KRONIKK: Militser inntar regjeringskontorene i Irak
(Aftenposten): Hvis du ser for deg at Norges regjeringspartier hadde kontroll over hver sin milits, som ikke adlød staten, men partilederne, er dette altså dagens situasjon i Irak. Rundt forhandlingsbordet i Bagdad sitter nå Iraks mektigste militsledere med landets fremtid i sine hender.
Bak det hele står nabolandet Iran og trekker i trådene, på samme måte som de har gjort med Hizbollah i Libanon.
En uventet kabal
Den 12. mai avholdt Irak sitt fjerde parlamentsvalg siden den kontroversielle USA-ledede invasjonen som kastet landet ut i langvarig krig og konflikt.
Årets prosess var preget av lav valgdeltagelse, politisk vold og tilsynelatende valgfusk. Mistanken om sistnevnte økte forrige uke, da et varehus som oppbevarte nærmere halvparten av stemmene, brant ned – få dager etter at nasjonalforsamlingen krevde omtelling.
Nåværende statsminister Haider al-Abadi gikk på et overraskende nederlag, og for første gang på 15 år skal ikke Irak lenger styres av Dawa-partiet. Sadr må fortsatt fylle 24 av 165 seter for å danne regjering. Disse vil trolig fylles av de kurdiske partiene, som nå har mulighet til å gjenreise seg etter fjorårets katastrofale folkeavstemning om selvstendighet. Sadr ser dermed til å inkludere alle tre av landets største folkegrupper – sjiaer, sunnier, og kurdere.
Koalisjonen sender imidlertid blandede signaler. Mens Sadr gikk til valg på motstand mot utenlandsk innflytelse i Irak, ser 47 seter til å fylles av Fatah-alliansen, som består av Iran-vennlige sjiamilitser.
Irans vellykkede strategi
Da USA trakk seg ut av atomavtalen, uttalte deres nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton at Iran hadde utnyttet den til å øke sin innflytelse i Irak. Et raskt historisk overblikk kan fortelle at dette rett og slett er «fake news».
Ikke gå glipp av seminaret vårt om global mistillit og Midtøsten. Se det på YouTube, eller hør det som podkast.
Det at Iran-vennlige militser nå får fotfeste i Iraks øverste politiske ledelse, er et resultat av at Iran systematisk har infiltrert landet siden den iranske revolusjonen i 1979, med invasjonen i 2003 som det store nådestøtet.
Kort fortalt plantet Iran dette frøet under krigen mot Irak på 1980-tallet. På den tiden var Iran en trygg havn for den irakiske opposisjonen, og særlig sjiaislamistene, som ble brutalt undertrykt av Baath-regimet. I 1983 opprettet den iranske revolusjonsgarden sjiaopposisjonens milits, som i dag heter Badr Organization og utgjør Fatah-alliansens hovedkomponent.
Mens Badr Organization fikk kontroll over Innenriksdepartementet og tok del i den politiske prosessen etter 2003, fant Iran ut at de også trengte noen som kunne påvirke konflikten nedenfra og opp.
Resultatet ble militser som Kata’ib Hizbollah og Asa’ib Ahl al-Haq, som sto bak de mest dødelige angrepene mot USAs koalisjonsstyrker under okkupasjonen. Sistnevnte kan også inngå i regjeringen, til tross for at lederen Qais al-Khazali har uttalt at hans lojalitet er hos Irans øverste leder foran Iraks statsminister.
Da de irakiske sikkerhetsstyrkene feilet i å hindre IS’ fremmarsj i 2014, mobiliserte militsene under paraplyen Hashd al-Sha’abi. Deres effektivitet i kampen førte til at nasjonalforsamlingen vedtok lover som ga likestilte militsen med Iraks konvensjonelle hær.
Dette var naturligvis en stor seier for Iran. Mens militsene tok ordre fra Teheran og koordinerte med den iranske Qudsstyrken på frontlinjen, betalte den irakiske staten regningen.
Irak – Midtøstens nye militsstat?
Militser i regjering er ikke ideelt for det irakiske statsapparatet, som mangler både kapasitet og legitimitet når det nå skal stabilisere og gjenoppbygge et svært krigsherjet land.
Selv om militsene bør anerkjennes for kampen mot IS, bidrar de også til å undergrave staten i det de utfordrer dens monopol på volds- og maktutøvelse. Samtidig må det påpekes at om Irak styres av militser eller ei, er Irans innflytelse i landet urokkelig. Om militsstrategien er bærekraftig gjenstår dog å se.
Denne kronikken sto først på trykk i Aftenposten 21. juni 2018. Vil du vite mer om NUPIs forskning på Midtøsten og Nord-Afrika? Ta en titt på vår temaside.