Da Bjørnstjerne Bjørnson argumenterte for et eget norsk utenriksdepartement
på 1890-tallet, var hans ønske «et udenrigsministerium uden udenrigspolitik
». Og da landets første utenriksminister – Jørgen Løvland – i 1905 la fram
sitt utenrikspolitiske program, ga han betinget tilslutning til utsagnet om at
«vi vil ingen udenrigspolitik have». Hundre år senere feirer Norge seg selv
som en «humanitær supermakt» og «verdensmester i fred». Her må det ha
foregått en revolusjon i utenrikspolitisk tenkning og praksis – eller?