Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk

Konfliktbilde 2008-2009

Publisert: 17. jan. 2010

«Verden er blitt fredeligere,» sier noen. Nei, sier andre, det er slett ikke så sikkert. Noe av forskjellene i syn kan vi forklare med ulike utgangspunkt for vurderingen − i tid og sted, men også i definisjoner på hva som er krig og alvorlig konflikt. Like etter den kalde krigens opphør økte utvilsomt antallet alvorlige væpnede konflikter i verden, ikke minst som følge av oppløsningen av Sovjetunionen og Jugoslavia. En topp ble nådd i 1994–1995.

For noen blir verden lett forstått som vestlige land. Sett mot et slikt utgangspunkt er verden utvilsomt blitt fredeligere. Befolkningen i disse landene har knapt opplevd krig på egen jord de siste tiårene. Om vi derimot virkelig ser på kloden under ett, kan vi knapt tale om en fredeligere verden, særlig om vi tar med i betraktningen at ufreden har endret karakter de siste par tiårene.

2: Hva er krig og ufred?

I mye av forskningen blir en væpnet konflikt registrert som full krig dersom det er 1000 drepte i kamphandlinger i løpet av et år. Da må samtidig minst én statspart være involvert i det som regnes som en av de to hovedformene for krig:

  •  mellomstatlig krig − krig mellom to eller flere stater
  • borgerkrig − krig innenfor et land, mellom et lands regjeringsstyrker og opprørsstyrker. Slike konflikter dreier seg enten om territoriell løsrivelse eller kamp om statsmakten i et land. Når økonomiske forskjeller faller sammen med etniske og religiøse skiller, får vi ofte de mest intense konfliktene.

De aller fleste kriger − flere enn 9 av 10 − er i dag borgerkriger. Mer og mer er det likevel slik at borgerkriger ikke alltid begrenser seg til ett land. Ofte «smitter de over» på naboland og det oppstår regionale konfliktklynger. Særlig har vi sett dette som «transnasjonale borgerkriger» i deler av Afrika de siste 10−20 årene. Flyktninger og etniske bånd på tvers av landegrenser har gjort at borgerkriger har «smittet over» fra ett land til et annet. Mellom Rwanda og Kongo, Sudan og Tsjad, Pakistan og Afghanistan osv.

Den tyske militærstrategen von Clausewitz uttalte en gang at «krig er politikkens fortsettelse med andre midler». Med andre ord har krig med politikk å gjøre – med fremme av interesser og verdier. Samtidig vil krig si kollektiv vold − det er et omfang på voldshandlingene og en viss organisering av styrker. Helt tilfeldig og uorganisert voldsbruk faller med andre ord utenfor de aller fleste definisjoner.

Grader av krig: Særlig borgerkriger kan vare i mange år uten at de trenger være fullskalert krig gjennom hele perioden. Intensiteten i krigshandlingene går ofte i bølgebevegelser − i én periode kan de være heftige med mange falne, i andre kan intensiteten være lav − lavintensitetskonflikter. Disse er gjerne begrenset både når det gjelder antall falne og til mindre områder innenfor et land. Men selv om intensiteten i perioder kan være lav, legger usikkerhet og uvisshet likevel en klam hånd på initiativlyst og samfunnsutvikling.

Konfliktintensitet

3: Hvem dreper; hvem blir drept?

I dag er det egentlig ikke mange som blir drept i direkte kamphandlinger mellom staters styrker eller mellom en stat (regjeringshær) og en eller flere opprørsgrupper. Faktisk blir langt de fleste ikke drept i noe som kan defineres som krig etter folkeretten, men under krigsliknende forhold − i en slags krigens gråsoner. I «de nye krigene» spiller regulære armeer (uniformerte soldater i et kommandohierarki) i kamp en underordnet rolle. Der utøves volden av mer eller mindre uregjerlige halvmilitære grupper, kriminelle bander, feider mellom klaner eller stammer, terrorister, sivile kampenheter, leiesoldater, bydelsgjenger og lokale krigsherrer.

