Den andre ”andre” i islam
Sovjetregimet la i årtier lokk på religionsutøvelse innenfor imperiets grenser. I den grad det ble tolerert, foregikk det under streng kontroll. Én ting var at de få menigheter som var tillatt å virke, ble holdt under oppsikt. Enda viktigere var kanskje allikevel myndighetenes kontroll over det religiøse hierarki og utdanningssystem. For å kunne fortsette sin virksomhet måtte de religiøse samfunnene – det være seg kristne, jødiske, buddhistiske eller muslimske – akseptere at staten tok full kontroll over deres indre liv.
Med glasnost og perestrojka fikk religiøse samfunn over store deler av det som snart skulle bli det postsovjetiske området et veritabelt oppsving. Etter at kommunismen var blitt grundig diskreditert som system og livsanskuelse, rykket ulike tradisjonelle religioner, så vel som misjonærer for nye samfunn og New Age-inspirerte grupper, inn for å fylle det ideologiske og moralske vakuumet.
Det skulle imidlertid ikke gå lenge før myndighetene i mange postsovjetiske stater på nytt festet grepet om det religiøse liv. Dette gjelder ikke minst i de tradisjonelt muslimske republikkene (Kasakhstan, Usbekistan, Turkmenistan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Aserbajdsjan). Disse statene har av ulike årsaker utviklet noen av de mest autoritære postsovjetiske regimene. Etter at den politiske opposisjonen hadde blitt undertrykt og marginalisert, fremsto religion koblet med sosialt engasjement som den viktigste alternative mobiliseringskanalen mot de sittende regimene. Mens det tradisjonelle, sovjetutdannede religiøse hierarkiet som regel har søkt samarbeid med myndighetene for å bevare sin lederrolle, har de nye regimene slått ned på alle former for ”ikke-tradisjonell” islam.
Fokus på slik ”ikke-tradisjonell” islam som mobiliseringsfaktor har ofte vært knyttet til Sentral-Asia og virksomheten til grupper som IMU og Hizb ut-Tahrir. Aserbajdsjan har imidlertid gjerne blitt oppfattet som en relativt sekularisert stat med begrenset grobunn for religiøs ekstremisme. I den første artikkelen i denne utgaven av Nordisk Østforum
skal vi imidlertid nettopp til Aserbajdsjan, hvor Sofie Bedford har gjort en feltstudie av to menigheter som har utfordret myndighetenes forsøk på å kontrollere religionsutøvelse, den sunnimuslimske Abu Bakr-moskeen og den sjiamuslimske Juma-moskeen. Begge moskeer ledes av dynamiske imamer som har posisjonert seg mot et ”offisielt” islam og myndighetene. De to moskeenes popularitet, det faktum at deres ledere er utdannet i utlandet (henholdsvis i Saudi-Arabia og Iran) og deres mer ”radikale” forståelse av islam gjorde at de raskt havnet i myndighetens søkelys. Abu Bakr-moskeen ble av myndighetene utpekt som et ”wahhabistisk reir” (wahhabisme brukes gjerne som fellesnevner for all utenlandskinfluert islam i det postsovjetiske området), mens Juma-tilhengerne fikk sin moské konfiskert. Bedfords hovedanliggende er imidlertid å nyansere vårt bilde av mobiliseringen rundt islam – ikke all mobilisering rundt ”ikke-tradisjonell” islam i det postsovjetiske området er knyttet til radikalisering og trusler om voldsbruk – og derigjennom bidra til å ”avorientalisere” den islamske ”andre”.
I de to neste artiklene ser vi nærmere på et tema vi har tatt opp flere ganger tidligere – parti- og demokratiutvikling i Sentral- og Øst-Europa. Først ut er Susanne Jungerstam-Mulders, som har tatt utgangspunkt i resultatene fra valget til EU-parlamentet i 2004. Med utgangspunktet i de tverrnasjonale partigruppene i EU-parlamentet viste det seg vanskelig å passe inn mange av de nye partirepresentantene fra de nye, postkommunistiske medlemslandene. Hvordan kan dette ha seg, spør Jungerstam-Mulders. For å finne svar går hun systematisk gjennom partifloraen i alle de åtte nye, postkommunistiske EU-landene (Estland, Lettland, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn og Slovenia) med sikte på å avdekke hvilke skillelinjer som strukturerer partisystemet i de respektive land.
Deretter gjør Kjetil Duvold et dypdykk i litauisk politikk. Litauen skilte seg på 1990-tallet fra sine to baltiske naboer ved sin større partipolitiske stabilitet (dominert av etterfølgeren til den litauiske folkefronten og det reformerte kommunistpartiet) og sitt langt lavere økonomiske reformtempo. I tillegg var det blant litauere en mer utbredt skepsis til det nye regimet enn hva tilfellet var i de fleste øvrige postkommunistiske statene i Sentral- og Øst-Europa. Duvold har sett nærmere på årsakene til dette, samt det paradoksale faktum at oppslutningen om demokratiet de siste årene ser ut til å ha økt til tross for at litauisk politikk i samme periode har vært preget av partisplittelser og politiske skandaler.
Til slutt skal vi sammen med Andreas Johansson begi oss ut på reise, nærmere bestemt til Bessarabia (den vestlige delen av dagens Moldova). I mellomkrigstiden (og kanskje til en viss grad også i dag) var Bessarabia en eksotisk utpost i Europas grenseland. Johansson har sett på hvordan Bessarabia og dets innbyggere blir fremstilt i reiseskildringer fra denne perioden. Utgangspunktet er reiseskildringens beskrivelse av ”den andre” som et speilbilde å forstå seg selv i. Under dekke av autentisitet orientaliserer forfatterne sted og mennesker som et vrengebilde av sitt eget vestlige ståsted. Et betimelig spørsmål er om reiseskildringen sier mer om en selv enn om reisemålet.
God lesning!
Redaksjonen
