Nytt Nordisk Østforum
Nordisk Østforum bringer denne gang fokus på de facto-stater , regioner som i praktisk henseende fungerer som selvstendige stater, men som mangler internasjonal anerkjennelse.
Den 22. juli i år fastslo Den internasjonale domstolen i Haag at Kosovo ikke hadde handlet i strid med folkeretten da lederne i Pristina 17. februar 2008 erklærte regionen som selvstendig stat. Tradisjonelt har det internasjonale samfunnet i perioden etter 2. verdenskrig vært svært restriktivt med å åpne døren for nye medlemmer. De viktigste unntakene har vært avkoloniseringen på1960- og 1970-tallet og oppløsningen av Sovjetunionen, Jugoslavia og Tsjekkoslovakia på begynnelsen av 1990-tallet. Domstolen var klar på at kjennelsen ikke skulle sette noen presedens. Unilateral løsrivelse, slik Kosovo gjennomførte, er ikke akseptabel; prinsippet om statens territorielle integritet står fortsatt over retten til nasjonal selvbestemmelse i form av egen stat. Separatistledere verden over skulle ikke gis illusjoner om at territoriell erobring skulle bringe dem nærmere målet om selvstendige statsdannelser.
I dette nummeret av Nordisk Østforum har Nina Caspersen sett på hvilke vurderinger ledelsen i Nagorno-Karabakh har gjort etter Kosovo – og også etter Sør-Ossetia og Abkhasias mer begrensede internasjonale gjennombrudd i kjølvannet av Georgia-krigen. Caspersens artikkel er skrevet før sommerens kjennelse i Haag, men gir en innsiktsfull innføring i hvordan lederne i en de facto-stat vurderer sine opsjoner – og også i hvordan Kosovos anerkjennelse kan ha bidratt til å heve terskelen for en løsning i tilsvarende konflikter i det postsovjetiske området.
Oppløsningen av Sovjetunionen produserte ikke bare de facto-stater, men også et stort antall mennesker som med ett oppdaget at de ikke passet inn i det nasjonale rammeverket som de nye statene representerte. Ikke minst befant mer enn 25 millioner etniske russere seg med ett utenfor den nye russiske statens grenser. For mange ble løsningen å vende «hjem» til et Russland de aldri hadde bodd i – og en smertefull oppdagelse av at de ikke passet inn verken i det gamle eller det nye hjemlandet. Annika B. Myhr har sett på hvordan disse erfaringene bearbeides i litterær form, nærmere bestemt i Dennis Gutskos prisbelønte roman Russisktalende .
Avslutningsvis hyller tidsskriftet Russlands store dikterhøvding Leo Tolstoj i anledning 100-årsmarkeringen av forfatterens død med to artikler om forfatteren. Les artiklene ”Tolstojs vej til Astapovo” og ”Tolstoj som kritiker”.