Foto: NTB/Scanpix

Skeivt og splittende

Publisert: 29. juni 2021

Kampen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoners (LHBT) rettigheter er også polarisert i internasjonal politikk.

(Klassekampen) I boken «Queer wars: the new global polarization over gay rights» (2016) ser forskerne Dennis Altman og Jonathan Symons på hvordan LHBT-rettigheter har blitt en del av en ny global politisk kamp.

Fra enkelte vestlige aktørers perspektiv er dette en kamp hvor Vestens verdier skal eksporteres utad. Det homovennlige Vesten blir satt opp som en sivilisatorisk motsats til det homofobiske resten. I så måte skaper de et kunstig, ideologisk bilde av LHBT-rettigheter i vestlige land, og et kunstig bilde av «Resten». Dette narrativet har blant annet blitt brukt for å legitimere israelsk okkupasjon av Palestina, slik Thee Yezen Al-Obaide fra organisasjonen Salam har skrevet om i Klassekampen. Sosiolog Lukasz Szulc har skrevet om hvordan denne myten – om Vesten versus Resten – også fjerner alle motsetninger og forskjeller i hvordan blant annet land i Sentral- og Øst-Europa har forholdt seg til homofili.

Myten om det homovennlige Vesten overser også den omfattende rollen amerikanske evangelikale organisasjoner spiller i å fremme anti-abort og anti-homofili i Afrika. I Uganda var amerikanske evangelister for eksempel sentrale i å fremme dødsstraff for homofili i 2009 og 2014.

Fra det andre perspektivet blir kamp for LHBT-rettigheter fremstilt som vestlig dekadens, og, i enkelte tilfeller, som en imperialistisk, kulturell inngripen. Å stå imot press for LHBT-rettigheter fremstilles som en antikolonialistisk kamp. Den rammen har blitt brukt av grasrotaktivister i Polen. Dermed reduseres andre aktivisters kamp for mangfold og grunnleggende rettigheter til en ren vestlig, importert konstruksjon.

Samtidig er det et faktum at mye av den internasjonale LHBT-aktivismen har blitt oppfattet som et fremmed kulturelt element.

Kolonimaktenes arv

Til dels ser vi i dag da en reversering av hvordan LHBT-rettigheter historisk har blitt brukt internasjonalt. Europeiske kolonimakter oppfattet, slik Altman og Symons påpeker, homofili som en «last som måtte kontrolleres, som en del av innføringen av en siviliserende påvirkning». Dette inkluderte en seksualmoral basert på «en idealisert idé om det monogame heteroseksuelle forholdet».

I tidligere britiske kolonier er det fremdeles rester av anti-homofil lovgivning innført av britisk kolonial administrasjon. Fra 1860-tallet innførte det britiske imperiet lover som forbød seksuelle relasjoner mellom menn. Målet var å beskytte kristendommen mot «innfødt» kultur. Daværende statsminister Theresa May uttrykte i 2018 anger: «både over at slike lover ble introdusert, og arven med diskriminering, vold og død som fortsetter den dag i dag»

Under den kalde krigen så både Sovjetunionen og USA på homofili som en «farlig perversjon». Parallelt med den «røde fare» hadde man den mindre kjente «lavendelfaren» i USA, hvor homofile og lesbiske myndighetsansatte ble sett på som en sikkerhetstrussel. Mens bolsjevikene avkriminaliserte homofili i 1922, rekriminaliserte Josef Stalin det i 1933–1934. Russland opphevet kriminaliseringen i 1993 for å få medlemskap i Europarådet.

LHBT-rettigheter som menneskerettigheter

LHBT-rettigheter fikk generelt en ny status i internasjonal politikk etter den kalde krigens slutt. Mens FNs Menneskerettighetserklæring fra 1948 ikke nevner seksuell frihet, har aktivister de siste tiårene forsøkt å koble lesbiske, homofile, bifile og transseksuelles rettigheter til internasjonale menneskerettigheter. Norge er et av landene som har kjempet for menneskerettighetene til seksuelle minoriteter i sin utenrikspolitikk.

