland er ris like viktig som poteten hos oss. I enkelte afrikanske land var prisøkningen enda større, 300 prosent i Sierra Leone, Mauritania, Elfenbeinskysten, Kamerun, Senegal og Burkina Faso. Flere land, blant dem India og Vietnam, innførte eksportforbud på enkelte matråvarer. Andre land overveide å gjøre det samme. De vil ikke at fri flyt av matvarer skal skape matmangel hos dem.

I Europa skjøt prisene i været fordi det var mangel på melk og korn. Det var resultatet av en jordbrukspolitikk som skulle hindre overproduksjon av nettopp disse varene, jf. tidligere års smørberg i EU.

Hvordan har verdens matvarepriser utviklet seg fra januar 2005 til juli 2008? Når var prisstigningen særlig høy?

Jacques Diouf, som leder FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO), kunne i april 2008 fortelle at «matvareprisene hadde økt 45 prosent (G1) de siste ni månedene». Hveteprisene hadde økt mer enn 180 prosent på de siste tre år, ris 76 prosent de fire første månedene av 2008.

I flere land var situasjonen blitt tragisk og uholdbar for mange. I Bangladesh bruker de fattigste familiene normalt 70 prosent av inntektene sine til å kjøpe mat. Det var derfor ikke vanskelig å forstå at folk har gjort opprør i 37 land verden rundt, som i Haiti – det fattigste landet på den vestlige halvkule – og i Kamerun, der 40 mennesker ble drept under matopptøyene. Nærmere 40 prosent av befolkningen er underernært i de landene der folk har lavest inntekt og størst matvareunderskudd, kunne FAO-sjef Diouf fortelle.

En global matvarekrise truer. Den er ikke så synlig som oljesjokket, men den kan bli en økonomisk og humanitær tsunami i Afrika, sa EUs utviklingskommissær, Louis Michel.

Uansett er sulten blitt mer synligfor oss. Før var det de fattige på landsbygda som døde av sult og hungerskapte sykdommer. De døde stille uten at så mange la merke til det. Ute av øye, ute av sinn, kan vi nesten si. Slik er det ikke lenger. Nå lever halvparten av jordas befolkning i byområder, ifølge FN. Når bybefolkningen ikke har råd til å kjøpe mat, så dør de ikke stille og rolig uten at det legges merke til. Siden 2007 har vi sett uroligheter i et trettitall land, og i Haiti førte opptøyene tidligere i år til at regjeringen måtte gå.

Etter alt å dømme vil sult skape mer politisk uro etter hvert som mat- og energipriser sannsynligvis fortsetter å stige. Skal vi tro FAO og OECD vil gjennomsnittsprisen på landbruksprodukter de kommende ti årene ligge høyt over de prisene som har rådd det siste tiåret. Og det vil ramme de fattige og sultne mest, først og fremst folk i byområder i lavinntektsland.

3: Årsakene

Hva er så årsakene til krisen? Hvorfor har vi fått en så rask og sterk prisøkning? Det finnes ingen enkle svar. En del forklaringer går igjen:

  •  klimaforandringer,
  •  sterkt økte oljepriser,
  •  eksportrestriksjoner,
  •  geopolitiske konflikter,
  •  lavere matproduksjon per innbygger,
  •  matvarelagre er på et historisk lavmål,
  •  spekulasjon.

Andre forklaringer er økt etterspørsel etter mat  blant annet i Kina og India. Verdens matvareprogram (WFP) har også trukket fram den «demografiske utvikling» – at vi blir flere  på kloden. Verdens befolkning vil ventelig øke med 50 prosent fram til 2050.

Økt produksjon av biodrivstoff er blitt den siste syndebukken. Den gjør at matvarer som kunne gått til menneskeføde – blant annet mais – i stedet går til å produsere etanol. Blant de første til å merke det var mexicanerne. For dem er tortillaen, en lefse som er laget av maismel, den kanskje aller viktigste matvaren for folk flest. Som brød for oss.

Da USA begynte å se seg om etter en erstatning for den dyre oljen – og det gjorde de både av miljøgrunner og fordi de ville gjøre seg uavhengig av oljeimport fra Venezuela og enkelte land i Midtøsten – da fløy prisen på mais i været for folk i Mexico. 40 millioner mexicanere lever på fem dollar dagen, eller mindre. De ble sinte og demonstrerte da prisøkningene kom.

I 2007 bestemte landets president at det skulle være makspris på tortillaen, og i vår fjernet han importavgiften på en rekke matvarer. Samtidig inngikk han en avtale med landets risprodusenter om at risen skulle selges for 10 prosent mindre enn prisen på verdensmarkedet.

