Foto: Scanpix/AP

Dagens EU: sterk folkelig misnøye med eliter. Her: Madrid          

EU: kriser, årsaker og muligheter

Publisert: 27. Feb 2017

EU er inne i sin kanskje mest alvorlige krise noensinne og utfordres både internt og eksternt. Internt ser vi en økende tillitskrise mellom folk og eliter. Store deler av befolkningen i EU-land er kritiske til  EU og legger skylden på EU for mange av de samfunnsproblemene medlemsland sliter med. Det britiske folk har nylig stemt for å melde seg ut av unionen, og mange frykter at andre land vil følge etter. Eksternt utfordres EU av et mer selvhevdende Russland som aktivt bidrar til å destabilisere Europa og et mer proteksjonistisk , uforutsigbart USA etter valget av Trump som ny president .

  • Hva er oppnådd gjennom den europeiske integrasjonsprosessen?
  • Hvilke store utfordringer står EU overfor, og hvorfor?
  • Hvordan vil EU svare på utfordringene?
  • Blir svaret økt integrasjon eller ytterligere desintegrasjon og økt nasjonalisme?

2: EU – en union bygd på kriser

Historisk har  integrasjonsprosessen ofte kommet styrket ut av ulike kriser. EF og senere EUs død har vært forkynt mange ganger uten at dette har slått til. Integrasjonen på 1950-tallet var en direkte reaksjon på andre verdenskrig, en krig som viste hvor galt det kunne gå om nasjonalismen fikk blomstre. Hensikten var å binde de europeiske landene – især Frankrike og Tyskland – så tett sammen økonomisk og etter hvert også politisk at en ny storkrig mellom de to ikke lenger skulle være mulig.

Dette var bakgrunnen for opprettelsen av Kull- og Stålunionen, og senere Romatraktaten som etablerte det Europeiske Fellesskap (EF) – forløperen til dagens EU. Romatraktaten ble signert i 1957 og fyller dermed 60 år i år.

Siden Romatraktaten ble undertegnet, og EF opprettet, har samarbeidet blitt dypere og bredere: Integrasjonen har kommet til å omfatte stadig flere politikkområder og stadig flere land har sluttet seg til. EU består i dag av 28 medlemsland (inkludert Storbritannia). Etter den kalde krigen tok EU-landene et stort steg videre og etablerte en politisk union.

I tillegg til å omfatte et økonomisk samarbeid med et indre marked , skulle unionen også omfatte både en samordnet justispolitikk og en utenriks- og sikkerhetspolitikk. På sikt skulle også forsvarspolitikk med. Samtidig ble det startet en prosess for å gjenforene Øst- og Vest-Europa.  

Foto: eu.int og Creative commons

Romatraktaten 60 år i et Europa fylt av lys, men også mørke 

Med en gradvis utvikling har etter hvert en politisk union oppstått som dekker de fleste politikkområder og som inkluderer 28 land fra både vest og øst i Europa. Inntil forholdsvis nylig har også utviklingen stort sett gått i retning av mer integrasjon. Mens det har vært enkelte tilbakeslag eller pauser, så er hovedbildet at samarbeidet likevel blitt stadig mer omfattende.

For ti år siden endret dette seg. Siden utbruddet av finanskrisen i 2008 har EU og Europa blitt rammet av en serie med kriser som har fått en del til å spørre seg om integrasjonen vil holde fram, eller om resultatet vil bli en desintegrasjon – en oppløsning. Mens det er mulig at EU vil komme styrket ut av også disse krisene, så er det en del som tyder på at de aktuelle krisene er mer alvorlige enn de tidligere.

Det som gjør dagens situasjon så alvorlig, er at det ikke dreier seg om en enkelt krise, men en rekke med kriser (både internt i EU og eksternt overfor omverdenen) som EU må håndtere samtidig.

3: Flere parallelle kriser

Så langt har det vært et press for mer samarbeid og transatlantiske løsninger for å håndtere utfordringer som Europa står overfor. De fleste krisene er også av en slik karakter at enkeltland ikke vil makte å løse dem alene. På den måten er det  fortsatt behov for EU. Spørsmålet blir hvilket EU og om det er politisk vilje i de enkelte medlemslandene til fortsatt å støtte opp under transnasjonale løsninger når populisme og nasjonalisme er på frammarsj. Og dersom det fortsatt finnes politisk vilje til å støtte opp om felles løsninger, er dagens EU-institusjoner sterke nok til å håndtere krisene?

