Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk
Foto: EPA/STR/NTB

Den 73 år gamle oldemoren Nina Baginskaja er blitt ett av de meste kjente fjesene blant demonstrantene i Hviterussland den siste tiden. 

Hviterussland: Folket som fikk nok

Publisert: 6. okt. 2020

I «Europas siste diktatur» har president Aleksandr Lukasjenko vært populær og samtidig undertrykket sine kritikere. Hans posisjon som landets leder har dermed vært ubestridt – inntil nå.

Hver dag siden det omstridte presidentvalget 9. august 2020 har hviterussere tatt til gatene med krav om at Lukasjenko må gå av etter 26 år ved makten.

Selv om flere har protestert mot Lukasjenko-regimet tidligere, er høstens demonstrasjoner mye større, mer utholdende og mer spredt. De fleste opposisjonslederne er enten i fengsel eller i eksil, men protestbevegelsen lever videre.

Ukevis med protester har resultert i et foreløpig «uavgjort»: Opposisjonslederne har organisert seg i et «koordinasjonsråd», slik at de har en samlet plattform for å fremme sine krav og eventuelt forhandle med presidenten. Lukasjenko kontrollerer imidlertid statsapparatet, inkludert politi og militærvesen.

På en lukket og uannonsert seremoni onsdag 23. september ble Lukasjenko innviet som president for en ny periode, men hemmeligholdet understreket hans svake posisjon. Situasjonen følges med argusøyne av Russland i øst og EU-landene i vest. Hva skjer egentlig i Hviterussland?


2: En miks av Sovjetunionen og Silicon Valley

Den tidligere sovjetrepublikken Hviterussland, med 9,5 millioner innbyggere, har bevart viktige trekk fra Sovjetunionens økonomiske og politiske system: Staten dominerer økonomien, og det er svært vanskelig å være politisk opposisjonell.

Det hemmelige politiet heter fremdeles KGB, som det var kjent som i Sovjetunionen, og har vide fullmakter. Selv om det har blitt avholdt valg, har ingen valg under Lukasjenko vært frie og rettferdige, ifølge Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE).

Pressefriheten er også svært begrenset. Statskontrollerte medier dominerer mediebildet, og uavhengige journalister risikerer represalier.

Heller ikke på innsiden av systemet er det plass til utfordrere. Lukasjenko har sørget for at alle i politisk viktige stillinger er lojale overfor ham.

Den hviterussiske økonomien er en form for modernisert planøkonomi, med en stor statseid sektor, særlig innen industri og jordbruk. Fordi staten har en enorm andel i økonomien – rundt 70 prosent av BNP – er mange avhengige av staten for å ha jobb.

Velferdsordningene er omfattende, helsetjenester og utdanning er velutviklet og tilgjengelig for alle, og det er små økonomiske forskjeller mellom folk. Hviterusserne har derfor opplevd økonomisk trygghet og stabilitet, noe som kan forklare støtten Lukasjenko lenge har hatt i store deler av befolkningen.

Kart: CC BY-SA 3.0

Samtidig har Hviterussland har blitt kalt Øst-Europas Silicon Valley. Ved siden av den Sovjet-aktige økonomien eksisterer et IT-miljø i vekst. I et forsøk på økonomisk modernisering har myndighetene gjort IT-sektoren til en økonomisk topp-prioritet, og det er blant annet etablert en høyteknologi-park utenfor hovedstaden Minsk. Spede forsøk på økonomisk modernisering har likevel ikke vært tilstrekkelige, og økonomien holder på å stagnere helt.

Med økonomisk stagnasjon som bakteppe, og et presidentvalg planlagt i august, kom koronaepidemien til Hviterussland våren 2020, og Lukasjenko tok noen valg som han senere trolig har angret på.

3: Lukasjenkos første tabbe: ignorerte koronapandemien

I møte med koronaepidemien valgte Lukasjenko å ignorere risikoen fullstendig. Han omtalte korona som en «massepsykose», lot hockeysesongen fortsette, og avholdt en storslått parade 9. mai for å markere 75-årsjubileet for seieren i andre verdenskrig. I mangel på tiltak skjøt antallet smittetilfeller fart. Lukasjenko ble selv smittet, men ikke alvorlig syk.

Folket holdt i stedet dugnad på egenhånd, og ulike organisasjoner samlet inn 300.000 dollar til medisinsk utstyr. Sivilsamfunnet organiserte seg under koronakrisen.