Kjernen i internasjonale menneskerettigheter er at statens behandling av egne borgere blir et internasjonalt anliggende. I de mange landene hvor homofili er forbudt, og/eller hvor religion definerer homofili som synd, blir denne koblingen ofte definert som problematisk.

Koblingen mellom universelle menneskerettigheter og seksuell orientering ble særlig viktig på 1990-tallet. Det er, med andre ord, en forholdsvis nylig utvikling. Amnesty International anerkjente mennesker fengslet for sin seksualitet som samvittighetsfanger først i 1991. Human Rights Watch inkluderte også seksuelle rettigheter i sitt arbeid først tidlig på 1990-tallet.

Etter dette har debatten gått heftig i FNs Menneskerettighetsråd. I 2016 ble en resolusjon om beskyttelse mot vold og diskriminering basert på seksuell orientering og kjønnsidentitet godtatt med 23 stemmer for, 18 imot og 6 avstående. Blant de 18 som stemte imot, var et bredt spekter av stater representert, deriblant Algerie, Kina, Kongo, Indonesia, Qatar, Kenya, Russland, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater. Saudi-Arabia argumenterte imot med henvisning til at resolusjonen ikke tok hensyn til kulturelle forskjeller. Hvis vedtatt, ville den undergrave menneskerettighetenes universalitet.

‘Tradisjonelle verdier’

Respekt for tradisjonelle verdier blir i økende grad brukt som argument imot seksuelle minoriteters rettigheter. I løpet av de siste ti årene har vi da også sett en utvikling med tydeligere og økende motstand mot LHBT-rettigheter fra sosialkonservative stater, som møtes på tvers av geografiske, politiske og religiøse skillelinjer. Mens «homonasjonalisme» handler om krefter som bruker LHBT-rettigheter for å ekskludere «den andre» (homofobiske migranter), ekskluderer «heteronasjonalismen» de lesbiske, homofile, bifile og transseksuelle fra sitt nasjonsbilde.

  • Vil du få nyheter og invitasjoner fra NUPI rett i innboksen? Klikk her for å abonnere på vårt nyhetsbrev!

I Europa er det særlig Russlands og Polens anti-LHBT politikk som har fått mye oppmerksomhet. I begge land fremstilles LHBT som nettopp en ytre trussel. Jaroslaw Kaczynski, lederen for det regjerende Lov og Rettferdighetspartiet, uttalte i 2019 at LHBT-bevegelser utgjør en «trussel mot polsk identitet, mot vår nasjon og dets eksistens, og dermed mot den polske stat». I fjor hadde en tredel av Polen definert seg selv som «LHBT-frie» soner.

I Russland ble en lov vedtatt i 2013 mot «propaganda om ikke-tradisjonelle seksuelle relasjoner», også kjent som «loven mot homofil propaganda». Siden har en grunnlovsendring slått fast at ekteskap er mellom mann og kvinne. Dette er ikke bare en innenrikspolitisk kampsak: I FN har Russland blant annet frontet «beskyttelse av familien» som et alternativ til LHBT-rettigheter. Samtidig som russiske LHBT-miljøer har blitt mer synlige i offentligheten, blir de forsøkt utdefinert fra hva nasjonen er. Dette er heteronasjonalismen i fri utfoldelse.

Parallelt pågår det også store diskusjoner om seksuell orientering og kjønnsidentitet innad i land som har vært pådrivere for LHBT-rettigheter internasjonalt, inkludert her i Norge. Diskusjonene er ikke bare nasjonale, men en del av en økt global ideologisk polarisering – hvor LHBT-rettigheter står sentralt.

Denne kronikken stod først på trykk i Klassekampen 15. juni, hvor Holm er fast skribent om internasjonale forhold. 

Flere kronikker av Minda Holm:

Publikasjoner

Prosjekter