Bildet viser Russlands president Vladimir Putin i halv figur mens han taler. I bakgrunnen russiske flagg Foto: NTB Scanpix

ALTERNATIV LEDER: Siden den russiske militære intervensjonen i Syria i 2015 har Russland gått fra å rette kritikk mot USAs ledelse til å lansere seg selv som en alternativ leder i internasjonal politikk.

Putins mareritt kan gjenoppstå i Afghanistan

Publisert: 24. aug. 2021

Det er liten grunn for mennene i Kreml til å føle skadefryd over det amerikanske nederlaget. De kan fort komme til å gå på et eget, skriver Julie Wilhelmsen.

(Aftenposten): Russiske myndigheter, Kreml, har forholdt seg relativt rolig og selvsikkert til Talibans overtagelse i Kabul. Samtidig har russiske kommentatorer mesket seg med å fremstille overtagelsen som et tegn på kollaps i amerikansk utenrikspolitikk og det endelige beviset på at USAs tid som verdens leder, er over.

Siden den russiske militære intervensjonen i Syria i 2015 har Russland gått fra å rette kritikk mot USAs ledelse til å lansere seg selv som en alternativ leder i internasjonal politikk.

Ikke minst har Kreml forsøkt å meisle ut en rolle for seg selv som verdens egentlige fredsmegler. Den Moskva-ledede Astana-prosessen som tok sikte på å få til en forhandlet løsning i Syria, var første, konkrete tiltak.

Anerkjennende og ansvarlig

I tråd med denne ambisjonen har Kreml de siste årene hatt jevnlig kontakt med Taliban og presset for en overgangsregjering som «inkluderer alle». De har hatt Kina og Pakistan som støttespillere, ikke USA. Den afghanske presidenten Ashraf Ghani er blitt tilsidesatt i disse forhandlingene.

Russland har forholdt seg til Taliban som en pålitelig aktør. De har forsøkt å få forsikringer om at russiske interesser vil bli tatt hensyn til, og at grenser i Sentral-Asia blir respektert ved en eventuell maktovertagelse.

I dagene etter overtagelsen har Russland prøvd å «normalisere» Taliban, blant annet ved å si at de vil anerkjenne Taliban som Afghanistans legitime statsledere så fort FN gjør det. Samtidig spiller de rollen som ansvarlig leder – ved å påpeke at verdenssamfunnets øyne vil være rettet mot Taliban når det gjelder respekt for menneskerettighetene.

Terrortrussel som incentiv

Det smis også et tettere samarbeid med de tidligere sovjetstatene i Sentral-Asia rundt den sikkerhetspolitiske utfordringen som kommer til å lekke ut av Afghanistan.

Russlands oppbygning av Den kollektive sikkerhetspakten (CSTO), der de fleste av disse statene inngår, og av Shanghaigruppen (SCO), der Kina er den andre sentrale aktøren, ble på begynnelsen av 2000-tallet legitimert nettopp med henvisning til terrortrusselen og behovet for å motstå amerikansk dominans.

Nå fungerer igjen trusselen om terror og radikalisering som mekanisme for tettere sikkerhetspolitisk integrering under Russlands ledelse i denne regionen.

Russiske baser i Tadsjikistan og Kirgisistan er alt i ferd med å bli oppgradert.

Det er bare en uke siden en stor militærøvelse langs Afghanistans grense som inkluderte Russland, Tadsjikistan og Usbekistan, ble avsluttet. Og nå meldes det at 1000 russiske tropper vil gjennomføre en månedslang øvelse i Tadsjikistan. Det mest lukkede av disse landene, Turkmenistan, som aldri har vært medlem av Den kollektive sikkerhetspakten, er i samtaler om å bli medlem.

Endelig! Eller?

Det kan altså se ut som om overtagelsen i Kabul kan gi Russland et tryggere geopolitisk fotfeste, der USA nå trer tilbake. Endelig, sett fra Kremls side.

Samtidig kan Talibans Afghanistan gjenoppstå som Putins verste mareritt.

Taliban er bannlyst i Russland og brennemerket som terrororganisasjon. Det er nedfelt i russisk lovgivning, og det er tvilsomt om Kreml vil ønske å fjerne denne identifikasjonen.

På 90-tallet var Talibans Afghanistan arnested for islamistisk radikalisme inn i russisk Nord-Kaukasus. Såkalte afghankrigere var instrumentelle i den tsjetsjenske separatistbevegelsens militære seier over den russiske hæren i den første krigen i Tsjetsjenia. Den andre krigen mot Tsjetsjenia i 1999 ble utkjempet med påstand om at denne russiske delrepublikken var overtatt av internasjonale terrorister.

Russlands grenser er langt tettere i dag enn på slutten av 90-tallet, og Kreml kontrollerer Tsjetsjenia gjennom Ramzan Kadyrovs jernhånd. Likevel er det ideer og legitimitet som avgjør når undertrykte etniske og religiøse grupper mobiliserer.

Man skal merke seg at mange tsjetsjenere, inkludert Kadyrovs rådgiver for religiøse spørsmål, feiret Talibans overtagelse av Kabul. De så på det som en manifestasjon på frihet fra kolonial overmakt og kontroll over eget territorium. IS tiltrakk seg mange nord-kaukasiske krigere, nettopp fordi det fremsto som en stat der muslimer hadde selvråderett.

USA og Russland møter seg selv i døren

Et ekstra problem for Russland er måten de bekjemper terrortrusselen på, nemlig med overdreven bruk av tradisjonell militær makt.

Dette så vi i Tsjetsjenia i 1999–2000 og i Syria fra 2015. Russlands militære intervensjon der ble ledsaget av Putins utsagn om at det var bedre å bombe terroristene i Syria enn å måtte gjøre det på eget territorium.

Ikke bare vil tradisjonell militær makt være et lite effektivt middel mot Taliban, som eventuelt heller vil infiltrere Sentral-Asia eller Kaukasus gjennom å spille på lokale sympatisører. Historien har også vist at denne strategien bare fjerner trusselen midlertidig. En åpenbar årsak er at utstrakt bruk av vold og tvangsmakt avføder menneskelige lidelser og klagemål. Og det vil kunne spore an til radikal mobilisering.

Putins mareritt synes borte i Syria, men kan fort gjenoppstå i Afghanistan. Det kan forplante seg til Nord-Kaukasus via en drøm om frihet fra russisk undertrykkelse.

Her møter egentlig USA og Russland seg selv i døren på samme vis. De må revurdere sin blinde tro på bruk av militær makt for å møte trusler. Det er liten grunn for mennene i Kreml til å føle skadefryd over det amerikanske nederlaget. De kan fort komme til å gå på et eget.

Denne kronikken ble først publisert av Aftenposten 21.08.2021.