EU har allerede startet en prosess for å håndtere kriser bedre. De siste par årene har EU mer eller mindre klart å håndtere den økonomiske krisen, revidert sin naboskapspolitikk, utarbeidet en ny global strategi for en mer effektiv utenrikspolitikk, styrket arbeidet med grensekontroll og håndtering av migrasjon gjennom samarbeidsavtaler med tredjeland. For at disse initiativene fra EU-kommisjonen skal lykkes, må medlemslandene støtte dem.

Vi ser at nasjonalistiske strømninger har blitt mer framtredende og at populistiske politiske partier får mer støtte. Likevel viser de siste meningsmålingene (Eurobarometer, okt. 2016) at et stort flertall av de spurte fremdeles er positive til EU og at Unionen er viktig for å bevare fred og sikkerhet i Europa.

Videre svarer et overveldende flertall at EU også bør få mer beslutningsmyndighet på områder som bekjempelse av terrorisme (80 %), håndtering av migrasjon (77 %) og klimautfordringen (71%). Selv når det gjelder å skaffe arbeidsplasser og velferd, svarer over 60 % at EU bør få mer beslutningsmyndighet.

Det er uklart hvordan disse meningsmålingene henger sammen med den økte støtten EU-kritiske og nasjonalistiske partier får rundt om i Europa. Men det kan skyldes frustrasjon over at mange problemer som ennå ikke er løst, har gjort folk ekstra utålmodige. I så måte tilbyr de populistiske politiske partiene, til tross for sin EU-skepsis, tilsynelatende noe nytt. Hvis det er tilfelle, kan støtten til disse partiene fort endre seg dersom troverdige alternativer dukker opp.

Det er interessant at i Frankrike har også den uavhengige presidentkandidaten, Emmanuel Macron, stor støtte. Han har valgt å bryte med de etablerte partiene, men kommer fra Sosialistpartiet (sos.dem.). Samtidig er han en overbevist europeer som i likhet med befolkningen ønsker mer felleseuropeisk beslutningsmyndighet for å løse dagens kriser.

4: Økonomisk krise

Etter at finanskrisen slo inn over store deler av Europa i 2007–08,  klarte Tyskland seg rimelig bra. Landet hadde i årene før unnlatt å bli revet med av lave lånerenter og dermed heller ikke overinvestert i boliger. Tyskerne ble derfor forskånet fra den voldsomme prisnedgangen på eiendommer som skylte inn over de andre landene med påfølgende finanskrise især i Sør-Europa (PIIGS). Tyskland seilte dermed fram som den naturlige lederen i EU og var opptatt av at land med for høye underskudd (jf. stabilitetspakten) på statsbudsjettet måtte stramme inn.

Etter år med krisemøter og tøffe budsjettinnstamminger i mange land, synes den mest alvorlige økonomiske krisen nå å være over. Til tross for disse tiltakene er det fortsatt mange land som sliter økonomisk og har høy arbeidsledighet (PIIGS). At de økonomiske problemene vedvarer så lenge, har svekket tillitten til elitene. Mange tror ikke lenger at de etablerte partiene vil kunne finne løsninger som vil tjene mannen i gata. Skyteskiven har blitt globaliseringen og den politiske og den økonomiske eliten. Især har elitene blitt skyteskive som følge av voksende økonomiske og sosiale forskjeller i mange medlemsland.

5: Fra «arabiske vår» til «arabisk vinter»

Mens finanskrisen rammet Europa hardt, startet etter hvert også et opprør i den arabiske verden mot ulikhet, urettferdighet og mangel på demokrati. I begynnelsen så mange opprøret som en positiv utvikling, som endelig ville føre til en demokratisering av landene i regionen. Selv om dette har vært tilfelle i noen land, som Tunisia og (i mindre grad) Marokko, har utviklingen gått i motsatt retning i andre land. Der har man enten fått et nytt  autoritært regime (som i Egypt) eller en statskollaps og pågående borgerkriger (som i Syria og Libya).

