Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk
Foto: NTB/Scanpix

Nord-Koreas diktator Kim Jong-un bruker idrett som nasjonsbygging, men har trolig flere motiver for at han ønsker at landet skal delta i OL i nabolandet.

Kan OL skape fred på Koreahalvøya?

Publisert: 25. mai 2018

Nordkoreansk deltagelse i vinter-OL i Sør-Korea er historisk. Forrige gang Sør-Korea arrangerte olympiske leker, i Seoul i 1988, boikottet Nord-Korea lekene og bombet et sørkoreansk passasjerfly med 115 passasjerer. Nå stiller naboene med et felles lag, og lekene Pyeongchang kan bli en milepæl for OLs ambisjoner som fredsbygger.

Seks uker før den olympiske ild skulle tennes i Pyeongchang åpnet Nord-Koreas leder Kim Jong-un i sin nyttårstale opp for dialog med Sør-Korea og for deltagelse i vinter-OL. Håndsrekningen til Sør-Korea kom etter massivt internasjonalt press på grunn av missiltester og prøvesprengning av atomvåpen. Nyttårstalen bidro til at de to landene startet forhandlinger om nordkoreansk deltagelse i vinterlekene og i midten av januar ble det klart at Nord-Korea ikke bare skulle delta i OL, men at de to landene skal marsjere inn sammen på åpningsseremonien og stille med et felles lag i ishockey. Det er første gang de to landene, som teknisk sett fortsatt er i krig, deltar på samme lag i OL.

2: Den olympiske ånd

Foto: NTB Scanpix

Nord-Koreas delegat Jon Jong-su tar sin sørkoreanske motpart, Chun Hae-sung i hånden etter at samtalene om nordkoreansk OL-deltakelse kom i havn. 

OL er langt mer enn bare sport, og flere ganger er Den internasjonale olympiske komité (IOC) blitt utsatt for politiske boikottaksjoner. OL i Montreal i 1976 ble boikottet av 24 afrikanske nasjoner på grunn av IOCs apartheidpolitikk. I 1980 i Moskva, var det 65 nasjoner som valgte å utebli på grunn av Sovjetunionens invasjon i Afghanistan året før og i 1984, da OL ble arrangert i Los Angeles, var det 14 stater som bestemte seg for å gjengjelde boikottaksjonene fra 1980.

Da Pierre de Coubertin etablerte IOC i 1894 var tanken at OL skulle bidra til forsoning mellom krigførende nasjoner. Denne tanken har vist seg vanskelig å tilfredsstille og det er mange eksempler på at OL har splittet nasjoner. Etter de to siste verdenskrigene har tapernasjonene blitt utestengt fra de påfølgende olympiske leker som straff for ugjerninger under disse krigene.

De fleste deltagende nasjonene skriver i forkant av lekene under på en OL-våpenhvile i FNs generalforsamling (en ordning som ble innført i forkant av OL på Lillehammer i 1994), men den er ikke alltid verdt papiret den er skrevet på. Russland gikk til angrep på Georgia samtidig som åpningsseremonien i Beijing-OL i 2008 og okkuperteKrim-halvøya midt under Paralympics i Sotsji i 2014, for å nevne to eksempler fra moderne tid.

Men med forsoningsprosessen i årets leker ser IOC sitt snitt til å løfte frem det de mener er kraften til den olympiske ånd etter flere år med sterkt negativt fokus.

IOC har lenge ønsket å få Nord- og Sør-Korea til å konkurrere på samme lag, og flere ganger har de vært i nærheten av suksess. Noen år etter Korea-krigen, i forbindelse med sommer-OL i Tokyo i 1964, ble dette et aktuelt spørsmål. Begrunnelsen var enkel: Det er bare lov å ha én olympisk komité i hvert land, og IOC betraktet de to nabolandene som én nasjon. Den samme logikken brukte de overfor Øst- og Vest-Tyskland, som i perioden 1956-1964 måtte delta sammen i OL. Men det første genuine forsøket på å få Nord- og Sør-Korea til å konkurrere sammen kom i forbindelse med OL i Seoul i 1988. Da Seoul ble tildelt sommer-OL på IOC-kongressen i 1981, gjorde komitéen to strategiske grep: De inngikk forhandlinger med Nord-Korea om å arrangere noen av øvelsene og samtidig startet IOC selv å sende ut OL-invitasjoner, noe vertsnasjonene hadde stått for tidligere. Forhandlingene var i realiteten en uthalingstaktikk fra IOC sin side og målet var å forhandle lengst mulig for å minimere de politiske protestene. Det endte med at Nord-Korea boikottet OL i Seoul sammen med fire andre land. Strategien ble likevel oppfattet som en suksess.

