Bildet viser en illustrasjon av en mannsfigur som måles med en linjal Foto: NTB Scanpix

FEIL BRUK? Blir verktøy som skal måle risiko for å bli radikalisert eller falle tilbake til terrorvirksomhet blir stadig mer utbredt. Men blir de brukt riktig? Det har NUPI-forsker Rita Augestad Knudsen sett nærmere på i en ny artikkel.

Risiko for radikalisering – kan det egentlig måles?

Publisert: 3. okt. 2018

Blir verktøy som skal måle risiko for å bli radikalisert brukt riktig?

Selv om måleverktøy for individers radikaliserings-, ekstremisme- og terrorismerisiko blir stadig mer sentrale i antiterrorarbeid, er forskningslitteraturen på feltet sparsom.

Seniorforsker Rita Augestad Knudsen (NUPI) har undersøkt to av disse verktøyene, som brukes i England og Wales: Extremism Risk Guidance (ERG22+) og Vulnerability Assessment Framework (VAF).

Det første ble utviklet for å vurdere terrordømte innsatte - men i dag brukes det også til å vurdere innsatte som ikke er terrordømte.

Det andre verktøyet ble utviklet ut fra det første, og brukes for å vurdere ikke-terrordømte personer som man er bekymret for at er i faresonen for å bli radikalisert – for eksempel en tenåring som innrapporteres på bakgrunn av mistenkelig atferd.

Risikomålingsverktøy kan være problematiske

De to verktøyene har de samme 22 indikatorene, og det er disse Augestad Knudsen tar for seg i den åpent tilgjengelige artikkelen Measuring radicalisation: risk assessment conceptualisations and practice in England and Wales (Behavioral Sciences of Terrorism and Political Aggression).

- Verktøyet som brukes i fengsler, blir brukt til å ta omfattende avgjørelser. Når og hvordan skal den innsatte frigis? Plasseres innenfor en annen sikkerhetskategori? Hvilke intervensjoner skal iverksettes? illustrerer Augestad Knudsen.

- Metodefaglig veldig spesielt

Ifølge NUPI-forskeren er måten risikoindikatorene brukes på verdt å stille spørsmål ved.

- Det originale verktøyet ble utviklet for å vurdere terrordømte, og indikatorene ble valgt ut basert på fengselspsykologers arbeid med slike innsatte. Så ble de samme indikatorene brukt på en annen gruppe fanger, som man var bekymret for at kunne bli radikalisert i fengsel.

Etter hvert ble de samme 22 indikatorene overført og brukt på en helt ny gruppe, nemlig deler av den gjengse befolkningen – ogrlig ungdom – som man lurer på om kan bli radikalisert.

- Metodefaglig er dette veldig spesielt – indikatorene tar jo utgangspunkt i psykologisk profil av mennesker som alt er dømt for en terrorhandling – og så bruker man disse for å forutsi radikalisering blant helt andre og i utgangspunktet ikke-kriminelle grupper.

Slik kan verktøyene komme til kort

Augestad Knudsen understeker at hun ikke vil avfeie at slike verktøy kan ha en verdi, men gir også et konkret eksempel på hvordan verktøyene kan komme til kort på grunn av måten de brukes på i dag:

- For eksempel, én de 22 risikoindikatorene er «need for status». Den som er utdannet psykolog eller psykiater, vil skjønne hva hun skal spørre om for å avdekke om det er en risiko til stede. Men jobber du i kommunen uten slik utdanning tenker du kanskje: «Ok, skal jeg da spørre personen om han eller hun har ‘need for status’?». Vedkommende vil ikke nødvendigvis klare å fremskaffe den informasjonen som trengs, sier Augestad Knudsen.

I verktøyet som brukes i fengsler, følger det med en veiledningspakke for de som bruker det. Augestad Knudsen forklarer at det samme ikke er tilfellet for bruken av indikatorene i det forebyggende arbeidet i kommunene.

- Om slike verktøy skal fungere, må man vite hvilken metode man skal bruke for å hente inn den infoen man trenger om disse indikatorene. Videre er de fleste enig om at risikovurderinger som disse må settes i en samfunnsmessig, politisk og sosial kontekst, og disse verktøyene gjør ikke det.

Uenighet om hva radikalisering er

Et annet utfordring forskeren setter søkelyset på, er at radikalisering ikke har noen entydig betydning eller er noe som enkelt kan la seg ’måle’.

- Dette er et begrep som debatteres veldig mye, og som det er mye uenighet om hva betyr.

Les Hvor hender det:

Dermed blir det potensielt problematisk å bruke verktøy som skal fange opp risiko for nettopp radikalisering. Forskeren peker på at de fleste andre risikovurderingsverktøy i stedet fokuserer på den spesifikke risikoen for vold.

- Historien om bruken av disse verktøyene, er en historie om overivrighet. Man strekker det altfor langt, og bruker dem på områder de ikke er laget for å brukes på, oppsummerer Augestad Knudsen fast.

Vil du vite mer om NUPIs forskning på feltet? Sjekk ut temasiden vår om terrorisme og Terrorkonsoriet.