Mange sivile blir i dag drept som følge av (ofte vanskelig å skille mellom de to)

  • ensidig vold − overlagte angrep på og overgrep mot ubevæpnete sivile som ikke deltar i krigshandlinger. Denne volden finner likevel oftest sted innenfor en sammenheng med krig og omfattende brudd på menneskerettighetene. Massedrapene Rwanda i 1994 er én form for slik vold; ensidig vold i liten skala er imidlertid vanligere. Samtidig må det være en viss organisering bak volden. ELLER
  • vilkårlig vold − en følge av at krigførende tar unødig store sjanser eller nærmest gir blaffen i å ta hensyn til sivilbefolkningen.

Ja, for noen voldsutøvere er det et mål i seg selv å ramme sivilbefolkningen til tross for at lover og regler for krig og krigføring (internasjonal humanitær rett, Genèvekonvensjonene) uttrykkelig forbyr dette. For dem er krig blitt en næringsvei der de kan leve av plyndring, avgifter ved veisperringer, smugling og annen organisert kriminalitet. Ikke minst bidrar denne typen krigshandlinger til det høye antallet flyktninger (krysser landegrenser) og internflyktninger (i eget land), i alt 37 millioner i 2008 (SIPRI). FNs flyktningorganisasjon UNHCR regnet med enda flere, ca 42 millioner flyktninger i alt ved utgangen av 2008. Av dem var 26 millioner flyktninger i eget land.

Gitt de nye trekkene både ved krig og krigsliknende forhold som vi finner i krigens gråsone mot direkte kriminalitet, vil mange si at krigen har endret karakter de siste tiårene. Mye av det nye er imidlertid ikke nytt; det har bare rykket fra krigens periferi og nærmere krigens sentrum. Irregulær framferd fantes også i tidligere kriger, men nå er dette blitt mer av dens kjerne. Og mange av utfordringene er blitt utfordringer vel så mye for politi som for militære.

Selv om voldshandlinger ikke er krig slik denne blir definert i folkeretten, er de ofte ikke mindre dødelige av den grunn. For en rammet sivilbefolkning har det liten verdi å vite om et rakettangrep med påfølgende død og lidelser er en voldshandling innenfor eller utenfor folkeretten.

I tillegg til statlige styrker og regjeringshærer ser vi at aktørene i dagens væpnete konflikter er:

  • Opprørere − som gjerne har overordnete politiske mål enten for å overta et statsapparat eller for å danne en egen stat.
  • Terrorister, som i hovedsak er ikke-statlige.
  • Krigsherrer − med ganske avgrensete lokale og regionale mål om å være maktsentra i «sitt distrikt»
  • Kriminelle organisasjoner og bander som kjemper om revir og fortjeneste
  • Private sikkerhetsselskap som helt lovlig tilbyr sine tjenester i konfliktsoner. USA hadde 180 000 private sikkerhets- og støttefolk for 160 000 soldater i Irak i 2009 (HHD 2008:19).

Grensene mellom gruppene er uklare. Samme aktør kan ha trekk fra flere av gruppene over og dessuten endre seg over tid. Terrorgrupper kan for eksempel hengi seg mer og mer til kriminelle gjøremål. I sum kan vi si at organisert vold i alvorlige væpnete konflikter i dag framstår som mer privatisert enn for noen tiår tilbake.

Et uttrykk for det finner vi i mer asymmetrisk krigføring i dagens konflikter. Den parten som er antatt svakest i en konflikt (ut fra ressurser, antall stridende, våpen osv), velger selv tid og sted for kamper. De går ikke ut på åpen slagmark til en kamp de vet de vil tape. Styrkene beveger seg inn og ut av krigen; de kan være vanlige sivile om dagen og kjempe med våpen i hånd om natten. Frontlinjene er uklare; det samme er forskjellen mellom militær og sivil. Paradoksalt nok synes det å være et utviklingstrekk at den svake part vinner mer og mer av dagens konflikter.

