Hva glemmer vi i R2P?
R2P-prinsippet (Responsibility to Protect) ble vedtatt på FNs verdenstoppmøte i 2005 og innebærer at alle stater har ansvar for å beskytte sine innbyggere mot folkemord, krigsforbrytelser, etnisk rensning og forbrytelser mot menneskeheten. Siden har prinsippet vært kritisert for blant annet å være en vestlig norm som pådyttes land i sør, og mange er skeptiske til at R2P ofte assosieres med militær inngripen.
Eli Stamnes hevder i artikkelen "I R2Ps blindsone" i tidsskriftet Internasjonal Politikk at det også er andre viktige aspekter ved R2P som man må utvikle og styrke dersom prinsippet skal overleve.
Kjønn
Kvinneperspektivet er underfokusert i R2P. Det gjelder både virkningen av væpnet konflikt på kvinner, deres rolle i arbeid for fred og den rolle seksuell og kjønnsbasert vold og spiller i masseovergrep som avdekkes av R2P. Til tross for flere FN-resolusjoner som plasserer kjønnsbasert vold innen R2Ps virkeområde, er det få tegn til at slik vold i praksis blir sett i sammenheng med prinsippet og utløser handling.
Kontroversielle preventive virkemidler
Den forebyggende siden av R2P blir ofte sett som den viktigste, og FN-dokumenter fokuserer på hvor viktig det er å yte hjelp til stater før kriser bryter ut. Eli Stamnes hevder at preventive virkemidler ikke nødvendigvis er mindre problematiske enn reaktive virkemidler og skriver at videre arbeid med R2P ikke må være blindt for motstand mot forebyggende tiltak.
FNs begrensninger i håndtering av intrastatlige og identitetsbaserte konflikter
Ettersom FN består av medlemsland og det i R2P-sammenheng ofte vil være statsledelsen som utgjør en trussel mot egen befolkning, er FN i en vanskelig posisjon. I kombinasjon med fokuset på preventive virkemidler, reiser dette viktige problemstillinger: Hvem bestemmer risikokriterier? Hvilke land skal settes på risikolister, og hvilke tiltak skal man ty til?
Med dagens maktforhold i FN er det lite trolig at risikolister utarbeidet av organiasjonen vil kunne famstå som objektive, skriver Stamnes. Det er kanskjer derfor på tide å tenke i nye baner omkring hvilke aktørerer som påtar seg ansvaret for disse oppgavene.