Hopp til innhold
NUPI skole

Publikasjoner

Publikasjoner
Publikasjoner

Heimevernet og forsvaret av Norge: Skjerpet trusselbilde, uforløst potensial

I forsvaret av Norge er Heimevernet (HV) en vital del av grunnmuren. Styrken er Forsvarets største, geografisk mest spredte, og har samtidig ansvaret for det bredeste spekteret av oppgaver – i fred, krise og væpnet konflikt. HV leverer mye effekt – og har et uutnyttet potensial til å levere enda mer – for en relativt sett billig penge. Likevel har styrkens andel av Forsvarssektorens samlede driftsbudsjett falt, fra 3,8 % i 2015, til 3,1 % i budsjettet for 2024 – en mulig indikasjon på at styrken ikke er høyt prioritert når det norske forsvarsbudsjettet økes. Dette forskningsnotatet gir en kort beskrivelse HVs ansvar og oppgaver, og peker på utviklingstrekk som vil kunne påvirke disse i nær fremtid. Notatet illustrerer gapet mellom oppgavene, de vedtatte ambisjonene om videreutvikling, og ressursene som blir stilt til rådighet. I forlengelsen av dette svekkes hele samfunnets motstandsdyktighet i en tid hvor usikkerheten er større enn på lenge. Rapporten peker på fire konkrete tiltak som ved hjelp av en relativt moderat budsjettøkning vil kunne utnytte det latente utviklingspotensialet i HV-strukturen og gi betydelig og umiddelbar effekt på Forsvarets samlede evne til å levere beredskap og sikkerhet overalt, alltid – i fred, krise og i krig.

  • Forsvar
  • Sikkerhetspolitikk
  • Europa
  • Norden
Screenshot 2024-03-08 at 09.33.59.png
  • Forsvar
  • Sikkerhetspolitikk
  • Europa
  • Norden
Publikasjoner
Publikasjoner
Vitenskapelig artikkel

Public–Private Development Cooperation: Interface and Conflicting Logics in the Formation of a Strategic Partnership

I denne artikkelen tar Jon Harald Sande Lie for seg offentlig-privat samarbeid (PPP) i bistandssektoren og hvordan dette kan føre til at offentlige bistandsmidler, egentlig ment for fattigdomsbekjempelse, ender opp med å fremme norske private aktørers interesser i Etiopia. Mer overordnet handler den om hvordan PPP-agendaen i bistandssektoren etablerer relasjoner mellom aktører med konkurrerende logikker som vanskelig lar seg forene i praktisk partnerskap og som dermed bidrar PPP i praksis til å undergrave PPP-agendaens hensikt. Empirisk handler artikkelen om Norads innovative strategisk partnerskapsprogram for å koble norsk næringsliv sammen med bistandsaktører i såkalte ‘public-private partnerships’ (PPP); og den handler om hvordan det offentlige Norge med kronprinsparet i spissen ledet an en større næringslivsdelegasjon til Etiopia på søken etter investeringsmuligheter og kontrakter. Og den handler om Yaras visjon om å utvinne pottaske for kunstgjødselproduksjon i Dallol, i Etiopias Afar-ørken – et prosjekt de var villige til å investere en milliard dollar i, men som de etter sigende endte med å selge for en dollar. Og den handler om det strategiske partnerskapet mellom Utviklingsfondet og Yara, og om hvordan ambisjonen og presset om å få til et strategisk partnerskap gjorde at Utviklingsfondet engasjerte seg i et bistandsprosjekt utenfor sitt etablerte kompetanseområde: om å renovere en yrkesskole, fra pensum til infrastruktur, for å kunne gi lokale ungdom utdannelse og dermed Yara bedre tilgang på kvalifisert arbeidskraft. Samtidig er det ikke det artikkelen egentlig handler om. Egentlig handler artikkelen om PPP-agendaen i praksis. PPP er ikke nytt, men det representerer et nytt mantra i bistandssektoren, hvor viktigheten etableres i og av bærekraftsmålene (nr. 17) hvor offentlig-privat samarbeid ansees som avgjørende for å frigjøre det årlige behovet for 2,5 billioner dollar for å realisere de 16 andre SDGene. PPP ser bra ut på tegnebrettet, men kart og terreng er ikke det samme. Artikkelen går forbi det offisielle nivået, hva som står i kontrakter, og som ytres i festtaler, til å se på PPP i praksis og hva som skjer i møtepunktet mellom offentlig og private aktører. Artikkelen viser hvordan private og bistandsaktører følger to forskjellige logikker og ansvarlighetsregimer, som vanskelig lar seg forene i praksis og i reelt partnerskap. Bistanden følger en ‘not for profit’-logikk, hvor organisasjonen forholder seg til et dobbelt ansvarlighetsregime: ‘oppover’ til bevilgende myndigheter og deres krav, og ‘nedover’ til mottagerne og deres rettigheter, behov og ønsker. Private aktører derimot, har en ‘for profit’-logikk der de i all hovedsak står til ansvar overfor investorer og eiere. Disse forskjellene gjør reelt partnerskap vanskelig. Således viser artikkelen til en mer fundamental utfordring med offentlig-privat samarbeid i bistandssektoren: at koblingene mellom aktørene, praksisene og kunnskapsfeltene som PPP-agendaen iscenesetter bidrar til å undergrave PPP i praksis. Artikkelen viser således hvordan et offentlig finansiert bistandsprosjekt blir en proxy for private interesser, men ikke nødvendigvis pga. dårlige intensjoner eller motstridende interesser blant de involverte aktørene, men heller som et resultat av de praksisene og kunnskapskampene som PPP agendaen produserer i praksis.