Mange blir drept i Mexico.

I all hovedsak finner vi dagens kriger og krigsliknende forhold i fattige land − i det globale sør. Mange av dem i deler av Asia, især Sør- og Vest-Asia, og i Afrika sør for Sahara. Sett fra det globale nord − især det rike Vest-Europa − synes det derfor riktig å si at verden er blitt fredeligere de siste tiårene. Her finner vi ikke lenger krig på egen jord.

Derimot finner vi mange vestlige land involvert i «stabiliseringskriger» eller fredsoperasjoner i sør − ofte ut fra en tanke om at i en globalisert verden der «alt henger sammen med alt», vil virkningene av det som skjer «langt borte» også nå oss. Både av egeninteresse og andre grunner blir det da viktig å bidra til stabilt styre, sikkerhet og velferdsutvikling i disse landene. Mer enn 70 000 nordmenn har deltatt i utenlandsoperasjoner siden disse tok til på 1960-tallet. Per desember 2009 hadde Norge 864 militære og politifolk i utlandet. Norske soldater og sivile er blitt drept blant annet i Afghanistan. Det samme har skjedd med 245 britiske soldater og 29 danske (per 01.01.10) og soldater fra en rekke andre land.

4: Hvor utkjempes krigene?

Mange av dagens kriger og væpnete konflikter − der altså sivile rammes relativt langt mer enn i tidligere kriger − utkjempes i det noen omtaler som statsfrie rom. Dette vil gjerne si områder der en stat ikke har kontroll, eller land der staten nærmest er gått i oppløsning. Store mengder våpen − gjerne lette håndvåpen − har da kommet i hendene på forskjellige ikke-statlige grupper, som hver på sitt vis utfordrer dem som skal håndheve statens tvangsmakt − militære og politi.

Somalia er ett av flere eksempler på en slik «failed» eller fallert stat. En stat kan ha gått i indre oppløsning delvis som følge av mangel på ressurser og dårlig styresett (inkludert omfattende korrupsjon), delvis som følge av politisk rivalisering, delvis som følge av opprørere, lokale krigsherrer og/eller kriminelle som har utfordret statsapparatet og tatt over, delvis som følge av at støtten fra utenlandske støttespillere bortfaller. Statsfrie rom kan i neste omgang fungere som brohoder for spredning av våpen, krigere og ulovlige varer til stater som kan hende selv har et skjørt fundament.

I motsetning til de siste hundre årenes mellomstatlige kriger er det mindre klare frontlinjer mellom de stridende i dagens kriger. Faktisk kan krigerne operere midt iblant sivile som terrorister, og de går knapt i uniform. Militære og sivile går over i hverandre − raketter skytes ut fra boligområder, boligområder bombarderes osv. Og stort sett forløper disse krigene uten krigserklæring eller avtaler om fredsslutning.

En konflikt har gjerne et lokalt utspring, en lokal start, før den eventuelt blir trappet opp og flyktninger begynner å strømme ut av konfliktområdet. Et trekk ved mange alvorlige konflikter de siste par tiårene er at de utspiller seg på lokale arenaer, men at de også er blitt globalisert på forskjellige måter:

  • Deltakere kommer utenfra – fra naboland eller mer fjerntliggende land. Noen av dem har religiøse motiver, andre politiske eller økonomiske. Islamister fra en rekke land har kjempet både i Irak og i Afghanistan.
  • Noen deltar i internasjonale kriminelle nettverk, andre i finansiering av konflikter. Noen tjener på fortsatt krig og lovløse tilstander, jf. narkohandel.
  • En folkegruppe i konflikt i et land kan ha flyktninger og andre migranter utenlands. Denne diasporaen sender ofte penger hjem til «sin konfliktpart» og bidrar med det til å holde kriger i gang langt lenger enn det lokale ressursgrunnlaget skulle tilsi.

