Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk
Bilde fra en kinesiskeid skofabrikk i Etiopia Foto: Vaughan/Scanpix.no

Kinesiske investeringer står bak denne skofabrikken i Etiopia. 

Etiopia: sterk økonomisk vekst – med bismak

Publisert: 25. apr. 2015

Etiopia har hatt en imponerende rask økonomisk og sosial framgang gjennom flere år. Blant annet har levealderen økt med 10 år de siste 15 årene. Tross den etiopiske tigerøkonomien, så er landet fremdeles et utviklingsland og blant de fattigste i verden. Den økonomiske utviklingen skjer litt på tvers av betingelser og råd fra det internasjonale samfunnet. Dessuten rapporteres det jevnlig om alvorlige brudd på menneskerettighetene – iallfall på de sivile rettighetene.

2: Menneskehetens vugge

Etiopia har en lang og rik historie; ofte blir landet også kalt menneskehetens vugge. Landet ble dessuten aldri kolonisert. Disse erfaringene er et bakteppe for å forstå den stolthet og nasjonsfølelse som etiopiere framviser i dag. Landet er stort og med betydelige variasjoner, blant annet over 80 etniske grupper og språk. Den nyere historien er broket, preget som den er av konflikt både internt og med nabolandet Eritrea. Politisk har de siste 15 årene vært stabile, noe som også har bidratt sterkt til utvikling , økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon. Med dette har Etiopia inntatt en rolle som regional stormakt. Landet har sterke sikkerhetspolitiske forbindelser til USA og nyere forbindelser til Kina innen handel og økonomi. Etiopia blir berømmet internasjonalt for å føre en god, fattigdomsorientert utviklingspolitikk – men fremdeles lever mange mennesker i fattigdom og er avhengig av bistand. Det rapporteres dessuten jevnlig om alvorlige menneskerettighetsbrudd.

I 1974 fant forskere beinrester av det som viste seg å være levningene etter det første menneskefossilet (jf. menneskehetens vugge). Funnet ble gjort i Afar-regionen i Etiopia, og fikk tilnavnet Lucy etter Beatles-sangen «Lucy in the Sky with Diamonds». Lucy regnes for å ha levd for med enn 3 millioner år siden. Etter flere arkeologiske funn i den etiopiske delen av Riftdalen, – en dal som skjærer gjennom Afrika fra nord til sør – har forskere konkludert med at det moderne mennesket stammer fra dette området før det utviklet seg og vandret ut i verden.

Med sine 94 millioner innbyggere   er Etiopia det nest mest folkerike landet i Afrika. Både befolkningsvekst og -tetthet skaper utfordringer for folks tilgang på dyrkbar mark. Mange blir derfor nødt til å bosette seg i sårbare områder . Der lever de utsatt til for klimaendringer og tilhørende tørke, noe også historien har vist gjentatte ganger.

Etiopia er et av verdens fattigste land. Samtidig har det opplevd en enorm økonomisk vekst det siste tiåret. Utfordringen er fordelingen  av de økonomiske og naturgitte resursene. Tross økende urbanisering og en voksende middelklasse  er brorparten av befolkningen småbønder. De lever av det de selv klarer å produsere på sine små jordflekker og selge i nærområdene.

Kart over Etiopia med naboland

3: Image som hjelpetrengende

Mange har et bilde av Afrika  som det fattige kontinentet med stadige behov for internasjonal hjelp. Etiopia har vært delaktig i og offer for denne konstruksjonen. Landet har ofte vært rammet av hungersnød og humanitære kriser . Især tørken i 1983–85 førte til en ekstrem matmangel og opp mot en halv million døde, med Nord-Etiopia som hardest rammet. Denne krisen fikk etter hvert enorm internasjonal oppmerksomhet og var med å etablere begrepet «CNN-effekten » på grunn av den massive internasjonale mediedekningen og det enorme engasjementet denne utløste. Engasjementet kulminerte i Live Aid-konsertene i Storbritannia og USA hvor artister spilte gratis for å samle inn penger til hjelpearbeidet. Med et tv-publikum på nesten to milliarder i over 150 forskjellige land ble hungersnøden i Etiopia et globalt fenomen.

