• Hvem har makten i de latinamerikanske landene i dag?
• Hvordan var situasjonen for 10-12 år siden?
• Hvorfor har disse endringene skjedd?
• Hvem tjener og hvem taper på høyrevinden?

Den 1. januar 2019 blir Jair Bolsonaro (63) Brasils president. Det er et maktskifte som blir lagt merke til, ikke bare i Latin-Amerika, men i store deler av verden. Den nye presidenten har sagt at han støtter Brasils tidligere militærdiktatur (1964 til 1985). Han har også sagt at han støtter bruken av tortur under militærstyret. I tillegg har han kommet med sterkt nedsettende uttalelser om kvinner, fargede og homofile.

Jair Bolsonaro betegnes som en høyrepopulist, og han sier selv at USAs president Donald Trump er et stort forbilde. Bolsonaros viktigste valgløfter er å kjempe mot  Korrupsjon og kriminalitet, to av de største problemene i Brasil og Latin-Amerika. Han sier også at han vil føre en økonomisk politikk for det frie næringsliv, med lavere skatter og begrenset statlig styring. Næringslivet har store forventninger til Bolsonaro, og flertallet av brasilianerne tror han kan skape orden, økt sikkerhet og et ærligere Brasil. Men de aller fleste av landets fattige frykter at deres kår blir ytterligere forverret, i et land det allerede er enorme forskjeller mellom fattig og rik.  

• Les også:Brasils vekst og fall

Mange "blå" naboer

Jair Bolsonaro regnes som den mest høyreorienterte lederen i Brasil siden  Demokrati ble gjeninnført i 1985. Han overtar etter Michel Temer fra sentrum-høyre, og forsterker dermed den høyrevinden som har preget Latin-Amerika de siste årene. Og den nye presidenten vil være omgitt av "blå" regjeringer på alle kanter:

I Argentina har sentrum-høyrepolitikeren Maurizio Macri vært president de siste tre årene, og i Chile vant Sebastian Piñera fra høyrepartiet Nasjonal Fornyelse valget for ett år siden. Det betyr at de tre største økonomiene i Sør-Amerika er styrt av høyreregjeringer. Det har ikke skjedd siden militærdiktaturenes tid på 1970- og 80-tallet.

I tillegg er konservative Ivan Duque president i Colombia, mens høyresidens Martin Vizcarra er president i Peru. Et interessant trekk er ingen av disse lederne er kvinner – en markant endring etter at både Brasil, Argentina og Chile for få år siden hadde kvinnelige presidenter.

Det politiske kartet over Latin-Amerika har endret seg dramatisk det siste drøye tiåret. 

Da venstresiden rådde

Venstrebølgen, den såkalte «rosa bølgen» startet da Hugo Chávez kom til makten i Venezuela i 1999. I 2002 vant ble Luiz Inazio "Lula" da Silva fra Arbeidernes Parti (PT) en solid seier ved presidentvalget i Brasil. Og året etter ble venstrepolitikeren Nestor Kirchner president i Argentina. I 2005 ble Evo Morales valgt til leder i Bolivia – den første presidenten fra urfolket i Latin-Amerika. Og året etter ble chilenske Michele Bachelet den første folkevalgte kvinnelige presidenten i regionen. På midten av 2000-tallet hadde altså venstresiden makten over det aller meste av regionen.

Men Latin-Amerikas venstrebølge var ingen samlet bevegelse, og bare en liten del av den var radikal og revolusjonær. Den som fikk mest oppmerksomhet på den radikale fløyen var den venezuelanske lederen Hugo Chávez. Han innførte det han kalte en "Sosialisme for det 21. århundret" – en omfordelingspolitikk som førte til at fattigdommen i første omgang ble redusert kraftig. Men det skulle snart vise seg at denne politikken på ingen måte var bærekraftig. 

For de aller fleste av venstreregjeringene var det snakk om en reformpolitikk som minnet mye om de sosiale markedsøkonomiene i Norge og andre vesteuropeiske land. Likevel var virkningene store, først og fremst fordi forskjellene mellom rik og fattig er så enorme i de latinamerikanske landene. Mest kjent er Lula da Silvas program for bekjempelse av fattigdom i Brasil. I løpet av de åtte årene han satt ved makten, ble mer enn 30 millioner brasilianere løftet ut av fattigdommen og inn i den nedre middelklassen. Og Brasil var ikke alene. I perioden 2002 til 2012 ble tallet på fattige i Latin-Amerika redusert med 10 millioner i året – fra over 40 til rundt 25 prosent! 