  • Utviklingspolitikk
  • Afrika
Journal of development studies.jpeg
  • Utviklingspolitikk
  • Afrika
Publikasjoner
Publikasjoner
Rapport
Charles T. Hunt, Fiifi Edu-Afful, Adam Day

UN Peace Operations & Human Rights: A Thematic Study Executive Summary

Denne studien av Effectiveness of Peace Operations Network (EPON) undersøker bidragene fra FNs menneskerettighetsarbeid innenfor et bredt spekter av FNs fredsoperasjoner, inkludert fredsbevarende oppdrag, politiske oppdrag og regionale kontor for konfliktforebygging. Kjernespørsmålene i denne studien er: (1) Hvordan bidrar FNs menneskerettighetsengasjement til den samlede effekten av FNs fredsoperasjoner, inkludert beskyttelse av sivile? (2) Samlet sett, hvordan bidrar FNs fredsoperasjoner i seg selv til menneskerettighetsutfall? og (3) Hvilken lærdom kan trekkes ved å sammenligne ulike FNs fredsoperasjoner når det gjelder å bygge bedre synergier mellom menneskerettighetsfokuserte aktiviteter og det øvrige oppdragsarbeidet? Målet med rapporten er å tilby en komparativ, empirisk støttet vurdering av måtene FNs fredsoperasjoners innsats for å fremme menneskerettigheter bidrar til oppdragets effektivitet og bredere oppdragsmål. Hovedforfatter Prof. Charles T. Hunt – Senior Fellow, United Nations University Centre for Policy Research/ Senior Research Associate, Institute for Security Studies/Professor of Global Security, RMIT University Medforfattere Ms Emma Bapt – United Nations University Centre for Policy Research Dr Adam Day – United Nations University Centre for Policy Research Dr Fiifi Edu-Afful – Kofi Annan International Peacekeeping Training Centre (KAIPTC) Ms Abigail Gérard-Baldé – Center for Civilians in Conflict (CIVIC) Ms Hafsa Maalim – Independent researcher Ms Wendy MacClinchy – Center for Civilians in Conflict (CIVIC) Ms Nadia Nata – Independent researcher Dr Claudia Pfeifer Cruz – Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI)

  • Afrika
  • Fredsoperasjoner
  • Konflikt
  • Sårbare stater
  • Menneskerettigheter
  • FN
EPON HR Executive Summary report cover.png
  • Afrika
  • Fredsoperasjoner
  • Konflikt
  • Sårbare stater
  • