Skoleoppgaver og undervisningsmateriell er flyttet til NUPI Skole

Hvor hender det?

NUPIs artikkelserie om internasjonal politikk
Foto: Paul Zinken/DPA/NTB Scanpix

Demonstranter i Berlin som protesterer mot at USA og Russland har trukket seg fra INF-avtalen. 

Mot et nytt atomvåpenkappløp?

Publisert: 5. mars 2020

Verden står overfor et mulig nytt atomvåpenkappløp. Ny teknologi, nye stormakter og sterke internasjonale spenninger gjør det krevende å stanse kappløpet – som kan øke faren for atomkrig.

Faren for atomkrig er heldigvis liten, men den har økt de siste årene. Den såkalte «dommedagsklokka» fra tidsskriftet Bulletin of the Atomic Scientists ble opprettet av amerikanske atomforskere på 1940-tallet for å gi et bilde av hvor nær verden er en atomkrig («midnatt»). Klokka står nå under på under to minutter til midnatt. Så nærme har den aldri stått før.

via GIPHY

Det er flere årsaker til at mange nå mener faren for kjernefysisk konflikt øker. De siste årene har flere stater rustet opp og begynt å legge større vekt på atomvåpen i sin forsvarspolitikk. Russland utvikler flere nye typer atomvåpen, inkludert en atomdrevet undervannsdrone som kan spre store mengder radioaktivitet og skape en tsunami.

I USA begynte opprustningenunder president Barack Obama. Til tross for at Obama tok til orde for en verden fri for atomvåpen (som bidro til at han fikk Nobels fredspris) satt han i gang en betydelig modernisering av USAs kjernevåpen. Under president Donald Trump har satsingen på kjernevåpen blitt enda sterkere.

2: Fra flest til best

Den nye kjernevåpenopprustningen er annerledes enn den verden så under den kalde krigen. I denne perioden konkurrerte USA og Sovjetunionen om å bygge flest mulig våpen. På midten av 1980-tallet hadde de to supermaktene over 70.000 kjernevåpen til sammen, mer enn nok til å utslette verdens befolkning flerfoldige ganger. I det mange kaller et nytt våpenkappløp, konkurrerer statene heller om å bygge best mulige våpen.

En annen forskjell er at rustningskappløpet ikke lenger bare dreier seg om to supermakter. Selv om Russland og USA fortsatt har suverent størst atomvåpenarsenal, blir særlig Kina en stadig viktigere og mektigere aktør. I tillegg ruster både India og Pakistan opp, og Nord-Korea er i ferd med å etablere seg som en kjernevåpenstat.

Hva er det som driver den kjernefysiske opprustningen?

Verdens atommakter og deres beholdning av atomvåpen.

3: Våpenkontroll i krise

En første forklaring på den nye kjernefysiske opprustningen er at internasjonal våpenkontroll er i krise. I august 2019 trakk både USA og Russland seg fra den såkalte INF-avtalen (Intermediate-Range Nuclear Forces). INF-avtalen forbød USA og Sovjetunionen å produsere bakkebaserte missiler med en rekkevidde på mellom 500 og 5500 kilometer. Disse missilene ble sett som spesielt farlige fordi de ville gi motstanderen svært kort tid på å reagere. Hvis en av partene oppdaget at et angrep var på vei, ville de kun ha minutter på seg til å bestemme hvordan man skulle svare.

INF-avtalen førte til at Sovjetunionen og USA kvittet seg med flere tusen våpen. Våpenkontroll bidro til å gjøre verden tryggere. INF-avtalens sammenbrudd kom etter anklager om russisk juks fra amerikansk side, som ble besvart med lignende anklager mot USA fra Russland.

I 2021 utløper den såkalte «Nye Start»-avtalen, som setter et tak på hvor mange strategiske atomvåpen Russland og USA får ha. Det er fortsatt usikkert om partene kommer til å forlenge avtalen. Uten disse to avtalene på plass vil Russland og USA i prinsippet utplassere så mange atomvåpen de vil, uten begrensninger.