I tillegg skjedde det viktige reformer, som økt likestilling mellom kvinner og menn, og større rettigheter for urfolk og seksuelle minoriteter, og de ekstremt strenge abortlovene ble noe mer liberale.  

Det store vendepunktet

Men begeistringen for Latin-Amerikas venstreregjeringer ble ikke langvarig. Grunnlaget for deres suksess var en enestående etterspørsel etter regionens råvarer. Giganten Kina hadde et nærmest umettelig behov for soya, kjøtt, jernmalm og andre latinamerikanske varer. Dermed opplevde Brasil, Argentina, Chile, Peru og andre land en kraftig vekst. Stadig flere kom i arbeid, og det var rom for store offentlige investeringer og rause sosiale tiltak.

Men da den kinesiske veksten begynte å avta, snudde utviklingen dramatisk: Økonomiene ble svakere, det var mindre penger til sosiale prosjekter og velgerne ble mer og mer misfornøyd.

«Venstreregjeringene greide ikke å utnytte oppgangstidene til å skape solide og bærekraftige økonomier. De var heldige og opplevde en makeløs råvare-boom, men de greide ikke å utnytte dette, og dermed gikk land etter land inn i en økonomisk nedgangstid, eller opplevde sterkt redusert vekst», sier den berømte amerikanske historikeren og forfatteren Noam Chomsky til det amerikanske TV-programmet Democracy Now.

Men det var også en annen viktig grunn til at Latin-Amerikas venstreledere mistet velgernes tillit: korrupsjon. Da Brasils arbeiderparti, PT, vant valget i 2002, var et av de viktigste valgløftene å ta et historisk oppgjør med landets beryktede korrupsjonskultur. Men allerede i 2005 ble det avslørt et omfattende system for kjøp av stemmer i landets parlament, og i årene som fulgte ble en rekke av partiets politikere avslørt som korrupte. Det samme skjedde i Argentina, der Cristina Fernandez de Kirchner tok over som president etter sin mann Nestor Kirchner i 2007.

En tredje årsak til velgernes misnøye var at regjeringene på venstresiden i liten grad greide å få til varige løsninger på et av Latin-Amerikas største problemer: Den omfattende volden og kriminaliteten. Mer enn 30 prosent av alle drap i verden skjer i Latin-Amerika, til tross for at regionen bare har åtte prosent av befolkningen på kloden. Bare i Brasil var det i 2017 nærmere 64.000 drap – det høyeste tallet i verden.

• Les også:Korrupsjon: Den store syndebukken?

Protest og populisme

Presidentvalget i Brasil, i oktober 2018, kan i første rekke beskrives som et protestvalg. En dyp økonomisk krise, utstrakt  Korrupsjon og omfattende kriminalitet fikk brasilianerne til å vende ryggen til de etablerte partiene og politikerne. Det viktigste ordet i valgkampen var "mudança", endring.

I dette politiske klimaet greide høyrepopulisten Jair Bolsonaro å fremstå som en fornyer, til tross for at han har vært medlem av landets parlament i mer enn 25 år. Dette har i første rekke to forklaringer: Det ene er at han regnes som ukorrupt i en ellers gjennomkorrupt politisk kultur. Det andre er at velgerne tror at han, med sin militære bakgrunn, er best egnet til å bekjempe kriminaliteten. I tillegg mener mange at Bolsonaros høyrepolitikk er løsningen for å komme ut av den økonomiske krisa og skape vekst og nye arbeidsplasser.

Skuffelse over politikerne og et sterkt ønske om endring synes å være viktige stikkord for høyredreiningen også i andre latinamerikanske land. I Argentina ble venstrepolitikeren Cristina Fernandez de Kirchner beskyldt for økonomisk vanstyre og grov korrupsjon, og landet var praktisk talt uten valutareserver da hun gikk av som president i desember 2015. Hennes etterfølger er som nevnt sentrum-høyrepolitikeren Mauricio Macri. Han har iverksatt reformer som er blitt møtt med betydelig anerkjennelse av internasjonale eksperter. Men motstanden fra fagforeningene og venstresiden i hjemlandet er massiv, og det er høyst usikkert om han blir gjenvalgt ved presidentvalget i 2019.  

