Hopp til innhold
NUPI skole

Terrorens mål

Hva er det menn som Mokhtar Belmokhtar håper å oppnå med terrorangrep, spør NUPIs Morten Bøås i Dagbladet-kronikk.
Bildet viser gisselaksjonen i In Amenas.

TRE ÅR SIDEN: På dagen tre år etter angrepet på gassanlegget i In Aménas ble det utført et nytt angrep mot et internajonalt mål i Sahel.

Foto: NTB Scanpix

TRE ÅR SIDEN: På dagen tre år etter angrepet på gassanlegget i In Aménas ble det utført et nytt angrep mot et internajonalt mål i Sahel.

Foto: NTB Scanpix

På dagen tre år etter angrepet på gassanlegget i In Aménas ble det utført et nytt angrep mot et internajonalt mål i Sahel. Også dette knyttes til Mokhtar Belmokhtar.

Nå var det et hotell hyppig benyttet av FN og andre internasjonale aktører i Burkina Fasos hovedstad Ouagadougou som fikk unngjelde. Væpnede islamister stormet Hotel Splendid, satte fyr på biler utenfor, skjøt rundt seg og tok gisler. Når det hele var over etter mange timer var 29 mennesker fra 18 ulike land døde, og det samme var tilfelle med angriperne.

Død, frykt og ødeleggelse var nok en gang satt på dagsordenen i Sahel, men hvem er de som står bak dette og hva ønsker de og oppnå?            

Måten angrepet ble utført på peker mot Mokhtar Belmokhtar, en veteran blant Sahels jihadister som er i ferd med å få legendestatus. Fremgangsmåten er den samme som ble benyttet under angrepet på In Aménas 16 januar 2013, angrep i Niger senere samme år, og angrepet mot Raddision hotelet i Malis hovedstad Bamako i slutten av november 2015.

Akkurat som ved In Aménas og under angrepet mot Raddison i Bamako var også målet nå og komme seg inn, ramme så mange som mulig og holde ut så lenge så mulig. Det siste både for å øke skadeomfanget og oppmerksomheten om angrepet.            

Belmokhtar har en lang og broket karriere bak seg før han de siste årene har blitt en av Sahels viktigste jihadister. Som ung mann forlot han Algerie i 1991 for å slutte seg til mujahedin i Afghanistan. Der ble han i to år og fikk militær trening, kamperfaring og nyttige kontakter.

Når han returnerte til Algerie i 1993 var landet kastet ut i en blodig borgerkrig som følge av at landets militære ledere hadde annulert et valg som lå an til å bli vunnet av Den islamske redningsfronten (FIS) og Belmokthar sluttet seg til Den islamske væpnede gruppen (GIA).

Mot slutten av 1990-tallet når borgerkrigen gikk mot slutten ville ikke Belmokhtar være del av noen fredsløsning eller motta amnesti. Sammen med et par.tre-firehundre andre islamske kriger flyktet han over grensen til Mali. I grenseområdene mellom Algerie, Mali, Niger og Mauritania hadde statsmakt lenge vært svak og her kunne de skjule seg, reorganisere seg og ikke minst bygge seg opp finansielt.

Først kalte de seg Salafist-gruppen for preken og krigføring (GSCP) og fra 2007/2008 al-Qaida i det islamske Maghreb (AQIM). De sverget lojalitet til al-Qaida og denne har de beholdt, men operasjonelt har det aldri vært snakk om et intimt samarbeid.

Belmokhtar og de andre AQIM lederne har fulgt sine egne agenader. Frem til angrepet mot In Aménas var Belmokhtar mest kjent som Mr. Marlboro, en av de viktigste smuglerne i Sahel. Han smuglet sigaretter og alt annet som var verdt noe. Han deltok også i store gisselaksjoner, grupper av turister ble tatt til fanget og løslatt mot utbetaling av store summer av løsepenger, men ble ikke sett på som spesielt farlig for regional sikkerhet.

Dette skulle endre seg.

Året før angrepet på In Aménas ble Belmokhtar bedt om å forlate AQIM. Han ble anklaget for å være mer interessert i penger enn å utføre jihad.

Etter angrepet på In Aménas var ikke dette lengre tilfelle. Han var nå den ledende jihadisten i regionen og med de angrepene som hans nye gruppe, al-Mourabitoun, har gjennomført i Niger og i Mali var det bare snakk om tid før den gamle AQIM ledelsen var nødt til å ta ham inn i varmen igjen.

Deres viktigste leder i Sahel, Abou Zeid og Belmokthars rival, ble drept i kamp allerede i 2013 og etterhvert som Belmothars legendestatus økte med hvert angrep hans menn gjennomførte og hver gang han ble erklært drept i ulike angrep for så å dukke opp igjen, så trengte AQIM ham tilbake.

Det så vi ved angrepet mot Raddison i Bamako i fjor da ansvaret for dette ble delt mellom AQIM og al-Mourabitoun, og det samme ser ut til å være tilfelle med angrepet mot Hotel Splendid.

Hva er det så menn som Belmokhtar håper å oppnå med slike angrep?

De ønsker å vise at de er tilstede og at de har evne til å angripe hvor de vil i regionen. Dette er en viktig årsak, som andre slike grupper så lever de av publisitet, men det ligger også en større politisk og militær strategi bak slike angrep.

De er ikke dumme. Belmokhtar vet hvilken krig han kjemper.

Han er involvert i asymmetrisk krigføring. Han vet han ikke kan vinne militært over de franske styrkene og FN-styrkene i Sahel, men han tror at han og hans menn kan holde ut lengre enn dem. Og det er alt han trenger og gjøre — holde ut en dag lengre enn dem. Gjør han det er hans lesning av statene i Sahel at de er så svake at de vil falle sammen uten et større internasjonalt nærvær.

Det mest skremmende med hans analyse er sjansen for at han har rett er større enn at han tar helt feil.

Dette betyr at hvis det internasjonale samfunn skal ha noen sjanse til å lykkes i Sahel så må man jobbe mye mer aktivt enn hva som nå er tilfelle med å begrense sårbarheten til disse statene.

Denne kronikken ble først publisert på Dagbladet.no.

Temaer