Foto: Jørn Rune Buljo / NUPI

PODKAST: Hvorfor populisme? Hvorfor her? Hvorfor nå?

Publisert: 26. sep. 2019

Lever vi i en populistisk tid, eller er «populisme» bare et moteord i mediene?

Rogers Brubaker, sosiologiprofessor ved UCLA, besøkte NUPI tidligere denne måneden for å diskutere populisme – både som begrep og fenomen. Her forsvarte han både bruken av populisme som analytisk begrep og at de siste årene kan betegnes som en populistisk periode.

Populisme som begrep

Professor Brubaker startet med begrepet, og tok for seg tre hovedgrunner til skepsis mot bruken av det:

  1. «Populisme» rører sammen vidt forskjellige politiske prosjekter: høyre og venstre, by og land, nyliberalisme og proteksjonisme, osv.
  2. Begrepet defineres ofte så bredt at det blir allestedsnærværende. Hvis populisme er overalt, er det heller ikke noe bestemt sted, og forsvinner som distinkt begrep.
  3. «Populisme» er et moralsk og politisk betent begrep, like mye et politisk våpen som et akademisk verktøy. Hvordan kan det da brukes analytisk?

Begrepet populisme bør likevel ikke avskrives som en slapp medieklisjé eller politisk skjellsord, ifølge Brubaker. Dersom populisme heller anses som et diskursivt og stilistisk repertoar, kan begrepet brukes i analyse, argumenterte han. Hovedelementene i dette «populistiske repertoaret» omfatter:

  • påstander om å snakke på vegne av «folket» eller majoriteten, mot «eliten», utenforstående grupper eller urettferdig privilegerte minoriteter
  • politisering av avpolitiserte temaer
  • mistenksomhet mot institusjoner og deres meglerfunksjoner, særlig politiske partier, mediene og rettsapparatet
  • økonomisk, sekterisk og kulturell proteksjonisme
  • tilsiktede overtramp av veloppdragen tale og oppførsel

Ved å kunne benyttes som et analyseverktøy, kan populismebegrepet kaste lys over viktige deler av dagens politiske situasjon.

Populisme som fenomen

Foredraget tok også for seg populisme som fenomen i verden i dag: 
Hvordan kan vi forklare populismens (gjen-)oppstandelse?

Brubaker argumenterte for at svakere politiske partisystemer, sammen med utviklingen i forholdet mellom politikk og medier (inkludert nye medier), har tilrettelagt direktekommunikasjon med velgerne.

I tillegg til denne generiske populismen, har de siste tiårenes masseinnvandring og økonomiske endringer åpnet for mulighetene til å hevde at man beskytter jobber, velferdsgoder, kulturell identitet osv., forklare sosiologiprofessoren.

Men hvorfor nå, og ikke når som helst de siste tiårene?

Brubaker foreslo at uavhengige, men sammenfallende – eller vel så mye aktivt sammenknyttede – flyktning-, sikkerhets- og økonomiske «kriser» har skapt en perfect storm. Det økonomiske krakket i eurosonen og flyktningkrisen i Middelhavet er to eksempler.

På toppen av dette går vi gjennom en «krise i allmennkunnskapen». Denne er ikke bare skapt av falske nyheter og desinformasjon, men vel så mye av den enorme overfloden og uendelige tilgangen på informasjon, ifølge Brubaker:

«Dette har svekket autoriteten til institusjonene som produserer og distribuerer kunnskap – universiteter, forskning og særlig pressen. Resultatet er at en sky av mistenksomhet kaster skygger over all hevd på kunnskap.»

Ikke bare har denne kunnskapskrisen gitt populister muligheten til å diskreditere pressen og spre sine alternative verdensanskuelser, forklarte Brubaker; det har også gitt dem muligheten til å forsterke – eller til og med skape – krisene populismen hevder å svare på, noe som igjen Har skjerpet skillene mellom «folket» og «eliten», de på innsiden og de på utsiden.

Hør hele foredraget her: