Dynamisk og ensartet

Diskusjonen så langt har handlet om når forhandlingene skal starte, og om britene kan få unntak og begrensninger med hensyn til fri bevegelse av personer.

Men partene må også bli enige om hvordan de skal samarbeide på de områder der britene ønsker å fortsette samarbeidet.

Helt sentralt vil derfor de institusjonelle spørsmålene måtte stå. Hvordan skal man for eksempel sikre at Storbritannia har oppdatert regelverk på de områder der de ønsker å være med? Hvordan kan man forsikre seg om at britene vil følge og håndheve regelverket på de områder der de skal være med?

Vi vet fra tidligere forhandlinger at det er slike institusjonelle spørsmål som det ofte er vanskeligst å enes om. EØS-avtalen ble for eksempel først avvist av EUs domstol, og det førte til utsettelse og nye runder. I forholdet mellom Sveits og EU har institusjonelle spørsmål stått sentralt, likeledes er dette stridens eple i forholdet mellom USA og EU om TTIP.

I Norge har vi løst de institusjonelle spørsmålene ved å basere oss på to enkle prinsipper. EØS-samarbeidet skal være «dynamisk» og «ensartet». Dette er EØS-avtalens nøkkelord, og de skiller EØS-avtalen fra andre folkerettslige avtaler Norge har inngått.

Med dynamisk menes at EØS-avtalen utvikles i takt med at EU endres. Denne dynamikken har artet seg på en rekke måter:

• Når EU er blitt utvidet med nye medlemsstater er også EØS blitt utvidet.
• Når nye regler utvikles i EU blir reglene overført til Norge. Da EØS-avtalen ble inngått hadde den 1800 direktiver og forordninger, siden er 8000 lagt til, mens noen tusen er utgått.
• Når EU endrer tolkninger og praktisering av regelverk, endres tolkningen også i Norge.
• I tillegg er stadig nye avtaler innenfor rammene av EØS lagt til.Resultatet er at EØS-avtalen aldri er utdatert, snarere er den alltid oppdatert. Men det betyr også at samarbeidet over tid blir stadig mer omfattende.

For Norges del er medbestemmelsen minimal. Det hele minner litt om hvordan det er med «Ipaden». Der får vi beskjed om at ny software er tilgjengelig og vi bare oppdaterer og aksepterer (uten å lese vilkårene).

Det andre prinsippet er ideen om «ensartethet». Det vil si at regelverket skal håndheves og gjennomføres likt i EU og i Norge. Kontrollen føres på flere nivåer. For medlemsstatene er det Kommisjonen som fører kontroll. De kan i siste instans trekke medlemsstatene inn for EU-domstolen.

Det som imidlertid virkelig gjør systemet effektivt er at EU-retten gjennomføres i nasjonal rett, og dermed gir personer og foretak rettigheter som de kan påberope seg over for nasjonal forvaltning og ved søksmål for nasjonale domstoler.

EU satte som krav at Norge hadde samme type kontrollsystemer. Resultatet ble etableringen av en mini-Kommisjon, Eftas overvåkningsorgan (Esa), og en mini-domstol, Efta-domstolen.

Det er noen små formelle forskjeller i forpliktelsene som følger av EØS og EU-medlemskap, men i praksis er disse ganske like.

Resultatet er i all hovedsak at det føres samme type tilsyn kontroll med EØS-avtalen i Norge som med EU-retten i EU-statene, og at det gjøres med samme prosedyrer, samme terskler og med samme intensitet. Som i EU, er det også helt dagligdags at EØS-regelverket håndheves og gjennomføres i norsk forvaltning og i norske domstoler.

Motstykket til Norge er Sveits. Med noen få unntak inneholder ikke de sveitsiske avtalene noen mekanismer for løpende oppdatering og overføring av nye rettsakter, og det er stort sett heller ikke noen ordning for uavhengig tilsyn og domstolskontroll. Resultatet er at regelverket i Sveits er stadig utdatert og det er mer også usikkerhet knyttet til dets rettslige status.

Sveits har vært tilfreds med de bilaterale avtalene, men EU har vært kritisk. Da vi i Europautredningen møtte en høytstående EU-representant og ba ham karakterisere den sveitsiske modellen fikk vi som svar: «It's not a model, it's an accident!». EU har derfor stadig presset Sveits i retning av en mer dynamisk modell med domstolskontroll.

Det sentrale spørsmålet i forhandlingene mellom Storbritannia og EU vil derfor trolig være hvordan man kan sikre dynamikk og ensartethet for et utenforland.

Dersom britene motsetter seg en stadig oppdatering, og heller ikke vil akseptere en form for domstolskontroll, vil det trolig bli vanskelig å bli enige. Det vil i så fall fordre at EU snur fullstendig om på hva de har ønsket i forhold til Norge og Sveits.

Utfallet av britenes forhandlinger vil derfor kunne ha stor effekt også for Norge.

Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 8. august 2016: