Narkokrigen i Mexico

Publisert: 06. Feb 2010

I 2010 hadde Mexico et dobbelt jubileum: Det var 200 år siden frigjøringen fra Spania tok til, og 100 år siden den mexicanske revolusjonen brøt ut – den som la grunnlaget for dagens meksicanske stat. Men det var en feiring med bismak. Mexico har i over et halvt århundre vært sett på som en av Latin-Amerikas mest stabile, om enn autoritære, stater. Politiske og økonomiske reformer på 1980- og 1990-tallet la grunnlag for en mer demokratisk styring, og verden hadde stor tro på Mexicos økonomiske utsikter.  Pilene pekte også i riktig retning for drapsrater og politisk vold.

Kontrasten er stor til dagens situasjon hvor den såkalte krigen mot narkokartellene i 2010 krevde flere liv enn krigen i Afghanistan. Og stadig hører vi at Mexico er på vei til å bli en såkalt «mislykket stat».  Mange mente derfor at det ikke var så mye å feire i 2010.

  • Hva menes med den såkalte narkokrigen?
  • Hvordan kommer den tiltakende narkokrigen til syne?
  • Hvordan henger narkokrigen sammen med mer grunnleggende utviklingstrekk i Mexico?
  • Hvilket forhold har Mexico til USA?

2: Narkokrigen i korte trekk

I 2006 kom den sittende presidenten Felipe Calderón til makten i Mexico. Noen mener han vant en hårfin seier over konkurrenten Andrés Manuel Lopez Obrador. Andre mener seieren var et resultat av «uregelmessigheter». Ikke bare fikk Calderón et svakt mandat. Han overtok et land som var preget av at en håndfull narkokarteller  hadde utviklet seg til å bli velorganiserte, tungt bevæpnede grupper som i mange områder truet den meksicanske statens kontroll og skapte lokale voldsbølger. Dette gjaldt ikke minst i presidentens hjemstat Michoacán. 

 Calderón pekte på korrupsjon og manglende kapasitet hos lokale politistyrker som en viktig årsak til at kartellene hadde klart å befeste sin posisjon, og besluttet å sette inn militæret i kampen mot dem. Noe av det første han gjorde etter å ha inntatt presidentpalasset, var å sende en styrke på 6500 mann til Michoacán. Dette ble senere trappet opp til å omfatte halvparten av delstatene i Mexico, og i gjennomsnitt har 45 000 mann vært engasjert i narkokrigen.

Etter alarmerende drapstall og tegn på at narkokrigen var i ferd med å spre seg til andre siden av den over 3000 kilometer lange grensen mot USA, trappet også USA opp sitt engasjement. I 2008 ble et bistandsprogram (Merida-planen) satt i gang med et budsjett på 1,6 milliarder dollar (ca. 9,5 mrd NOK) over en periode på tre år. Det fokuserte på opptrening av militære og politipersonell, utveksling av etterretningsinformasjon og innkjøp av avansert overvåkingsutstyr. Samtidig er innsatsen mot hvitvasking av penger økt, og nasjonalgarden er sendt for å vokte grensen.

Etter at Calderóns offensiv har pågått i litt over tre år er noe oppnådd: En rekke ledere for narkokartellene (rundt 20) er tatt. Beslagene av narkotika som er smuglet over grensen til USA har økt, og det samme gjelder for våpen smuglet andre veien. Men samtidig har voldsbruken knyttet til narkotrafikken vokst eksplosjonsartet. Per 1. januar 2011 var 34 612 mennesker blitt drept i narkokrigen.

Kart over Mexico

2010 ble uten sammenlikning det voldeligste året med 15 273 drepte, opp fra 9635 i 2009 og 6844 i 2008. Økningen er spesielt markant i statene Chihuahua, Sinaloa og Tamaulipas og Nuevo León (se kart). Av disse statene skiller Chihuahua seg ut med en økning fra 244 drap relatert til organisert kriminalitet i 2007 til 4427 i 2010. Chihuahua med rundt 4 prosent av Mexicos befolkning står med andre ord i dag for nærmere en tredel av alle narkodrapene.

Men drapsbølgen har også nådd nye områder – områder som tidligere i mindre grad var rammet. Den moderne byen Monterrey i det nordøstlige Mexico var i 2010 for første gang åsted for blodige kamper mellom karteller. Samtidig tiltok antallet overgrep mot sivilbefolkningen begått av de militære og politistyrker som er satt inn i kampen mot kartellene. Studier av drapstallene viser at volden har økt mest der de militære har vært satt inn.

Hvorfor lykkes så ikke strategiene med å ta narkotoppene i Mexico for å svekke kartellene? For å forstå dette må vi se på narkotrafikkens historie i landet og hvordan den har endret seg med endrede økonomiske, politiske og internasjonale forhold.

3: Opphavet til narkotrafikken

Utgangspunktet for narkotrafikken i Mexico var en viss dyrking av marihuana og opiumsvalmuer og produksjon av ulike opiater som ble eksportert til USA.  Virksomheten ble forbudt i 1927, men Mexico var da fremdeles ustabilt politisk etter revolusjonen (1910–1920), og forbudet ble ikke overholdt.  Ettersom statsmakten ble sentralisert og staten bygd ut under ledelse av Det revolusjonære institusjonspartiet (PRI) utover på 1930- og 1940-tallet, ble det etablert nære bånd mellom narkoprodusenter og myndigheter.

Det vokste fram en uformell forståelse mellom den PRI-styrte staten og narkoprodusenter og -eksportører. Ifølge denne bidro sistnevnte finansielt til myndighetene, holdt voldsnivået på et minimum og reinvesterte fortjenesten i Mexico, mens staten ga virksomheten sin beskyttelse. Dette, som er kalt «reguleringsmodellen», passet på mange måter godt med den økonomiske modellen som Mexico fulgte på den tiden, med fokus på oppbygging av innenlandsk industri under statlig beskyttelse. Modellen bidro til en jevn økonomisk vekst i perioden 1940–1970, også kalt «det meksicanske mirakelet».

Forholdet til USA var gjennom hele perioden tvetydig. På den ene siden oppmuntret USA til produksjon av morfin og andre opiater i forbindelse med andre verdenskrig og Vietnamkrigen. Landet var svært opptatt av at Mexico skulle forbli stabilt av geopolitiske grunner. Derfor var deler av politikken preget av «stilltiende aksept» av Mexicos narkoeksport. På den andre siden ble narkolovene i USA gradvis skjerpet, og landet protesterte tidvis mot flyten av narkotika til USA og manglende overholdelse av lovene i Mexico.

Illustrasjon med en man som skyter på blinker i MexicoTegning: politicalcartoons.com

Ikke akkurat å skyte spurv med kanoner.

Reguleringsmodellen ble satt under press på 1970-tallet av flere årsaker. En av dem var at heroin ble lansert som ny meksikansk eksportartikkel. I stor grad skyldtes dette en USA-støttet kampanje som lyktes i nærmest å eliminere heroinproduksjonen i Tyrkia, og at mexicansk heroin tok plassen i markedet. Tidlig på 1980-tallet søkte så USA å stoppe strømmene av kokain fra Colombia som ble transportert sjøveien over Karibia via Florida og inn på det amerikanske markedet. Den økte overvåkingen av denne narkoruten bidro til at trafikken forflyttet seg til landeveien via Mellom-Amerika og gjennom Mexico. Dermed ble Mexico ikke bare et produksjons- og eksportland for heroin og marihuana, men også et transittland for kokain.

Dermed kom meksicanske karteller i kontakt med de mer voldelig anlagte colombianske kartellene. Hovedkontakten deres i Mexico var Miguel Angel Félix Gallardo, gjerne omtalt som meksicanske narkokartellers gudfar (El Padrino
) som allerede hadde kontroll med rutene til USA.  Da de colombianske kartellene ble svekket på 1990-tallet etter at toppene ble tatt og deres eiendom i større grad kontrollert, ble kontrollen overtatt av de meksicanske kartellene.  USA etablerte også et nærmere samarbeid med meksicanske myndigheter og gjennomførte flere større «operasjoner» mot kartellene. 

Som en følge av dette presset splittet El Padrino opp sin virksomhet i 1989, og bidro dermed til en desentralisert kartellstruktur. Siden har de ulike kartellene dels konkurrert om og dels delt på kontrollen over smugling og et økende lokalt salg av kokain, heroin, marihuana og etter hvert også det syntetiske meksicansk produserte stoffet metamfetamin, til USA.

4: Demokratisering og nyliberalisme

Dagens situasjon kan imidlertid ikke forstås uten også å se på to viktige samfunnsendringer i Mexico på 1980- og 1990-tallet. Den ene var en overgang fra en sentralisert ettpartistat til et mer desentralisert demokratisk styresett.  Gradvise reformer av valgsystemet fra midten av 1980-tallet gjorde det lettere for opposisjonskandidater å vinne fram. Dette bidro til at PRI måtte gi fra seg makten i 2000, etter 71 år med kontroll over den meksicanske staten.

Videre betydde det at kartellene ikke lenger kunne basere seg bare på sine kontakter i PRI, men måtte etablere nye allianser med opposisjonspartiene. Det førte til at de siste delene av den såkalte «reguleringsmodellen» forsvant.  Staten kunne ikke lenger kontrollere narkotrafikken; det var snarere kartellene som søkte å kontrollere viktige statsinstitusjoner som politi, påtalemyndigheter og politisk valgte organer. I forskjellige deler av landet konkurrerte de dessuten med staten om herredømmet.