3: Pragmatisk mellomløsning

Grunnlaget fra disse forhandlingene kom godt med da Sør Koreas tidligere president Kim Dae-jung startet sin «Solskinnspolitikk» på 1990-tallet, en politikk som brakte ham Nobels fredspris. «Solskinnspolitikken» bidro blant annet til at de to koreanske naboene gikk sammen på åpningsseremoniene under Sydney-OL i 2000, OL i Athen i 2004 og OL i Torino 2006.

I forkant av OL i Beijing i 2008 var det også seriøse forhandlinger om Sør- og Nord-Korea skulle delta på samme lag, men de lykkes ikke. Det sies at det sto på formaliteter: De to landene ble ikke enige om hvordan de skulle plukke ut utøverne. Nord-Korea ville basere uttaket på folketall, mens Sør-Korea ville gjøre uttakene basert på prestasjoner.

For OL i Pyeongchang har de kommet fram til en mellomløsning der IOC og begge nasjoner har vært pragmatiske. De har blitt enige om at Nord-Korea skal delta med 22 utøvere fordelt på fem disipliner: ishockey, kunstløp, kortbaneskøyter, langrenn og alpint.

Utøverne følges av 24 trenere og 21 representanter fra nordkoreansk media. Under åpningsseremonien skal nord og sør marsjere inn under felles flagg og som et samlet Korea. Ved eventuell seier i en av de fem disiplinene avspilles Arirang som er en over 2000 år gammel koreansk sang og blir regnet for å være den uoffisielle forente koreanske nasjonalsangen.


4: Ikke bare populært eksperiment

På det sportslige området har det så langt vært mest kontroverser rundt sammensetningen av kvinnenes ishockeylag. Laget skal bestå av tolv spillere fra Nord-Korea og 23 fra Sør-Korea. Kun 22 spillere får delta i hver kamp og minst tre av disse skal være nordkoreanske.

Enkelte har kritisert IOC for at dette tiltaket strider mot komiteens likestillingspolitikk fordi herrenes ishockeylag ikke er omfattet av den samme avtalen. Den canadisk-amerikanske treneren Sarah Murray har sagt at et sammenslått lag er en hån mot de sørkoreanske spillerne som har forberedt seg til turneringen på hjemmebane i mange år, og det vakte stor oppsikt da den sørkoreanske statsministeren hevdet at det var greit å eksperimentere med kvinnehockeylaget fordi de uansett ikke hadde mulighet til å vinne. Seks av ti sørkoreanere er imot at nabolandene skal spille på samme lag.

Like mye debatt har det ikke vært om de andre utøverne fra nord. Av nordkoreanere som skal delta er Ryom Tae-ok og Kim Ju-sik de eneste som er kvalifisert. De tok bronse i de asiatiske vinterlekene i fjor, men ble ikke meldt inn til OL innenfor tidsfristen og får derfor en kvoteplass av IOC for å kunne delta. Resten av de nordkoreanske deltagerne får også kvoteplass. Jong Kwang-bom og Choe Un-song får plass på mennenes 500 og 1500 kortbaneløp, Han Chun-gyong, Pak Il-chol og Kim Ryon-hyang får delta i langrenn og Choe Myong-gwang og Kang Song-il får delta i herrenes slalåm og storslalåm. Kim Ryon-hyang skal delta i damenes slalåm og storslalåm.

IOC har ikke sagt noen om hvilket dopingregime de nordkoreanske utøverne har vært omfattet av det siste året. 

Foto: NTB Scanpix

Nord-Korea får flere spillere med på det sørkoreanske kvinnelandslaget i ishockey, her representert ved målvakt So Jung-shin. 

5: Motivene for å delta

Hvorfor er Sør-Korea og IOC så opptatt av at Nord-Korea skal delta i Pyeongchang? Og hvorfor er det så viktig for det totalitæreNord-Korea å være med på akkurat disse lekene?

Tre ganger har Pyeongchang søkt om å få vinter-OL, og i starten var det viktig å unngå bli forvekslet med Pyongyang, hovedstaden i Nord-Korea. Søkerbyen la derfor inn en «e» og en stor «C» og kalte seg «PyeongChang». Samarbeid med nordkoreanerne som en del av OL-konseptet ble løftet fram i de to første søknadene, men ble sterkt nedtonet i den tredje søknaden etter at Nord-Korea torpederte et sørkoreansk skip i 2010. Likevel har man altså tatt opp tråden om forsoning i disse lekene.