Dårligere økonomi og ikke-håndtering av koronaviruset gjorde Lukasjenkos stadig mindre populær. Tidligere i 2020 viste en uoffisiell meningsmåling så lite som tre prosent støtte til president Lukasjenko. Det reelle tallet var trolig høyere, men indikerte uansett lav støtte, og memes med kallenavnet «Sasja 3%» florerte på sosiale medier (Sasja er kortform av presidentens fornavn Aleksandr).

Med voksende misnøye ble presidentvalgkampen uvanlig livlig, men president Lukasjenko forhindret mange av sine motstandere i å stille til valg. Det var tre prominente utfordrere, men Valerij Tsepkalo flyktet ut av landet og Viktor Babariko og «YouTuberen» Sergej Tikhanovskij ble fengslet. Tikhanovskij ble kjent for sine populære videoer av «ekte nyheter» fra Hviterussland som et alternativ til de statlig kontrollerte nyhetene. Her reiste han rundt i landet og snakket med alminnelige hviterussere om deres hverdagsproblemer.

Men det var en annen person, en kvinne, som skulle stikke seg mest fram i valget.

4: Lukasjenkos andre tabbe: undervurderte kvinner

Da Tikhanovskij ble fengslet i mai, to dager etter at han annonserte sitt presidentkandidatur, trådte det frem en skikkelse som snart skulle samle opposisjonen og store folkemengder: Bloggerens kone, Svetlana Tikhanovskaja, stilte til valg i hans sted. Sveta, som hun gjerne kalles, er tidligere engelsklærer og var på dette tidspunktet hjemmeværende tobarnsmor uten politisk erfaring eller politiske ambisjoner. Regimet lot trolig Tikhanovskaja få stille til valg fordi Lukasjenko ikke så henne som en reell utfordrer. Dessuten ville valget få større legitimitet ved å ha henne på stemmeseddelen.

Svetas popularitet vokste, men det skremte ikke Lukasjenko. I valgkampen uttalte han blant annet at Hviterusslands grunnlov ikke er for kvinner, fordi den gir presidenten så mye makt, og kalte Tikhanovskaja for «en liten jente som ikke vet hva hun driver med».

Svetas voksende antall støttespillere var åpenbart uenige. Tusenvis jublet for Tikhanovskaja på hennes valgkamparrangementer, hvor hun stilte opp med sine nære valgkampmedarbeidere Maria Kolesnikova og Veronika Tsepkalo. Senere skulle hvitkledte hviterussiske kvinner som bar på blomster, fronte protestene på gateplan, og den 73 år gamle oldemoren Nina ble et ikon for protestbevegelsen.



5: Dråpen: Åpenbar valgjuks og åpenlys voldsbruk

På valgdagen 9. august var det lange køer utenfor stemmelokalene – et uvanlig syn under Lukasjenko. Ifølge det offisielle resultatet vant imidlertid Lukasjenko med like over 80 prosent av stemmene. Resultatet sto i sterk kontrast til det mange oppfattet som stor støtte til Tikhanovskaja, og raskt kom ryktene om valgjuks i ulike former. Folk samlet seg i gatene. Myndighetene skrudde av internett. Politiet rykket ut.

Tikhanovskaja nektet å godta resultatet. Dagen etter skulle hun levere en formell klage til valgkommisjonen, og måtte gå inn i myndighetsbygningen alene, uten støttespillere. Hun ble der lenge. Det neste man hørte fra henne var i en video fra eksil i nabolandet Litauen. Hun fortalte hadde fått «et umulig valg», hvilket ble tolket som at regimet hadde truet med å skade familien hennes.



Selv med samlingssymbolet Sveta i eksil, fortsatte protestene i gatene. Regimet møtte de fredelige demonstrantene med massearrestasjoner og vold. Ifølge FNs spesialrapportør var det i løpet av en drøy måned med protester blitt arrestert over 10.000, og over 500 var blitt torturert.

Den brutale måten protestene ble møtt med i dagene etter valget, førte til at flere samfunnsgrupper sluttet seg til protestene, inkludert representanter fra statlige medier og en tidligere kulturminister. I tillegg ble også flere fabrikkarbeidere en del av opposisjonen. Disse er regnet som en del av Lukasjenkos lojale base og essensielle for Hviterusslands økonomi. Sergei Dylevskij, som ble en lederskikkelse for fabrikkstreiker, uttalte at kan sluttet seg til protestene mot regimet da han så hvordan fredelige demonstranter hadde blitt banket opp. Selv om Hviterusslands politiske system har vært svært undertrykkende, har ikke nødvendigvis vold og tortur vært så synlig for folk flest tidligere.