Verken da eller nå skyldes hungersnød klimatiske forhold aleine. Man kunne ikke forutse at regnet skulle utebli, men når det først ble slik så var dette i stor grad en varslet katastrofe. At omfanget ble så enormt, skyldes myndighetenes politikk og prioriteringer. Fra 1974 til 1991 herjet det borgerkrig i Nord-Etiopia, og i etterkant av sultkatastrofen er det hevdet at myndighetene brukte sultkatastrofen som et middel til å lamme opposisjonen samtidig som den prioriterte å bruke penger på krig og våpen framfor humanitært arbeid.

Topografisk kart over Etiopia

Topografisk kart over Etiopia

4: En besværlig nyere historie

Etiopia er riktignok det eneste landet i Afrika som aldri ble kolonisert, men stats- og nasjonsbyggingen har likevel vært broket og preget av konflikter mellom regioner, religioner og etniske grupper. Det finnes omtrent 80 etniske grupper og 90 distinkte (tydelig forskjellige) språk i Etiopia, de aller fleste ganske små. Det offisielle språket er amharisk som tales av omtrent en tredel. En annen tredel snakker oromo. Seks prosent snakker somalisk og fem prosent snakker tigrinsk. Oromoene, amharene og tigrinerne, som samlet utgjør nær 75 prosent av befolkningen, bor hovedsakelig på høylandsplatået – det som kalles Afrikas tak . Det er historiske skille- og konfliktlinjer mellom høylandet og lavlandet  ut fra ulikheter mht. religion, språk, kultur og næringsgrunnlag. I sterkt forenklet form handler dette om hvordan de bofaste bøndene i det kristne høylandet ikka bare har styrt over, men også forsøkt å gjøre bofaste de muslimske nomadene i det mindre utviklete og mer tørkeutsatte lavlandet.

Landet har nære bånd til alle de tre monoteistiske (én gud) religionene – kristendom, islam og jødedom. Kristendommen kom til området allerede i det første århundret og har utviklet seg til en særegen etiopisk koptisk , ortodoks kristendom. Kristendom er ikke lenger statsreligion, men er fremdeles den trosretningen som over 60 prosent av befolkningen bekjenner seg til. Omtrent en tredel er muslimer. Disse bor hovedsakelig i lavlandet og er av arabisk herkomst. Den eldste muslimske bosetningen i Afrika er i Etiopia. Fremdeles finnes det også jøder i Etiopia, men de aller fleste emigrerte til Israel etter religiøs forfølgelse under borgerkrigen fra 1974 til 1991. En liten gruppe praktiserer tradisjonell religion.

Fram til 1974 var Etiopia hovedsakelig et keiserdømme . Dette året ble den siste «konge av konger», keiser Haile Selassie, avsatt og henrettet i et militærkupp som brakte en kommunistjunta, Dergen, til makten. Etiopia var en viktig brikke under den kalde krigen i striden mellom supermaktene: USA støttet keiserdømmet, mens Sovjetunionen støttet Dergen. Etter intern politisk strid i Dergen kunne Mengistu Haile Mariam stå fram som diktator. I et forsøk på å fjerne politiske motstandere sto han da bak en terrorkampanje som tok opptil 400 000 liv. Mengistu-regimet ble styrtet i 1991, delvis fordi regimet mistet støtten fra Sovjetunionen (oppløst i 1991). Menghistu flyktet til Zimbabwe hvor han senere ble dømt til livsvarig fengsel for folkemord.

De religiøse hovedgruppene i Etiopia og deres lokalisering

De religiøse hovedgruppene i Euopa og deres lokalisering

En viktigere grunn til at Mengistu-regimet falt, var borgerkrigen. Denne hadde startet i de nordlige regionene Tigray og Eritrea. Eritrea var på den tiden ikke et eget, selvstendig land, men regionen gjorde felles front med tigrinerne mot regimet i Addis-Abeba. Avtalen mellom dem var da at Eritrea skulle bli selvstendig når Mengistu-regimet falt. Det falt i 1991, og i 1993 avholdt eritreerne folkeavstemning som førte til at regionen igjen ble en selvstendig nasjon. Det etiopiske folks revolusjonære demokratiske front  (EPRDF), koalisjonen som kjempet i borgerkrigen med den tigrinske gruppen som største innslag, inntok regjeringskontorene i 1991 Addis Abeba og har sittet der siden.

