USA er den ledende og drivende kraft i intervensjonen i Afghanistan. Energien i intervensjonen er uløselig knyttet til ‛sjokket’ ved 11. september. Oppfatningen av årsak, intensjon og kapasitet i islamsk neofundamentalisme er avgjørende for å bestemme rasjonale bak den fortsatte intervensjonen i landet. Fokuset på terrorisme tjener sosiale og politiske funksjoner innen den vestlige verden som ikke er relatert til trusselen fra al-Qaida.
Treningsleirene i Afghanistan på 1990-tallet var av vital betydning. En reetablering av slik infrastruktur i Afghanistan (eller et annet sted) vil utvilsomt gi al-Qaida økt kapasitet og dermed utgjøre en sikkerhetsrisiko for Vesten. Spørsmålet er imidlertid om Taliban er i stand til å få kontroll over og holde store territorier i Afghanistan selv om vestlige styrker trekker seg ut, og dernest om Taliban nødvendigvis ville tillatt tilsvarende treningsleire å bli etablert, og i hvilket omfang. Det er ingen automatikk i dette. Det finnes også alternative metoder for å forstyrre en eventuell oppblomstring av slike leirer enn regelrett militær okkupasjon.
Intervensjonen i Afghanistan har utviklet dynamikk og også målsettinger og konsekvenser som er til dels uavhengige av eventuelle endringer i trusselpersepsjonen overfor neofundamentalistisk islam. Afghanistan har utviklet seg til et statsbyggings- og velferdsprosjekt. De grunnleggende drivkreftene bak Vestens engasjement er å finne i de vestlige land selv. Det er sannsynlig at de innenrikspolitiske omstendighetene i Vesten muliggjør et fortsatt militært og politisk engasjement i Afghanistan, i det minste i de neste få år. Den voksende skepsisen i vestlig opinion, og det resulterende kravet om å trekke ut militære styrker, blir for tiden nøytralisert/holdt i sjakk av vestlige politiske ledere med visjonen om at afghanske sikkerhetsstyrker innen relativt kort tid vil være i stand til å utøve tilstrekkelig kontroll over eget territorium. Denne visjonen tjener samtidig som den nødvendige forutsetningen for exit.
De politiske realitetene i Afghanistan synes imidlertid ufordelaktige for en ordnet exit av utenlandske styrker i overskuelig fremtid. Det er få tegn til at de forhold som historisk har undergravd politisk konsensus i Afghanistan, svekkes eller forsvinner. Man beveger seg sannsynligvis mot en afghanisering av krigen, snarere enn en tilstand av stabilitet. Obama-administrasjonen har signalisert en mer pragmatisk og mindre verdibasert tilnærming til sine interesser i utlandet. Dette skiftet i amerikansk utenrikspolitisk tilnærming vil ha følger for Europa. Europeiske statsledere vil bli dratt mellom to ulike hensyn: på den ene siden å være relevant for USA – for å sikre fortsatt amerikansk vektlegging av for eksempel NATO – og på den annen side å opprettholde konsonans i sin egen (verdibaserte) selvforståelse.
Vestens politiske vilje til å fortsette intervensjonen vil først og fremst bestemmes av hvordan trusselen fra radikal islam og neofundamentalisme oppfattes. Denne trusseloppfatningen vil sannsynligvis fortsette å blekne. Den politiske viljen til å kjempe militært og økonomisk i Afghanistan vil derfor reduseres. Eroderingen av politisk vilje i Vesten er allerede en observerbar prosess. Det vil til slutt umuliggjøre en fortsettelse av intervensjonen – sannsynligvis før det er oppnådd politisk stabilitet i Afghanistan.