Nordisk Østforum [3-4]

Nordisk Østforum vender hjem

Etter syv år på NUPI vender Nordisk Østforum fra neste nummer tilbake til vår tidligere utgiver Universitetsforlaget. Nordisk Østforum har levd et godt liv på NUPI. I løpet av disse årene har vi blant annet innført obligatorisk fagfellevurdering av artiklene, noe som vi mener har bidratt til å løfte kvaliteten på tidsskriftet. Vi vil benytte denne anledningen til å takke Jan, Ole, Liv og de andre på NUPI som har bidratt til å videreutvikle tidsskriftet i denne perioden!

Når NUPI nå har besluttet å «flagge ut» tidsskriftproduksjonen, er vi glade for å vende hjem til et forlag som vet å verdsette den egenarten Nordisk Østforum dyrker. Som leser vil du nok først og fremst merke endringen i form av nytt design. Vi ser også frem til å få et mer profesjonelt og strømlinjeformet apparat til å håndtere kundekontakt. Redaksjonelt vil imidlertid NUPI beholde hovedansvaret sammen med våre nasjonale redaktører i Danmark, Sverige og Finland, og vi håper å kunne levere et stadig bedre tidsskrift.

Vi runder av NUPI-tilværelsen med et dobbeltnummer. Først ut denne gang er et tema som er nesten like gammelt som tidsskriftet selv, nemlig transisjon – endringsprosessen fra plan- til markedsøkonomi og fra ettpartistyre til flerpartisystem og demokrati. Da Nordisk Østforum trådte sine barnesko, var troen på transisjonen sterk. I dag, når vi etter hvert begynner å komme til skjells år og alder, er ikke forvissningen om en rettlinjet utvikling lenger like sterk. Johan Engvall har gjort en casestudie av Kirgisistan, landet som lenge ble ansett som det mest lovende eksemplet på demokratisering i Sentral-Asia, men som i de senere år har opplevd både stagnasjon og tilbakeslag. Denne utviklingen får Engvall til å spørre seg om det er slik at enkelte stater kan komme til å stabilisere seg et sted i spennet mellom demokrati og diktatur.

I prosessen med å legge om økonomien fra planstyring til noe annet – det være seg til ultraliberal markedsøkonomi eller statskapitalisme – har de tidligere kommuniststatene i Sentral- og Øst-Europa opplevd en eksplosjonsartet korrupsjon. Korrupsjonen er ikke bare av betydelig omfang, den gjennomsyrer alle samfunnslag og institusjoner. Men skyldes den nettopp omstillingsprosessen – at man gjennomlever en periode med ineffektive institusjoner, uklart og flytende lovverk og lave lønninger – eller er det snakk om et mer permanent fenomen, rotfestet i politisk og administrativ kultur? Dette er problemstillingen Lars Johannsen og Karin Hilmer Pedersen forsøker å besvare i sitt bidrag.

Deretter vender vi blikket nordover. Under den kalde krigen, da grensen mellom Sovjetunionen og NATO-landet Norge var mer eller mindre hermetisk lukket, var samarbeidet innenfor fiskeriforvaltning og -forskning et sjeldent eksempel på vellykket øst–vest-kontakt. Den norske havforskningen var sterkt kvantitativt orientert, den sovjetiske hadde i utgangspunktet større innslag av kvalitativ tilnærming. Gjennom årelangt samarbeid har imidlertid havforskerne i Murmansk blitt sosialisert inn i det norske/vestlige paradigmet. Helt til Moskva-miljøet fra rundt årtusenskiftet begynte å utfordre det vitenskapelige grunnlaget for å beregne fangstgrunnlag og kvoter. Bente Aasjord og Geir Hønneland diskuterer kunnskapsstriden i lys av faglig uenighet, politiske trender og økonomiske interesser.

Og fra fisk tilsynelatende til jordbruk – og til bladet med den trauste tittelen Bondekvinnen (Krestjanka). Men ikke helt. Denne tidligere sovjetpublikasjonen har etter 1991 tatt spranget inn i langt mer glamorøse kretser og er i dag et kulørt dameblad opptatt av stil, mote og skjønnhet. Saara Ratilainen har sett på konstruksjonen av «den nye russiske skjønnheten», den nye rollemodellen russiske kvinner skal strekke seg mot, slik den fremstilles gjennom en årgang av Bondekvinnens faste spalte «Ti spørsmål om stil».

I tillegg til de fagfellevurderte artiklene har vi denne gangen også inkludert en egen essayspalte. Dette kommer ikke til å være en fast spalte, men vi vil heretter i tillegg til de vitenskapelige artiklene også fra tid til annen trykke essay. Denne gangen er det undertegnet Thomas Petersen, en av tidsskriftets grunnleggere tilbake på midten av 1980-tallet. Han har tatt for seg Boris Jeltsins liv og virke, både hans fineste øyeblikk, som da han sto opp mot kuppmakerne utenfor Det hvite hus i august 1991, og de mørkere, som da han satte militæret inn mot samme bygning drøye tre år senere. Petersen spør også hvordan arven etter Jeltsin forvaltes i dag. Hva har blitt stående igjen etter Jeltsin etter åtte år med Putin?

Vi runder av årgangen med en internettspalte viet et av høstens hete stridsspørsmål – forholdet mellom Russland og NATO og utsiktene for ukrainsk NATO-medlemskap – og ønsker velkommen tilbake i 2009 med ny utgiver, ny design og et enda bedre tidsskrift!

God lesning!
Redaksjonen