For å stanse et nytt våpenkappløpkan våpenkontrollspille en viktig rolle. Under den kalde krigen ble supermaktene enige om flere avtaler for å dempe faren for atomkrig. Poenget med disse avtalene var ikke å kvitte seg med atomvåpnene, men å legge begrensninger på hvor mange eller hva slags type våpen det var lov å utvikle og utplassere. Avtalene kunne for eksempel ha som mål å forby våpentyper som ble sett som spesielt farlige.

4: Tillit på bunnivå

I dag er et av de grunnleggende problemene for internasjonal våpenkontroll at tilliten mellom USA og Russland er på et bunnivå. Selv om mange mener våpenkontroll vil være en fordel for begge parter, er det vanskelig å forhandle. Spenningene mellom Russland og USA har vært sterke siden 2014, da Russland annekterte Krimhalvøya i Ukraina. I Russland er det sterk skepsis til de vestlige sanksjonene mot landet. I tillegg har Russland lenge vært kritisk til utvidelsen av NATO østover, blant annet med opptak av medlemmer som Polen og flere tidligere Sovjet-stater. Mange mener også at det var USA som begynte å stikke kjepper i hjulene for våpenkontroll da landet i 2002 trakk seg fra en avtale som forbyr storstilt utplassering av missilforsvar(også kalt rakettskjold), et system som skal oppdage og ødelegge raketter.

Et av paradoksene med internasjonal våpenkontroll er dermed at det er lettest å få til når behovet er minst. I perioder med sterke spenninger – når faren for konflikt øker, og opprustningen skyter fart – kan det være vanskelig å forhandle.


5: Ny teknologi

En annen utfordring er at ny teknologi er med på å drive fram kappløpet. En viktig målsetting for våpenkontroll er å forhindre at motparten utplasserer våpen som kan true den såkalte andreslagsevnen– evnen til å avfyre atomvåpen etter at man selv har blitt angrepet. Frykten har vært at slike våpen kan føre til at partene bruker sine atomvåpen tidlig i en konflikt fordi de er redde for å miste dem i et såkalt førsteslag.

Under den kalde krigen var det først og fremst atomvåpen som kunne true motpartens andreslagsevne. Nå er det flere teknologier som er aktuelle. Særlig USA har blant annet utviklet konvensjonelle våpen, altså våpen som ikke er kjernefysiske, biologiske eller kjemiske, som er så presise at de kan utgjøre en trussel mot motpartens atomvåpenstyrker. Det er i tillegg økende uro for at stater kan bruke cybervåpen for å «hacke» motstandere og sette deres styrker ut av spill. Både USA, Russland og Kina utvikler i tillegg noe som kalles for hypersoniske glidefarkoster, som er svært raske og manøvrerbare våpen.

I både Russland og Kina er det også betydelig uro knyttet til USAs utvikling av missilforsvar. Landene hevder at missilforsvaret kan ta fra dem andreslagsevnen, og ønsker derfor at USA skal legge begrensninger på utviklingen av det. USA har på sin side helt avvist å legge bånd på seg når det gjelder denne typen forsvar. Amerikanerne viser til at systemet først og fremst er tenkt brukt mot mindre stater som Nord-Korea, og ikke mot kinesiske og russiske strategiske våpen.

Problemet med all den nye teknologien er at den gjør det mye vanskeligere for stater å bli enige om hva man skal kontrollere. Et annet problem er at våpenkontrollavtaler knyttet til ny teknologi kan være vanskelige eller umulige å kontrollere fordi stormaktene holder kortene svært tett til brystet, særlig når det gjelder å vise fram hvilke evner de har til å «hacke» sine motstandere. Da kan motparten få mulighet til å utvikle motmidler og forsvar.

via GIPHY

6: Nye stormakter og atomstater

En tredje utfordring som gjør det vanskeligere å stanse opprustningen, er framveksten av nye stormakter og atomvåpenstater. Under den kalde krigen var verden såkalt bipolar – det var to supermakter. Selv om forhandlingene mellom Sovjetunionen og USA ofte var vanskelige og tok mange år, var det lettere å bli enige da de ikke var nødt til å ta hensyn til tredjeparter. Etter hvert kjente forhandlerne og diplomatene i de to supermaktene motpartens folk og posisjoner godt. Det bidro til å skape en viss felles forståelse mellom supermaktene.