I 1998 brøt det ut krig mellom Eritrea og det nye EPRDF-regimet i Etiopia – de tidligere alliansepartnerne fra borgerkrigen. Det finnes ingen entydig årsak til denne konflikten. Noen hevder den dreide seg om uenighet om hvor grensen mellom de to landene skulle gå; andre mener den var et forsøk fra Etiopia for å få tilbake kystlinjen de mistet da Eritrea ble selvstendig. Atter andre mener det hele bunnet i at Eritrea gikk bort fra den etiopiske valutaen og innførte sin egen valuta. Dette trekket førte til høyere utgifter for Etiopia som var avhengig av havner i Eritrea for sin eksport og import. Landegrensen ble bare minimalt endret av krigen, som to av verdens fattigste land brukte milliarder på. Hundretusener omkom, og sivilbefolkningen ble skadelidende. I 2000 ble partene enige om en våpenhvile og etter hvert også en fredsavtale: Det er blitt hevdet at Etiopia vant en militær seier, mens Eritrea seiret i det internasjonale rettssystemet.

5: Sterk vekst

Politisk stabilitet og fravær av konflikt  er viktige forutsetninger for utviklingen og den økonomiske veksten i Etiopia det siste tiåret. I denne perioden har det vært en sterk og bred økonomisk vekst på over 10 prosent i årlig snitt, mens 5 prosent er det regionale gjennomsnittet. Den økonomiske veksten skyldes hovedsakelig en ekspanderende jordbrukssektor og bedre tjenestetilbud, samtidig som privat forbruk og spesielt offentlige investeringer driver økonomien fram. Dette har resultert i en større, urban middelklasse, men har også fattigdomsreduksjon både i byene og på landsbygda. I 2004 levde opp mot 40 prosent i absolutt fattigdom, definert som de som lever på under en dollar dagen. Fem år seinere var tallet redusert til under 30 prosent. Takket være videre framskritt på dette området, samtidig som andel underernærte er redusert fra 75 til 35 prosent siden 1994, har Etiopia klart å nå FNs tusenårsmål om å halvere ekstrem fattigdom og sult.

En interessant side ved framgangen i Etiopia er at den skjer mot utviklingsråd og betingelser stilt av internasjonale donorer, utviklingsaktører og finansinstitusjoner – bl.a. økonomisk liberalisering og privatisering av statlig eiendom og foretak. Etiopia insisterer på en sterkt statsdrevet økonomi, og selv om mindre selskaper er blitt privatisert så er fremdeles de store og tunge sektorene statseide, som blant annet bank, telekommunikasjon, flyselskap, shipping (!), forsikring, strømproduksjon og elektrisitetsforsyning. Men selv om styresmaktene bryter bistandsdonorenes betingelser og råd om hva som fremmer utvikling, så fortsetter den økonomiske framgangen. Det gjør også donorenes økonomiske støtte.

Bilde av Renessansedammen (ferdig i 2016) som Etiopia bygger ut på Den blå Nilen.

Renessansedammen (ferdig i 2016) som Etiopia bygger ut på Den blå Nilen

6: Menneskerettighetsutfordringer

Den positive økonomiske utviklingen kan gjøre en blind for andre utfordringer i Etiopia. Underernæring er stadig et problem, og mange på landsbygda er fremdeles avhengige av bistand . Menneskerettighetsbrudd skjer jevnlig. Politi og sikkerhetsstyrker anklages for å plage, fengsle, torturere og henrette opposisjonelle og medlemmer av motstandsgrupper, især oromo- og somalibefolkningen.

Styresmaktene legger sterke bånd på ytrings- og pressefriheten, og flere journalister har blitt fengslet. Politiske demonstrasjoner er uvanlig. Vold og diskriminering mot kvinner er utbredt, og omskjæring av kvinner praktiseres, især på landsbygda i lavlandet. Videre omfordeler styresmaktene jord- og landrettigheter fra lokale bønder til utenlandske, private gjerne omtalt som «land grab». Det internasjonale samfunnet påpeker disse problemene og stiller krav om godt styresett og bedre ivaretaking av folks menneskerettigheter. Styresmaktene er derimot tilbakeholdne i praksis; de prioriterer økonomisk utvikling og å løfte folk ut av fattigdom framfor å fokusere på menneskerettslige friheter og godt styresett, sier de.

I 2012 døde Meles Zenawi , president fra 1991–1995 og statsminister til sin død. Det var han som i sin tid ledet opprørsgruppen i Nord-Etiopia som styrtet Mengistu-regimet. Mange fryktet et makttomrom og konflikter da han døde uventet, men Hailemariam Desalegn rykket friksjonsfritt opp i hierarkiet i det som var den første fredfulle maktovertakelsen i Etiopias nyere historie. I 2015 skal det holdes valg  og det er knyttet stor interesse og spenning til hvorvidt Desalegn vil bli utfordret av krefter internt i EPRDF-koalisjonen. Og vil den politiske opposisjonen få det handlingsrommet som Meles nektet dem ved valgene i 2005 og 2010? Valget i 2015 vil bli en avgjørende test for den demokratiske overgangen og arven etter Meles.

Bilder fra hovedstaden Addis-AbebaFoto: Creative commons

Som landet opplever også hovedstaden Addis-Abeba sterk vekst

7: Regional stormakt og vanntårn

Etiopia har utviklet seg til en regional stormakt, både på Afrikas horn og generelt i Øst-Afrika. I 2006 intervenerte etiopiske styrker i Somalia  for å støtte overgangsregjeringen i dens kamp mot islamister. Etiopia ble støttet av USA, og forholdet mellom de to landene er brede og sterke: USA gir betydelig politisk og økonomisk støtte til Etiopia, som er en støttespiller for USA i kampen mot terror. USA har også etablert en viktig kommandosentral (Africom), i Etiopia. I tillegg har Den afrikanske union (AU) sitt hovedsete i Etiopia.

Etiopia er et vanntårn for vannet i Nilen . Når vannet i Den hvite Nilen fra Uganda møter Den blå Nilen fra Etiopia i Khartoum (Sudan) på vei nordover til Middelhavet, kommer om lag 80 prosent av vannet fra Etiopias høyland og nedbør som faller der.

I mange år har oppstrømslandene Uganda og Etiopia utkjempet juridiske kamper mot nedstrømslandene Sudan og Egypt om å endre gamle avtaler som regulerer bruk og fordeling av Nil-vannet. Avtalene har hindret Etiopia i å ta ut mer av vannet både til irrigasjon og strømproduksjon. Samtidig ser Egypt på Nilen som sin helt avgjørende livsåre  og har uttalt at andre lands oppdemming av vannet vil bli sett som et angrep på Egypts sikkerhet.

Etiopia bygger nå den enorme Renessansedammen på Den blå Nilen for å kunne produsere strøm. Etiopia ber da heller om tilgivelse enn tillatelse siden de kjenner utmerket godt til de historiske utfordringene med å endre eksisterende vannfordelingsavtaler. Dette er en indikasjon på Etiopias økte selvsikkerhet og stigende stormaktsrolle. Dammen er også et bud om og en forutsetning for videre økonomisk vekst, befolkningsøkning og velstand. Framfor å skape konflikt med Egypt ser det likevel ut til at dambyggingen har ført til en ny dialog rundt fordeling og bruk av vann. Dialogen synes ikke å være begrenset av eldre avtaler utformet av Storbritannia da Egypt, Sudan og Uganda var deres kolonier. Vannet i Nilen kan altså være en kime til både regional konflikt og samarbeid.

Etiopias utvikling og økonomiske vekst gir nye muligheter også i forholdet til andre land og aktører. Økonomisk vekst gjør landet mer selvberget og mindre avhengig av bistand  utenfra. Dette gjør at myndighetene også velger å overse de krav som vestlige aktører knytter til sin bistand, bl.a. demokratisering, godt styresett og etterlevelse av menneskerettigheter.

Vestlige donorer opprettholder bistanden til Etiopia til tross for at solide brudd på menneskerettighetene og styresmaktene følger en utviklingspolitikk som ikke er i tråd med det rådende synet som vektlegger privatisering og liberalisering. Likevel blir Etiopia feiret for å ha et av de mest fattigdomsorienterte statsbudsjettene. Sikkerhetspolitisk har Etiopia sterke bånd til USA , og innen handel og økonomi styrkes båndene til Kina . Kinas rolle som partner for Etiopia har også muliggjort lån til store infrastrukturprosjekter hvor betingelsene er gjenkjøp og tilgang til ressurser og markeder framfor styresett og menneskerettigheter.

Med den økonomiske utviklingen dannes nye allianser og relasjoner. Samtidig undergraver veksten presset for å bedre styresett- og menneskerettighetssituasjonen . Perioden fram mot valget i 2015 blir derfor spennende; den vil avdekke i hvilken grad den politiske ledelsen som tok over etter Meles’ død i 2012, respekterer like demokratiske spilleregler og rettigheter også for opposisjonen og andre meningsbærere.