Hvilket EU?
Nobelkomiteen er uklar. Er det medlemsstatene som skal ta æren for fred og forsoning? Eller EUs institusjoner? Dette skriver NUPI-direktør Ulf Sverdrup på kronikkplass i Dagens Næringsliv 18. oktober.
EU og europeisk integrasjon har bidratt til fred og forsoning i Europa. Sånn sett er årets fredspris tildeling god.
Tildelingen reiser på nytt spørsmålet om hva EU egentlig er. Det sies at Henry Kissinger, en annen kontroversiell prisvinner, stilte spørsmålet: «Hva er EUs telefonnummer?»
Her er det ulike syn. Derfor er det også ulike syn på EUs rolle for å skape fred.
Nobelkomiteen er ikke ukjent med dette, men røper dessverre lite i sin begrunnelse. Det ville vært bedre om komiteen var tydeligere, fordi det har betydning for hvordan prisen skal vurderes og hvem som skal hedres.
«EU har bestemt»
På den ene side kan vi se på EU som et uavhengig overnasjonalt system som har selvstendig kompetanse til å foreslå, utforme og gjennomføre politikk. «EU har bestemt» heter det noen ganger. Det er gjerne de upopulære beslutningene som fremstilles slik.
Ja, EU er utvidet fra seks til 27 medlemsland og har fått mer myndighet over tid. Samarbeid innenfor ett område har medført samarbeid innenfor et annet. EUs institusjoner, særlig Kommisjonen, har gitt adgang til interesseorganisasjoner, regionale myndigheter og eksperter som supplerer, og i noen grad, utfordrer medlemsstatene.
Likevel gir et rent overnasjonalt perspektiv et lite dekkende bilde av EU og dagens Europa.
Mellomstatlig samarbeid
EU og europeisk integrasjon er først og fremst drevet av mellomstatlig samarbeid. I en historisk sammenheng er det særlig det tysk-franske samarbeidet som fremheves. Også i dag fremstilles forbundskansler Angela Merkel som hovedaktør.
I et slikt Europa spiller EU og EUs institusjoner en viktig, men begrenset, selvstendig rolle. EU er et verktøy for medlemsstatene. EUs institusjoner har fått delegert myndighet innenfor bestemte områder. Ved å endre traktatene kan medlemsstatene utvide, endre eller tilbakekalle EUs myndighet.
EU og EUs institusjoner spiller altså annenfiolin. Men alle som har hørt et orkester vet at det ikke er noen uviktig rolle. EU og EUs institusjoner tilrettelegger for kompromisser og forbereder beslutninger. De minner om fellesinteressene og utleder praktisk politikk av de politiske avtalene medlemsstatene har inngått enstemmig eller gjennom et flertall.
Av og til er vedtak fattet sammen med Europaparlamentet. Stort sett er det medlemsstatene som gjennomfører.
Gjennom overvåkning og domstolskontroll sikrer EU at landene etterlever inngåtte avtaler. EUs institusjoner gir dermed forutsigbarhet, tillit, troverdighet og effektivitet til samarbeidet.
Sammenlignet med annet regionalt samarbeid er da også institusjonene sterke og gir dermed bedre garanti for at inngåtte avtaler blir overholdt.
Hva ønsker Nobelkomiteen?
Dersom dette er en god beskrivelse av EU, burde kanskje komiteen ha gitt prisen til EU og medlemsstatene, som sammen har fremmet europeisk integrasjon.
Dersom komiteen (imidlertid) ønsket å nøye seg med å gi prisen til EU og EUs institusjoner alene, burde den enten ha fremhevet betydningen av overnasjonalt samarbeid, eller lagt enda mer vekt på betydningen av politiske og rettslige institusjoner for å sikre forbrødring mellom stater og folk.
Slik det står, er det en viss fare for at EU og EUs institusjoner blir tilskrevet en for stor rolle, mens andre bidragsytere til europeisk integrasjon kan komme til å bli neglisjert.
I sin begrunnelse fremhever komiteen de historiske beslutningene om å utvide EU. De har utvilsomt bidratt til fred og stabilitet i Europa. Komiteen vet samtidig at ingen av disse beslutningene ble tatt av EU eller EUs institusjoner alene. Alle utvidelser er vedtatt i EU av medlemsstatene og senere godkjent i de enkelte medlemsstatene.
Dagens Europa er fortsatt best forstått som et flernivå-system. På noen områder er det overnasjonalitet, på andre er det mellomstatlig. «United in diversity» er mottoet. Samtidig er det åpenbart at integrasjonsprosessen i seg selv har forandret de politiske byggeklossene i Europa. Nasjonalstater er blitt europeiserte medlemsstater.
Likevel, EUs og integrasjonsprosessens legitimitet og forankring er fortsatt først og fremst indirekte: Den går gjennom medlemsstatene. Det er de som må forsvare beslutningene i valg.
Ved å overdrive EUs selvstendige karakter og underdrive innsatsen til medlemsstatene, og dermed også det videre ansvaret medlemslandene landene har for fortsatt integrasjon, er det en fare for at komiteen, paradoksalt nok kan komme til å svekke oppslutningen om EU. Det er neppe det den ønsker.
- Ulf Sverdrup, direktør ved NUPI
© Dagens Næringsliv