Videre har islamistisk fundamentalisme (IS) vokst fram flere steder. I nær sammenheng med denne har også borgerkriger og terrorfare ført til langt flere flyktninger og oppblomstring av nettverk av menneskesmuglere. Især i 2015 økte antallet flyktninger til Europa dramatisk. I tillegg døde mange (og dør fortsatt) under flukt over Middelhavet – rundt 5000 i 2016.

Strømmen av flyktninger har ført til en rekke tiltak fra EU og enkelte medlemsland: mer effektiv behandling av asylsøknader, styrket felles grensekontroll og sterkere bekjempelse av illegal innvandring. Imidlertid har det også skapt økt uenighet både mellom medlemslandene og internt i enkelte medlemsland.  Noen land, som Tyskland og Sverige, har vært villige til å ta imot store grupper med flyktninger. Andre land, som Ungarn, har valgt å stenge grensene.

Samtidig som mange flyktninger rømmer fra terror i egne land, har også Europa blitt rammet av en ny bølge med terrorangrep. Særlig Frankrike og Belgia har vært utsatt. Mange av terroristene er enten franske eller belgiske statsborgere, som ofte har blitt radikalisert etter kontakt med IS.

Det er ulike grunner bak økningen i islamistisk  terrorisme mot Vesten og Europa. Noen legger skylden på mislykket integrering av den muslimske befolkningen. Andre skylder på at man ikke har klart å bekjempe IS i Syria, Irak og Libya. Trolig er en kombinasjon av begge disse forklaringene riktigst. Selv om det ikke er noen direkte sammenheng mellom migrasjon og terrorisme, hevder en del populistiske partier dette og spiller på fremmedfrykt.

Tilfeller der terrorister har kommet til Europa sammen med flyktninger , har forsterket denne forestillingen. I EU er det derfor oppstått en diskusjon om hvorvidt det er behov for å revidere Schengen-avtalen og EUs prinsipp av fri bevegelse av personer. Foreløpig har Frankrike, som et resultat av at landet har innført unntakstilstand, valgt å styrke kontrollen ved grensene. En slik midlertidig grensekontroll, innført av nasjonale sikkerhetshensyn, er likevel i tråd med Schengen-avtalen.

6: Et mer selvhevdende Russland

Parallelt med krisene sør for Middelhavet og konsekvensene for Europa, er det utfordringer også i øst. Et mer selvhevdende Russland har skapt økte spenninger i denne regionen. Russlands reaksjon da Ukraina skulle signere en assosieringsavtale med EU, er et eksempel på dette. Etter russisk press bestemte den daværende Ukrainske presidenten, Viktor Janukovich å utsette signeringen av avtalen og i stedet styrke samarbeidet med Russland. Dette førte til sterke protester i Kiev i den mer europavennlige delen av befolkningen.

Janukovich ble etter hvert tvunget til å gå av. I kjølvannet av disse dramatiske hendelsene blusset det opp en  borgerkrig i landet mellom de russisk-støttede separatistiske regionene i øst og den nye, europavennlige regjeringen i Kiev. Da Russland så annekterte Krim halvøya, ble forholdet mellom Vesten og Russland anspent. EU og USA bestemte seg for å innføre sanksjoner mot Russland samtidig som man økte støtten til demokratisering og institusjonsbygging i Ukraina. Avsløringer om russisk innflytelse på valg i USA og antakelser om pågående forsøk på å påvirke valg i Europa, har skapt ytterligere usikkerhet om Russlands intensjoner. Hvorvidt dette vil påvirke EU-integrasjonen, er for tidlig å si. Men det er sannsynlig at denne krisen krever europeiske heller enn nasjonale løsninger.

7: Brexit og Trump – symptomer på det samme

Samtidig med alle disse krisene har beslutningen om en Brexit ført EU inn i en ny type krise. Der  frykter man en dominoeffekt – at andre medlemsland vil bli inspirert til å holde tilsvarende folkeavstemninger. Det er fortsatt uklart om og hvordan Brexit vil foregå og hvilke konsekvenser det vil få – både for EU og Storbritannia. Sannsynligvis vil Storbritannia få tilknytning til EU, men akkurat hvordan denne tilknytningen vil bli, er uklart. Dette vil bli avklart gjennom forhandlinger, som trolig vil ta lang tid.