I eksil fortsetter Sveta å snakke til sine tilhengere via video, og har hatt møter med blant annet Erna Solberg, Frankrikes president Emmanuel Macron og FNs sikkerhetsråd.

Støttespiller Kolesnikova insisterte på å bli værende i Hviterussland og lede protestbevegelsen derfra. Hun ble bortført 7. september, og etter uklare omstendigheter er hun nå arrestert og formelt siktet for handlinger som truer nasjonal sikkerhet, noe som kan bety opp til fem års fengsel.

Statsminister Erna Solberg møtte den hviterussiske opposisjonsledere Svetlana Tikhanovskaja i Latvia i september. 

6: I skvis mellom øst og vest?

For «storebror» Russland representer Lukasjenkos vaklende posisjon både en mulighet og en trussel. På den ene siden er protestene og streikene i Hviterussland et marerittscenario og en trussel for det russiske lederskapet fordi situasjonen kan minne om det russiske politiske ledere kaller en «fargerevolusjon», nemlig at regimer veltes av et folkelig opprør støttet av vestlige land. Russiske myndigheter vil for all del unngå dette i Hviterussland, som er et land med enorm strategisk betydning for Russland. De hviterussiske protestene er også en påminnelse om muligheten for «fargerevolusjon» på russisk jord.



Talspersoner for Russland har gjentatte ganger knyttet det hviterussiske opprøret til mulig vestlig innblanding. I møte med massedemonstrasjonene har Lukasjenko endret strategi fra å være relativt EU-vennlig til å advare mot «trusselen fra Vest». Han har uttalt at NATO, den vestlige forsvarsalliansen, står «ved portene», og at Vesten «drømmer om» Hviterusslands sammenbrudd, slik at Polen kan innlemme deler av Hviterussland i sitt territorium. Da Lukasjenko talte i innsettelseseremonien 23. september, erklærte han at Hviterussland nå har unngått en «fargerevolusjon».



Mye tyder imidlertid på at opposisjonsbevegelsen i Hviterussland ikke ønsker å bli stemplet som en «fargerevolusjon» fordi de ikke vil at konflikten innad i landet skal utvikle seg til en konflikt mellom Russland og Vesten, som i Ukraina i 2014. Tikhanovskaja har understreket at den hviterussiske revolusjonen handler om demokrati, og verken er pro- eller anti-russisk, eller pro-eller anti-vestlig.

Da Tikhanovskaja møtte Erna Solberg i Latvia 8. september, uttalte hun at «vi vil at andre land skal respektere vår suverenitet, men vi trenger deres oppmerksomhet». Slik understreket hun at det hviterussiske opprøret kommer innenfra, og ikke fra Vesten.

Mange spør seg om Russland vil gå inn militært, men dette vil ha en høy kostnad, blant annet i form av sanksjoner fra vestlige land, og Russlands egne innbyggere kan reagere negativt. Likevel mener analytikere at Putin holder sine muligheter åpne.

Denne ustabile situasjonen er også en politisk mulighet for Russland. Med Lukasjenkos regime i krise er forhandlingsposisjonen til Hviterussland svekket i diskusjoner om tettere samarbeid mellom de to landene. Tettere samarbeid innebærer i praksis økt russisk innflytelse i Hviterussland. Lukasjenko har motsatt seg en slik utvikling i flere år, og har på mange måter vært en plagsom alliert for Putin. Trolig håper Putin-regimet at en svekket Lukasjenko kan presses hardere – og eventuelt byttes ut med en russiskvennlig kandidat senere.

7: «Slipp meg, jeg stemte på Lukasjenko!»

Totalt sett er situasjonen uforutsigbar, med mange aktører både i og utenfor landets grenser, og den utvikler seg daglig. Demonstrantene har vært mer levedyktige enn mange trodde. Mange har fått nok av et voldelig politisk system som virker å utelukkende bry seg om å beholde egen makt.

Slik kan det oppsummeres med en vits som er arvet fra Sovjet-tiden:

En mann er på vei hjem fra jobb. Han er edru og vekker ikke oppmerksomhet. Plutselig stanser en pansret bil, opprørspoliti hopper ut, og begynner å slå og dytte mannen inn i bilen.

– Slipp meg, jeg stemte på Lukasjenko!

– Ikke lyv, ingen stemte på Lukasjenko.