Samtidig ga administrative reformer større autonomi til delstatene og kommunene. Med det økte kartellenes innflytelse siden lokale institusjoner alltid har vært lettere å infiltrere for kartellene enn føderale. Flere politireformer fra slutten av 1990-tallet har søkt å sentralisere kontrollen med politiet, og overført myndighet til føderalt nivå, men disse reformene har i mange tilfeller først og fremst svekket lokale politistyrker finansielt. Dermed er de blitt et enda lettere bytte for pengesterke karteller. Forsøk på reformer på føderalt nivå har heller ikke hindret stor grad av straffrihet: I 2007 var det mindre enn 2 prosent av alle forbrytelser som førte til pågripelse og enda færre som ble domfelt.

Kart som viser befolkningstetthet i Mexico

Den andre store omveltningen har vært omleggingen til en nyliberal økonomi. I likhet med resten av Latin-Amerika gikk Mexico gjennom et storstilt privatiserings- og liberaliseringsprogram etter at landet hadde utløst en verdensomspennende gjeldskrise i 1982.  Dette omfattet salg av statseide bedrifter, men også privatisering av felleseid jord, lavere toll og oppløsning av den korporative strukturen som karakteriserte PRI-staten.  Omleggingen innebar også medlemskap i Det nordamerikanske frihandelsområdet (NAFTA). Det bandt Mexicos økonomi tett til USAs, som nå mottar 80 prosent av all meksicansk eksport. Den økonomiske omleggingen skapte ny økonomisk vekst på slutten av 1990-tallet, men også økende ulikhet. 

Omleggingen har fått i alle fall to konsekvenser av stor betydning for kartellene. For det første
førte det til økt arbeidsledighet og fattigdom på landsbygda. Dette har skapt grobunn for økt migrasjon til USA, men også for økt dyrking av marihuana og opiumsvalmuer som en alternativ inntektskilde. Arbeidsledigheten på landsbygda har gått sammen med etablering av nye, lavtlønte arbeidsplasser i den såkalte maquila
(sammensetnings-) industrien. Denne er blitt bygd opp i nye industrisentra langs grensen til USA og har bidratt til sterk økning i folketallet i disse byene, som verken har kunnet tilby sosiale tjenester eller sosiale nettverk. En av disse byene er Ciudad Juárez som det siste tiåret har vært åsted for over 400 groteske kvinnedrap, og som i 2010 hadde verdens høyeste mordrate (229 per 100 000 innbyggere, Norge 0,6).

Den andre viktige konsekvensen av omleggingen til nyliberalisme har vært økt handel med USA. Det har medført at det kjøres tusenvis av trailere med varer over grensen daglig. Trailere og biler er nå den mest brukte måten å smugle narkotika, penger og våpen siden det enorme antallet gjør dem nærmest umulig å kontrollere. De nære båndene til USA gjorde også at Mexico ble hardt rammet av finanskrisen i USA i 2008. Mexico opplevde en reduksjon på 7,5 prosent i bruttonasjonalprodukt per innbygger i 2009. Det medførte også økt arbeidsledighet og fattigdom, og en stadig tilgang av mulige rekrutter til narkokartellene.

5: Mot en mislykket stat?

Situasjonen i Mexico har fått analytikere – særlig i USA – til å beskrive landet som en mislykket stat.  Det er riktigere å konkludere med at deler av statsapparatet er «blitt kapret» av kriminelle grupper. Mexico har fremdeles et statsapparat i stand til å formulere og sette i verk politikk på mange områder, men hemmes av at sentrale institusjoner infiltreres av kriminelle grupper.

Den militære strategien har etter hvert kommet under sterk kritikk. Det sterke militære nærværet har økt omfanget av menneskerettighetsbrudd i Mexico, og det oppleves av mange som et tilbakeslag etter tiår med kamp for demokrati og sivilt styre. Så lenge avhopping fra det militære er et betydelig problem i Mexico, og flere av avhopperne sannsynligvis rekrutteres til kartellene, vil opprustning av det militære også bety en opprustning av kartellene. Meksicanske myndigheter har derfor gjennomført endringer for å begrense militærets myndighet. De har økt åpenheten om drapstall og strategier og har søkt å legge mer vekt på god etterretning enn generelle kontroller som ofte går utover sivilbefolkningen.

En annen variant av det Mexicanske flaggetTegning: politicalcartoons.com

En oppdatert variant av det meksikanske flagget

Likevel tar stadig sterkere røster til orde for en helt ny tilnærming til narkotika og organisert kriminalitet, ikke bare i Mexico, men internasjonalt. Denne innebærer en endring fra en militær strategi, fokusert på produksjon og salg, til et fokus på å forebygge, redusere etterspørselen
og avkriminalisere deler av narkotikaindustrien. En ny tilnærming krever imidlertid at også USA legger om strategien sin. Det vil kreve en bred internasjonal koalisjon for å oppnå dettel.