For Sør-Korea og IOC er forklaringen på dette forsoningsforsøket ganske enkel. Sør-Koreas president Moon Jae-in mener at nordkoreansk deltagelse sørger for at konflikten mellom Nord-Korea og resten av verdenssamfunnet ikke ødelegger lekene og at sikkerheten ivaretas bedre. Dessuten kan dette være starten på et forbedret samarbeid mellom de to landene.

For Nord-Korea er motivasjonen en annen. For det første ønsker atommaktenpositiv PR etter lang tid med negativ omtale av sitt atomvåpenprogram. De ønsker også at de internasjonale sanksjonene mot regimet skal myknes opp og håper at OL kan bidra til det.

For det andre ønsker de å splitte alliansen mellom USA og Sør-Korea og dermed gjøre handlingsrommet for den sørkoreanske presidenten i spørsmål om Nord-Korea mindre. Der ser ut til at Nord-Korea til en viss grad har lykkes, for sørkoreanerne har fått USA med på å utsette den årlige militærøvelsen Foal Eagle/Key Resolve, som vanligvis finner sted i februar. USA blir imidlertid stadig mer aggressiv i retorikken overfor Nord-Korea, og dermed blir lekene ikke bare et symbol på idrettspolitiske forsoning mellom Nord- og Sør-Korea, men også en test på forholdet mellom allierte i verdenspolitikken.

For det tredje kan Nord-Koreas engasjement i denne saken skyldes noe så banalt som sportsinteressen til diktator Kim Jong-un. Kim er svært basketballinteressert og ble interessert i skisport da han studerte i Sveits. Basketballinteressen har ført til et meget spesielt samarbeid med basketballegenden Dennis Rodman, som har besøkt Kim Jong-un flere ganger og som i filmen «Big Bang in Pyongyang» gir oss et unikt innblikk i Nord-Korea. I filmen ser vi også hvordan skiinteressen i Nord-Korea er.

6: Sport som nasjonsbygging

Til forskjell fra forfedrene ser det ut som Kim Jong-un i langt større grad bruker sport som et strategisk virkemiddel i nasjonsbyggingen. Grunnleggeren av Nord-Korea, Kim Il-sung, og hans sønn Kim Jong-il betraktet sport som en metode for å bedre folkehelsen og som et middel for å ruste seg til en eventuell krig. Den nåværende diktatoren bruker derimot idrett som et symbol for å vise nasjonal stolthet og styrke og for å legitimere seg selv og eget styresett.

Da Kim Jong-un tok over makten i 2011 startet han umiddelbart å investere i idrett og har brukt enorme summer på å pusse opp eksisterende stadioner over hele Nord-Korea. Flere ganger har han personlig tatt imot idrettsutøvere som kommer tilbake med gode prestasjoner fra utlandet. Det blir det god TV av.

Han har også bygd alpinanlegget Masikryong i Taehwa-fjellet i Kangwong-provinsen, nært den sørkoranske provinsen der OL arrangeres. I utgangspunktet ble alpinanlegget bygd for å vise at Nord-Korea har like god standard som Pyeongchang, og i forhandlingsløsningen for nordkoreanernes deltagelse i Pyeongchang ble det bestemt at sørkoreanske utøvere skulle komme til dette alpinanlegget som en del av oppladningen til lekene. Det blir det også god TV av.

7: Utfallet av nordkoreansk deltagelse

Nord-Korea har historisk gjort det relativt bra i sommer-OL, men er ingen stor vinterolympisk nasjon. De har deltatt i tolv vinter-OL, første gang i Innsbruck i 1964, men bare tatt to medaljer. Det blir neppe mange gullmedaljer under lekene i Pyeongchang, men det er likevel mulig at nordkoreanerne som deltar, blir de største vinterolympiske heltene i landet gjennom historien.

Utfallet av forsoningspolitikken mellom Nord- og Sør-Korea i forbindelse med OL i Pyeongchang er usikkert. Sør-Korea og IOC ønsker at dette skal være starten på en vedvarende forsoning av de to koreanske statene. Forsoningspolitikken øker sannsynligheten for at lekene går fredelig for seg, men det er høyst usikkert om det vil bidra til en fredelig løsning på den stadig økende atomkonflikten mellom USA og Nord-Korea.

Historien har vist at idretten kan bidra til økt optimisme og til tiltak som ikke lar seg gjennomføre utenfor idrettsbanen, men at storpolitikken ofte trumfer det som skjer på idrettsbanen. Bare tiden vil vise om OL i Pyeongchang blir et veiskille på dette området og om lekene i Sør-Korea ender med full forsoning mellom Nord- og Sør-Korea.