De tiltakende forbindelsene mellom en konflikt og verden rundt illustrerer samtidig en verden der inn- og utland glir mer over i hverandre − der det ikke lenger er like lett å skille mellom innland og utland. Et uttrykk for denne trenden ser vi når tamiler i Norge demonstrerer for å påvirke den norske regjeringen til å «gjøre noe» med den fortvilte situasjonen for tamilene på Sri Lanka.

Antall alvorlige væpnede konflikter

5: Årene 2008−2009

I SIPRI yearbook 2009 (med konfliktdata fra 2008) holder det svenske fredsforskningsinstituttet seg fortsatt til den statsorienterte folkerettslige definisjonen på krig. Stridende parter må enten være to eller flere stater som i en mellomstatlig krig, eller en stats regjeringshær mot én eller flere ikke-statlige motstandere innenfor samme land. Målt på denne måten registrerte SIPRI 16 alvorlige, væpnete konflikter i 2008. Dette året falt til sammen om lag 25 600 stridende i kamphandlinger definert som del av en krig. I 5 av de 16 alvorlige konfliktene i 2008 ble mer enn 1000 drept i kamphandlinger (fullskalert krig): Afghanistan (4500), Irak (ca. 4000), Pakistan (ca. 3000), Sri Lanka (om lag 8400 og Somalia (ca. 1250). Med andre ord falt mer enn to tredeler i tre av konfliktene.

Samme år ble nær en halv million mennesker drept i kriminelle voldshandlinger, og mer enn 1 million ble drept i trafikkulykker. Og vi kan legge til: nær 9 millioner barn døde i 2008 – mer enn 24 000 per dag – før de fylte 5 år (ned fra 12,5 mill. i 1990).

For første gang publiserte SIPRI i 2009-utgaven oversikt og tall for ensidige voldshandlinger. I det hele tatt har SIPRI registrert en trend til mer bruk av ensidig vold de siste par tiårene, og volden er blitt mer og mer utført av ikke-statlige grupper, som innimellom opererer i regi av statlige myndigheter.

Som graf over antall konflikter viser, har antallet alvorlige konflikter falt fra rundt 20 til rundt 15 i perioden 1999−2008. Målt på denne måten synes verden å ha blitt noe mer fredelig i løpet av de siste ti årene. Et annet trekk er at Asia i de aller siste årene synes å ha overtatt Afrikas rolle som verdens fremste krigsarena. For tiårsperioden sett under ett er det likevel Afrika som har opplevd flest kriger, i alt 13, mens Asia står med 11.

En annen konfliktmåler: Per oktober 2009 har Institutt for konfliktforskning ved Universitetet i Heidelberg (Tyskland, se hiik.de) (graf Konfliktintensitet) registrert 7 kriger – større væpnede konflikter (9 i 2008), dvs. konflikter som skårer 5 på en skala fra 1 til 5. 2 av dem gjelder Pakistan og er konflikter det er vanskelig å skille mellom: den pakistanske regjeringen vs Taliban /stammer og mot islamister). De andre er Afghanistan, Israel−Hamas, Jemen, Somalia, Sri Lanka.

Fallerte stater

Med en litt videre definisjon av alvorlig konflikt (alvorlig krise og krig) registrerte hiik.de 39 alvorlige i 2008 og 31 i 2009 (litt før året var omme). Blant annet har de registrert som alvorlig krise bandekrigene mellom narkogrupper og mellom regjeringsstyrker og narkobander i Mexico. De siste par årene er mer enn 10 000 mennesker blitt drept i disse oppgjørene, og hele byer er blitt lovløse friarenaer for kriminelle − en form for «statsfrie rom». I alt er mer enn 1000 politifolk blitt drept i kamphandlinger eller attentat. Dette er ikke krig i vanlig forstand, men dødelig nok for dem som blir offer.