Verdensproduksjonen av etanol er blitt tredoblet mellom 2000 og 2007. Den er ventet å bli fordoblet igjen fram til 2017, for da å nå et nivå på 127 milliarder liter per år. Produksjonen av biodiesel ventes å stige fra 11 milliarder liter per år i 2007 til rundt 24 milliarder liter fram til 2017.

Produksjon av biodrivstoff har i de rike industrilandene til nå vært drevet fram av politiske beslutninger. Men mange miljøvernere har pekt på at biodrivstoff slett ikke er så bra for miljøet, enten det kommer fra mais, raps eller soya. Den store optimismen rundt biodrivstoff er nå noe dempet. Blant annet har Tyskland måttet gi avkall på en av grunnpilarene i sitt miljøprogram, E10-programmet. Ifølge programmet skulle en blande 10 prosent etanol med vanlig bensin. Planen var å innføre dette for Tyskland i 2009.

Illustrasjon: politicalartoons.com/Stephane Peray

Hva ønsker tegneren å formidle med denne illustrasjonen?

4: Jord ligger brakk

Men er det riktig å gi biodrivstoff skylden? I enkelte land, blant dem Frankrike, ligger faktisk jord brakk – jord som kunne vært benyttet til biodrivstoff. Kunne ikke den jorda som bøndene er betalt for å legge brakk, vært benyttet til å produsere matvarer som folk mangler? Så enkelt er det imidlertid ikke.

Produserer vi matvarer i Europa for eksport til Afrika og Asia, så koster det så mye at de fattige og sultne på disse kontinentene knapt har råd til å kjøpe maten. For å eksportere europeisk mat, må nemlig produksjonen subsidieres. I tillegg må den fraktes. Det betyr økt forbruk av olje, og dermed økte oljepriser. Og det er vel ikke det vi ønsker?

En annen gjengs forklaring på matkrisen er den nye og store middelklassen som de senere årene har vokst fram i India og Kina. Der spiser de både mer og bedre enn før. Og mye mer kylling og svinekjøtt, som er fôret opp på korn.

Globaliseringen påvirker oss alle. Tørke i Australia påvirker kornprisene, for landet er en stor kornprodusent i verdenssammenheng. I USA betyr også lav kurs på amerikanske dollar mye. Det gjør det billigere for utlandet å kjøpe amerikansk korn, noe land med rask økonomisk utvikling, som India og Kina, har gjort. Samtidig er det blitt dyrere for forbrukere i USA å kjøpe korn og kornprodukter.

En del politikere har også skyld i det som har skjedd. I Zimbabwe – i mange år et spiskammer for seg selv og nabolandene – har president Mugabe ekspropriert jorda til de hvite farmerne og overlatt den til jordløse svarte, som ikke hadde tilstrekkelige forutsetninger for å drive kommersielt jordbruk. Dermed har produksjonen falt og den jordbruksbaserte økonomien brutt sammen. Madagaskar var et annet slikt kornkammer som ble borte.

Internasjonale institusjoner (som Verdensbanken) har redusert sin bistand til landbruket, og dermed gjort fattige land enda mer avhengige av omverdenen. Lånepolitikken til Det internasjonale pengefondet, IMF, har også hatt sin innvirkning. Mange land er blitt tvunget til å oppgi å være selvforsynt på jordbruksprodukter, og har måttet legge om til produkter som kan eksporteres. Det igjen har økt flukten fra landsbygda. Folk er blitt drevet inn i storbyslummen, og det er denne befolkningen som i dag er mest truet av sult. I tillegg gikk utviklingshjelpen ned i 2007, for første gang siden årtusenskiftet.

Kritikere mener krisen skyldes en tøylesløs globalisering som bare er til fordel for noen få. Den rammer ikke bare fattige land, men også mange industriland der arbeiderklassens kjøpekraft ikke lenger er tilstrekkelig. Selv i det rike USA skaper matprisene press på husholdningsbudsjettene. Det skaper en enten-eller-situasjon for mange familier: Du må velge bort noe for å betale for maten. Eller du forsøker å drøye maten; tynner ut suppa med mer vann eller kjøper brus i stedet for melk til ungene, fordi brus er mye billigere.

Kan du navnene på alle landene med matvarekrise?

Vi må heller ikke glemme at det foregår spekulasjon. Flere mennesker og mindre matlagre betyr økte priser. Dette drives det spekulasjon med. Vi ser at aksjeaktører har gått inn i matråvaremarkeder, blant annet fordi det er dårligere tider i en del andre markeder. Den sveitsiske banken UBS skapte oppsikt da den tilbød folk å investere i fond med gode utsikter til stor avkastning, basert på jordbruksprodukter og storfe.

