Hopp til innhold
NUPI skole

Hva kan vi lære av tidligere fredsavtaler?

Hvordan skape best mulig forhold for fred etter konflikt? I en ny bok ser NUPI-forsker Cedric de Coning og kollegaer på hva vi kan lære om adaptiv fredsmekling fra fire konflikter: Colombia, Mosambik, Filippinene og Syria.
Fredsforhandlinger-Colombia-2016-Dag-Nylander_system_toppbilde.jpeg

- En av de uheldige bivirkningene av profesjonaliseringen av fredsmekling de siste tretti årene, er at fokuset har flyttet seg fra konflikten og partene, til mekleren og selve avtalen, sier Cedric de Coning (forsker 1, NUPI).

Dette har også ført til sterkt press på fredsmeklere om å jobbe frem avtaler som er i tråd med internasjonale forventninger, som er basert på såkalt internasjonal «beste praksis», eller internasjonale standarder.

  • Les hele intervjuet med NUPI-forsker Cedric de Coning her (engelsk).

- Resultatet er at mange avtaler gjenspeiler internasjonale forventninger om hva en fredsavtaler bør inneholde, mer enn de gjenspeiler den lokale konteksten de lages for eller interessene til partene i konflikten. I mange tilfeller har meklerne og deres folk så stor innflytelse over prosessen og innholdet i den endelige avtalen, at partene i konflikten og folkene som berøres av den ikke kjenner igjen seg selv og sine erfaringer og bekymringer i avtalen, forklarer de Coning.

Ingen «one size fits all»

Sammen med medredaktørene Ako Muto og Rui Saraiva står de Coning bak boken Adaptive Mediation and Conflict Resolution - Peace-making in Colombia, Mozambique, the Philippines, and Syria (Palgrave Macmillan, 2022).

- Adaptiv – eller tilpasset – mekling er en spesifikk tilnærming til fredsmekling. Denne er basert på en tanke om at sosiale systemer er komplekse – det vil si framvoksende, dynamiske og ikke-lineære – og dermed uforutsigbare. Denne usikkerheten betyr at vi ikke på forhånd kan avgjøre hvilke tiltak som kan føre et samfunn fra konflikt til fred, forklarer NUPI-forskeren.

Det finnes med andre ord ingen «one-size-fits-all» for fredsmekling.

- Kompleksiteten gjør at man ikke kan reprodusere én måte å gjøre det på. En vellykket praksis kan ikke overføres fra en kontekst til en annen. For eksempel kan man ikke ta Sannhets- og forsoningskommisjonen fra Sør-Afrika etter apartheidregimets fall og forvente at det skal fungere på samme måte i en annen kontekst.

Tre implikasjoner for fredsmekling

Kompleksiteten de Coning snakker om, har tre implikasjoner for mekling:

- For det første betyr usikkerheten og uforutsigbarheten at vi ikke kan lene oss på en deduktiv tilnærming til endring. I stedet må vi benytte oss av en induktiv prosess, hvor vi lærer mens vi går. Dette kan vi gjøre gjennom å utforske en rekke alternativer som vi fortløpende evaluerer og tilpasser, med basis i hva vi har lært fra erfaringene våre.

De Coning forklarer at denne prosessen både gir retningslinjer for hvordan meklerteamet og partene kommer fram til kunnskap om konflikten, og for hvordan partene utvikler tilstrekkelig forståelse for interessene de faktisk deler, slik at de kan finne en omforent vei ut av konflikten.

Denne «lære mens man gjør»- og «gjøre mens man lærer»-metoden er altså det som kalles adaptiv mekling.

- Må skapes av partene selv

Den andre implikasjonen av kompleksiteten og uforutsigbarheten i meklingsprosesser har å gjøre med eierskapet til fredsavtalen.

- For at en avtale skal være bærekraftig, må innholdet i den skapes av partene selv. Dette er også i tråd med hvilken rolle selv-organisering spiller i komplekse systemer, inkludert sosiale systemer, forklarer de Coning.

For det tredje må meklerens rolle begrense seg til å legge til rette for den adaptive prosessen.

- Hvis mekleren blir involvert i avtalens innhold, forstyrrer dette konteksten og den selv-organiserende dynamikken mellom partene – noe som resulterer i avhengighet og undergraver bærekraften avtalen har. Dette gjør også avtalene mer motstandsdyktige mot fremtidige tilbakefall.

Mange avtaler kollapser kort tid etter signering

- Mange fredsavtaler som har blitt laget i løpet av de siste tjue-tretti årene møter noen av, eller alle, de internasjonale kravene, men svikter når det gjelder å gjenspeile utfordringene folket og partene er opptatt av – som kanskje går utover en form for maktfordelingshandel blant elitene. Som et resultat kollapser mange avtaler kort tid etter de er signert. Dette er grunnen til at adaptiv mekling er så opptatt av partenes muligheter, kvaliteten på deres deltakelse i meklingsprosessen og bærekraften i avtalene som inngås, forklarer NUPI-forskeren.

Case-studiene i den nye boken – særlig de som ser på Colombia, Mosambik og Filippinene – viser hvordan forsøk på mekling mislyktes fordi de ble dominert av meklerne, mens senere forsøk som var mer adaptive og ga mer makt til partene har lyktes bedre.

- Alle de fire casene støtter tesen om adaptiv mekling: At når målet en bærekraftig fredsavtale, bør meklerne begrense rollen sin til å være tilretteleggere for prosessen. De bør beskytte partene fra eksterne interesser og agendaer, fostre induktive prosesser og i sette partene i stand til å best mulig organisere seg selv, samt hjelpe dem til å finne frem til avtaler som har basis i den lokale konteksten.

Syria: Undergravd av maktrivalisering

- Erfaringene fra særlig Colombia viser hvor viktig det er å anerkjenne også hvor mye ulike lokale kontekster i et og samme land varierer, og hvordan meklingsprosesser må tilpasse seg de spesifikke behovene til slike ulike regioner, samfunn og lokale kontekster, påpeker de Coning.

På den andre siden av spekteret, trekker han frem Syria:

- Her undergravde internasjonal og regional maktrivalisering muligheten meklerne hadde til å fremdyrke fred nedenfra og opp. I tillegg forstyrret overflødig innblanding partenes mulighet til å organisere seg selv, spesielt når forhandlingene sto på potensielle kritiske vippepunkter. Dette undergravde mulighetene flere svært erfarne meklere, og partene selv, hadde til å finne en måte å avslutte konflikten på.

Dette står i kontrast til erfaringene fra Colombia, Mosambik og Filippinene:

- Disse har vist at når partene – eller nøytrale innsidere som er koblet til dem – er med på å skape en omforent konfliktanalyse, identifisere alternativer og utforske veier til avtaler, er det mer sannsynlig at utfallet gjenspeiler lokale narrativ og perspektiver som er relevant for konteksten, heller enn antakelser, interesser og partiskhet som ligger hos internasjonale meklere, konkluderer de Coning.

 

Temaer

  • Fredsoperasjoner
  • Konflikt

Facts

Hovedfunnene i boken Adaptive Mediation and Conflict Resolution:  Peace-making in Colombia, Mozambique, the Philippines, and Syria er at hvis målet er bærekraftig fred, det vil si en iverksatt fredsavtale og fredsprosess som partene i avtalen opprettholder – i motsetning til en avtale som iverksettes på grunn av internasjonalt press – så:

  • må innholdet i avtalen oppstå fra partene selv.
  • krever dette en meklingsprosess som setter partene i stand til å utvikle en tilstrekkelig felles forståelse seg imellom, og skaper et rom der dette kan skje. Slik kan de komme frem til en analyse de deler om hvilke problemer som må løses, og en felles plan for å løse dem.
  • krever det også at meklerens rolle begrenses til å legge til rette for prosessen. For mye påvirkning vil undergrave partenes selv-organisering.
  • må mekleren skjerme partene mot eksterne interesser og agendaer, fasilitere induktive adaptive prosesser som maksimerer partenes muligheter til å organisere seg selv, og hjelpe dem å skape avtaler som har rot i den lokale konteksten, samt regionale og globale realiteter.
  • De fire case-studiene viser at i tilfellene hvor meklingsprosessene var mer adaptive – ved at man lærte av erfaringer underveis – og hvor meklingen hjalp frem løsninger som var skapt på lokalt plan, så viste avtalene seg å være mer bærekraftige og motstandsdyktige mot fremtidige tilbakefall.