Et annet viktig stikkord for utviklingen i Latin-Amerika er populisme. Enkle løsninger på kompliserte problemer preger i økende grad samfunnsdebatten, her som andre steder i verden. I dette bildet er politikerforakten, fortjent eller ufortjent, et stadig viktigere trekk. Denne tendensen henger sammen med økt bruk av sosiale medier, og "fake news" – falske nyheter – var en stor sak under presidentvalget også i Brasil.

• Les også:Fake News!
• Les også:En verden i mistillit

Mexico – og Venezuela

Men Latin-Amerika er ennå ikke hel-blått. Det største og viktigste unntaket fra høyrebølgen er Mexico. Den 1. desember 2018 ble Andrés Manuel López Obrador, populært kalt AMLO innsatt som landets president. Han representerer det venstreorienterte partiet Morena, og vant en klar seier ved presidentvalget fem måneder tidligere. Dette er litt av et paradoks, siden Mexico ikke var en del av den store venstrebølgen i Latin-Amerika. Mexico er regionens nest største land i folketall, og det er et viktig signal at mexicanerne når går mot den politiske hovedstrømmen i denne delen av verden.  

Fattigdom, korrupsjon og kriminalitet er viktige grunner til at AMLO ble valgt til president.  Men den nye røde presidenten har klare populistiske trekk, og mange er bekymret for at han vil bruke udemokratiske metoder for å styrke sin makt og få gjennom sin politikk. 

Et annet stort land i Latin-Amerika som fortsatt har et venstrestyre, er Venezuela. Men landet er i dag først og fremst et tragisk eksempel på hva vanstyre og korrupsjon kan føre til. Nicolas Maduro, som etterfulgte Hugo Chávez som president, har ledet landet inn i en økonomisk og sosial krise, med akutt mangel på mat, medisiner og forbruksvarer, og over to millioner mennesker har de siste årene flyktet til Colombia og andre naboland. 

• Les også: Tragedien Venezuela

Hvem vinner – hvem taper?

Latin-Amerika har de største sosiale og økonomiske forskjellene i verden. Den rikeste 1 prosenten i Brasil har 36 ganger så mye i inntekt som den fattigste halvdelen av befolkningen.

Og det vi har sett de siste årene, er at fattigdommen og arbeidsledigheten øker og at satsingen på sosiale prosjekter trappes ned. Bare i Brasil er flere millioner mennesker nå tilbake i de fattiges rekker etter den store sosiale fremgangen for et drøyt tiår siden.

Tradisjonelt har høyreregjeringene i Latin-Amerika støttet den rike overklassen og vært lite opptatt av de fattiges kår. På den andre siden har de konservative stort sett lyktes bedre med å skape økonomisk vekst. Et av de store spørsmålene blir nå om de nye høyreregjeringene vil være mer opptatt av sosial rettferdighet enn deres forgjengere. Erfaringene så langt har vært blandet, og signalene fra Brasils nye president er ikke oppløftende. 

Høyrebølgens klare vinnere så langt er næringslivet og den rike middelklassen. Men dersom de nye lederne lykkes med å skape bærekraftige økonomier og å bekjempe korrupsjon og kriminalitet, vil dette selvsagt komme hele samfunnet til gode.

Et viktig tema i Brasil og flere andre land er de klare signalene om at landbruket og andre næringsinteresser nå skal prioriteres på bekostning av miljø- og klimainteresser, og mange er bekymret for at verdens største regnskog, Amazonas, skal bli utsatt for alvorlige ødeleggelser.

Et annet resultat av høyrebølgen er at tradisjonelle familieverdier i økende grad er satt i fokus over hele Latin-Amerika. De evangeliske frikirkene er i sterk vekst, og de aller fleste av dem er sterke støttespillere for høyresiden. Dette betyr at liberale kampsaker som fri abort, likestilling og rettigheter for seksuelle minoriteter er under sterkt press i land etter land. Særlig gjelder dette Brasil der Jair Bolsonaros sterkt nedsettende uttalelser om homofile har skapt frykt, og der volden mot seksuelle minoriteter er omfattende og økende. 

Hva vil skje i Latin-Amerika?

Etter Donald Trumps valgseier i USA i 2016 og høyrepopulistenes fremgang i Europa i 2017, synes turen nå å være kommet til Latin-Amerika. I land etter land høres ropet etter "den sterke mann", og troen på demokratiet er fallende.

Regionen Latin-Amerika med sine 550 millioner innbyggere er ved en skillevei, og utsiktene er mer usikre enn på lenge. Vil de forbli blå eller svinger pendelen igjen tilbake?