I supermaktens skygge
Den kalde krigen blir ofte beskrevet som en periode med en bipolar orden hvor de to supermaktenes satellitter hadde begrenset manøvreringsrom. Ikke minst gjaldt dette de sovjetiske satellittstatene i Sentral- og Øst-Europa. Gang på gang demonstrerte Sovjetunionen at Kreml ikke ville akseptere avvik fra den sovjetiske normen. Ungarn i 1956, Tsjekkoslovakia 1968 og Polen 1980–81 er de mest kjente eksemplene, men også de øvrige statene i regionen kjente Sovjetunionens tunge favntak.
Nyere forskning avdekker imidlertid sprekker i monolitten. Med utgangspunkt i arkivmateriale som først nylig har blitt gjort tilgjengelig, utfordrer Katalin Miklóssy bildet av de østeuropeiske kommunistregimene som utelukkende regionale representanter for Moskvas interesser. Innenfor østblokken fantes det hele tiden et visst innslag av mangfold, kompleksitet og nasjonale strategier, hevder Miklóssy. I artikkelen har hun sett nærmere på hvordan Ungarn og Romania utnyttet KSSE-prosessen (Konferansen for samarbeid og sikkerhet i Europa) til å distansere seg fra Sovjetunionen. János Kádár og Nicolae Ceauşescu brukte begge tilnærming til Vesten som et middel for å skape større manøvreringsrom for hva de oppfattet som nasjonale interesser – Kádár med tanke på å videreføre de økonomiske reformene som regimet bygde sin legitimitet på, og Ceauşescu for å skjerme det nystalinistiske rumenske regimet. Selv om Sovjetunionen etter KSSE-konferansen igjen strammet grepet, var man ikke i stand til å reversere prosessen fullstendig. Spirer av uavhengighet var sådd i supermaktens skygge.
Neste artikkel tar oss til Russland og en postsovjetisk virkelighet. Det bipolare systemet er historie og erstattet av globaliseringens tidsalder. Eller er det det? Hvor dypt stikker egentlig globaliseringen i Russland, spør Mette Skak. For å ta rede på dette tar hun noen spadestikk i russisk politikk og samfunn. Skaks tilnærming til globalisering er liberal – globalisering forstått som empowerment
. Først ser hun på hvordan russiske myndigheter forholder seg til globalisering, og finner at Putin, til tross for at han ikke ofte tar ordet globalisering i sin munn, både gjennom retorikk og politikk har fremmet globalisering som en snarvei til stormaktsstatus – vel å merke gjennom en nasjonalkonservativ variant á la «suverent demokrati». Deretter forsøker Skak seg med et nedenfra og opp-perspektiv på globalisering og ser dels på holdninger til seksuelle minoriteter og syn på barneoppdragelse som indikator på de liberale normers status, dels på vilkårene for NGO-virksomhet. Avslutningsvis sammenlikner hun Russland med de øvrige BRIK-land og finner at landet særlig når det gjelder bløt makt ( soft power
), skiller seg ufordelaktig ut.
Deretter vender vi til en viss grad tilbake til utgangspunktet. Om ikke i form av det å leve i supermaktens skygge, så i alle fall i stormaktens og den tidligere imperiemaktens bakgård. I de senere år har bruken av økonomiske virkemidler for å oppnå strategiske målsetninger blitt et stadig mer fremtredende trekk ved russisk utenrikspolitikk. Ikke minst har landets energiressurser blitt politisert. Gjennom casestudier av de to russiske energiselskapene RAO UES og Lukoil har Heidi Kjærnet sett på hvordan denne politikken har blitt mottatt i Aserbajdsjan. Hun argumenterer samtidig for at Aserbajdsjan takket være egne energiressurser – og ikke minst muligheten til å omgå Russland som transittkorridor for aserbajdsjansk olje og gass – har hatt mulighet til å la Moskva smake litt av sin egen medisin. De senere år har myndighetene i Baku aktivt brukt energiressursene til å bygge opp landet som en regional makt, blant annet ved å utfordre Russlands gassgrep om Georgia. Dermed utfordrer Baku Moskva i stormaktens egen bakgård og med dens egne utenrikspolitiske virkemidler.
I den siste artikkelen i denne årgangen vender vi bakover og innover, nemlig til det klassiske ikonmaleriet og dets perspektivbruk. I vestlig kunst har vi siden renessansen vært vant til et sentralperspektiv, et perspektiv hvor siktlinjene løper fra iakttakerens øye og inn i motivet. Ikonkunsten har imidlertid i stor grad forblitt uberørt av denne kunstneriske revolusjonen. For en vestligskolert iakttaker fremstår derfor ikonmaleriet i dag som fremmedartet både i bruk av proporsjoner og dybdeillusjoner. Fredrik Fabian Heffermehl har sett på bruken av det såkalte «omvendte perspektiv» i klassisk ikonkunst, det vil si en perspektivbruk som ifølge Heffermehl forutsetter et Guds øye bak billedflaten. Ortodoks kunst er, fortsatt ifølge Heffermehl, ikke ment å speile verden slik den ser ut for det menneskelige øye, men å avdekke hva Pavel Florenskij har kalt «ekte realisme» – et skaperverk i dynamikk og konstant bevegelse.
God lesning!
Redaksjonen