Det synes å være et faktum at det produseres relativt mindre mat i dag enn for noen tiår siden. Marcia Merry Baker skriver i en undersøkelse, «To Defeat the Famine: Kill the WTO» (Executive Intelligence Report) at produksjonen per innbygger av korn av alle slag (ris, hvete, mais og annet) har falt i tjue år. Mens tallet var 338 kilo per person i 1986, gikk det ned til 303 kilo i 2006.

Og i 12 av disse 20 årene ble det produsert mindre korn enn det som ble konsumert de samme årene. Det betyr at kornlagrene har gått ned. De holder slett ikke tritt med befolkningsøkningen. I tillegg går opp mot 40 prosent av matproduksjonen i u-land tapt som følge av utilstrekkelig kapasitet til å bearbeide, lagre og transportere maten.

Lagrene av ris er de laveste på nærmere 30 år. De har gått ned fra 130 millioner tonn i 2000–2001 til 72 millioner tonn i 2007–2008, viser tall fra det amerikanske landbruksdepartementet. Lagernivåene på mat ventes å forbli lave.

5: Løsninger

FN-møtet i Roma var det første i en rekke av toppmøter for å takle det som mange ledere nå ser som en større trussel mot fred og internasjonal stabilitet enn terrorisme. «Det finnes et akutt behov for å samordne tiltak fra det internasjonale samfunnet for å håndtere konsekvensene av høyere matvarepriser for de sultne og fattige,» sier Jacques Diouf. Det er de færreste uenige i. Men lenger strekker ikke enigheten seg. Ennå vet ingen hvordan en skal få verden tilbake på sporet for å nå tusenårsmålene. De ble vedtatt for åtte år siden, og et av målene var å halvere antallet sultne i verden.

De fleste synes å være enige om at en må stimulere lokal produksjon, skal en klare å komme ut av matvarekrisen. Det er småbrukerne som står for matproduksjonen til det store flertallet av befolkningen i utviklingslandene. Roma-møtet var derfor enig om at det vil være umulig å bekjempe sulten og utrydde fattigdommen uten å styrke deres produksjonsevne og de lokale markedene.

Man var også enige om at det trengs penger. Hvor mye, er det delte meninger om. Verdens matvareprogram (WFP) vil ha et krisefond på 1,7 milliarder dollar. FN har antydet at både 20 og 30 milliarder dollar per år er nødvendig for å løse krisen - hovedsakelig gjennom å stimulere til økt produksjon i utviklingslandene. «Det er egentlig ikke så mye,» skriver Los Angeles Times i en lederartikkel. «For nå i juni bevilget den amerikanske Kongressen 162 milliarder dollar til krigene i Irak og Afghanistan for skatteåret 2009.»

Altså: Det er behov for utviklingsprogrammer i landbruket – det må satses mer der. Jordbrukskreditt er en annen utfordring. Pengemangel hos mange bønder gjør at de ikke har redskaper gode nok eller råd til kunstgjødsel eller såkorn. Frysevogner for å få varene til markedet er også foreslått. For i Afrika blir to tredeler av all maten ødelagt før den rekker å bli solgt.

Det høres så enkelt ut. Men produksjonen minsker når en skal benytte moderne utstyr som trenger olje, for oljebasert drivstoff er dyrt. Og om man ikke har transport- og lagermuligheter, da går det den veien høna sparker med de kvalitetsreglene som Verdens handelsorganisasjon (WTO) har satt opp for landbruksprodukter. Blir kvalitetsreglene brutt, vil ikke vi i de vestlige land importere varene.

Den lange perioden med billig mat er over, mener Merritt Cluff, en av forfatterne av en rapport framlagt nylig av FAO og OECD. Det er flere som mener at høyere priser på matvarer vil komme produsentene til gode. Men høye priser vil først og fremst gagne kommersielle landbrukere både i industri- og utviklingsland. Mange bønder i utviklingsland har liten eller ingen kontakt med markedet, og det er ikke sannsynlig at de vil kunne dra fordel av høyere priser.

I mange land er dessuten evnen til å produsere mer korn begrenset. I et av disse – Mexico – har mange bønder de senere årene forlatt jordbruket og landsbygda for å finne bedre betalt arbeid i nabolandet USA.

Spørsmål, forslag og svar når det gjelder matkrisen er mange. Noen snarlig løsning er det lite trolig vi finner.

Også oljeprisen har stedet enormt.