Forskeren i forskningsprosessen
I en fersk metodebok stiller Iver B. Neumann og Cecilie B. Neumann spørsmålet "hvordan bli en god forsker" og svarer med konkrete råd om hvordan forskeren bør forholde seg til sin egen rolle i jakten på kunnskap.
Hvordan bli en god forsker og hvordan skrive ut forskningsresultatene på en god måte? Metodelitteratur og veiledere oppfordrer ofte studenter og forskere til å reflektere over fagetikk og profesjonskrav, men gir sjelden konkrete råd om hva man kan gjøre i praksis. Nettopp det gjør forskninsgssjef ved NUPI, Iver Neumann, og Cecilie Neumann i sin ferske bok Forskeren i forskningsprosessen.
Teori og tolkning påvirkes
Boken viser hvordan valg av teorier og problemstillinger styres av blant annet forskerens eget kjønn, klasse og erfaringer. Med utgangspunkt i gestalttradisjonen og dens opphav i fenomenologien klargjør forfatterne hvordan forskeren situerer seg, eller plasserer seg selv i praksis.
- Forskeren tar nødvendigvis sine egne erfaringer med inn i intervjuer og datasamlinger, og mangel på refleksjon over det kan forandre og forringe data, sier Iver B. Neumann.
Forfatterens ståsted preger også selve skrivearbeidet, og boken byr på flere eksempler på hvordan en ferdig tekst kan endre seg om forskeren reflekterer over leserens ståsted.
Hovedemner i boken
Boken tar opp mange spørsmål knyttet til forskerens egenforståelse og opptreden. Blant de sentrale spørsmålene er hvordan forskeren kan situere seg i praksis, hva snakker egentlig informantene om, og hva betyr forskerens situering for resultatet av skriveprosessen?
Boken får skryt for å behandle spørsmålene på en klar og praktisk anvendbar måte. Professor Arne Johan Vetlesen sier "Sjelden har en kortfattet tekst lykkes så godt med å bevisstgjøre så mange grunnleggende aspekter ved samfunnsforskerens selvforståelse, det være seg statsviterens som antropologens. I godt språk og med selvopplevde eksempler presenteres både klassiske bidrag og den i Norge altfor lite kjente gestalt-tradisjonen.»