For EU er det viktig å unngå at andre land prøver å følge britenes eksempel. Det er derfor grunn til å tro at EU ikke vil gi Storbritannia for mange fordeler (jf «hard Brexit»). En EØS-liknende avtale har vært foreslått som en mulighet, men foreløpig er Storbritannia kritisk til dette. En slik avtale vil nemlig innebære deltakelse i den indre marked med fri flyt av personer. Og akkurat det er britene skeptiske til.

Bare et halvt år etter folkeavstemningen om Brexit vant populisten Donald Trump presidentvalget i USA . Begge hendelser er uttrykk for det samme – nemlig en manglende tillit til elitene og de som styrer samt et ønske i store deler av befolkningen om å ta tilbake styringen ved å svekke  globaliseringen med økt proteksjonisme .

Tegning: politicalcartoons.com

Ikke alle sektorer må skjære ned i kriseøkonomier

I bunn og grunn er Brexit og Trumps seier resultat av at tradisjonelle politiske partier i Europa og USA ikke har et politisk program som appellerer til vanlige folk. Det er blitt skapt et bilde av at de etablerte partiene bare arbeider for elitene og ikke for å løse vanlige folks utfordringer og problemer.

Slike tanker har blitt forsterket av sosiale medier i en tid der mange får sin informasjon gjennom disse mediene.  Disse er jo også blitt en arena for falske eller tendensiøse nyheter eller at visse meninger blir «delt og likt» og alternative synspunkter og argumenter ikke nødvendigvis blir hørt. Konsekvensene for Europa er fortsatt usikre. Valget av Trump kan føre til at populistiske partier i Europa får økt støtte. Men det kan også komme en motreaksjon der velgerne velger stabilitet framfor usikkerhet. De siste målingene fra Eurobarometer kan tyde på dette.

8: Framtidsutsiktene til EU: Integrasjon–disintegrasjon

Det er liten tvil om at den europeiske integrasjonsprosessen nå står i en brytningstid der det er uklart om utviklingen går mot mer eller mindre integrasjon . Det har lenge sett ut som om man går mot en utvikling med mindre integrasjon. Men man kan også se for seg at den nasjonalismen som er på frammarsj mange steder i verden, vil møte en motreaksjon. Motreaksjonen vil i så fall neppe være kun mer av det samme, men heller krav om reformer innenfor rammen av fortsatt samarbeid og integrasjon.

I år skal det være en rekke valg i Europa:

  • I Nederland skal det holdes parlamentsvalg 15. mars. Der ligger det an til at det populistiske og nasjonalistiske partiet til Geert Wilders vil gjøre det bra.
  • I Tyskland er det parlamentsvalg – til Forbundsdagen – 24. september. Det vil avgjøre hvem som blir neste forbundskansler. Foreløpig står det mellom to overbeviste europeere, sittende kansler Angela Merkel fra det konservative partiet CDU og Martin Schulz fra Sosialdemokratene (SPD). Men det EU-kritiske populistiske partiet AfD har også fått økt støtte den siste tiden.
  • Frankrike er det både president- og parlamentsvalg. Presidentvalget vil finne sted 23. april og 7. mai (to valgomganger). Parlamentsvalget finner sted 11. og 18. juni. Ettersom den franske presidenten har mye innflytelse knytter det seg mest spenning til dette valget. For øyeblikket er det tre kandidater som ligger an til å komme til andre valgomgang: Den høyrepopulistiske kandidaten, Marine le Pen, den konservative kandidaten, Francois Fillon, og sentrumskandidaten Emanuel Macron. Mens le Pen ligger best an på meningsmålingene, er det få som tror at hun vil vinne andre runde. Samtidig har det overraskende valget av Trump i USA skapt en viss usikkerhet. Mye tyder på om man står overfor et nytt fenomen med mobilisering av grupper som vanligvis ikke pleier stemme.

Hvorvidt den europeiske integrasjonsprosessen vil komme styrket eller svekket ut av disse krisene er på mange måter avhengig av utfallet av disse valgene.