USA og Russland har fortsatt har de suverent største atomvåpenarsenalene – 1550 utplasserte strategiske våpen hver, i tillegg til mange tusen i reserve. Likevel tar nå særlig USA til orde for at Kina må bli en del av videre forhandlinger og våpenkontroll.

Foto: Xu Yu/Xinhua/NTB Scanpix

Under en parade i Bejing som markerte 70-årsdagen til Folkerepublikken Kina i 2019, viste regimet fram noen av sine atommissiler. 

I atomvåpensammenheng er Kina fortsatt lillebror, med i underkant av 300 atomvåpen. På andre områder er imidlertid Kina langt mektigere enn Russland. Kina bruker nesten fire ganger så mye på forsvaret sitt som det Russland gjør, og landets bruttonasjonalprodukt er omtrent ti ganger større. Dette gapet vil trolig bare vokse i årene framover. USA ser dermed på Kina som en mye viktigere utfordrer enn Russland på lang sikt. Satt litt på spissen er det å forhandle med bare med Russland det samme som å forholde seg til fortidens utfordrer, men overse framtidens store rival.

Kina er på sin side ikke spesielt interessert i å bli med i forhandlinger med USA og Russland. Kinesiske ledere viser naturlig nok til at de har langt færre våpen enn det USA og Russland har, og at disse to derfor må lede an. I tillegg viser Kina til at USA nekter å forhandle om missilforsvar.

Kina kan også med rette hevde at de har en langt mer tilbakeholden atompolitikk. Våpnene deres står i lavere beredskap, og Kina har også lovet aldri å bruke atomvåpen først i en konflikt. Mange i Kina er heller ikke overbevist om USA ser dem som en likeverdig part, og frykter at USA vil forsøke å oppnå fordeler som i verste fall kan true Kinas andreslagsevne.

Selv om Kina er den aktøren som trolig er den mest naturlige deltakeren i eventuelle forhandlinger om våpenkontroll, er det også andre stater i Asia som også ruster opp. India har et betydelig våpenarsenal. For Kina kan det potensielt bli vanskelig å gå med på betydelige begrensninger som ikke omfatter India. For India vil det på sin side være vanskelig å forhandle hvis ikke rival og nabo Pakistan også er med. Pakistan har i likhet med India et voksende atomvåpenarsenal. I tillegg har Pakistan en politikk der de truer aktivt med å bruke atomvåpen først i en konflikt. Ser man utenfor Asia, har også Frankrike, Storbritannia og Israel atomvåpen. Dersom en del av de mindre atomvåpenstatene i Asia skulle inngått i forhandlinger, ville det vært vanskelig å se bort fra disse aktørene.

Problemet med mange aktører er naturlig nok at det blir svært mange hensyn som må tas, og vanskelig å oppnå enighet. Hvis alle synspunkter skal lyttes til, risikerer man å få avtaler som er svært utvannede – eller ingen avtaler i det hele tatt.

7: En framtid for våpenkontroll?

Det er vanskelig å se for seg noen rask løsning for krisen i internasjonal våpenkontroll som kan bidra til å stanse opprustningen. Kombinasjonen av manglende tillit, nye teknologier og flere aktører gjør situasjonen veldig komplisert. Det hjelper heller ikke at amerikanske ledere er svært skeptiske til våpenkontrollavtaler.

For å forhindre at våpenkontrollregimet bryter helt sammen, mener mange det vil være en fordel om USA og Russland fornyer den såkalte Nye Start-avtalen før den utløper i 2021. Dette kan landene gjøre uavhengig av om Kina blir med eller ikke.

Eksperter på våpenkontroll har også tatt til orde for at partene bør begynne eller forsterke samtaler seg imellom. Selv om man ikke oppnår noe med en gang, kan man i det minste få større forståelse for hverandres politikk og synspunkter, og kanskje oppnå felles forståelse om hvordan ny teknologi påvirker internasjonal stabilitet. Regelmessig kommunikasjon mellom militære ledere, blant annet for å redusere faren for misforståelser og utilsiktede hendelser, er et annet eksempel på viktige skritt partene kan ta.

Alle utfordringene til tross er det viktig å forsøke å tenke gjennom hvordan det gryende våpenkappløpet kan stanses. For hvis kappløpet får lov til å fortsette, og «dommedagsklokken» får fortsette å tikke, vil faren for atomkrig øke.

via GIPHY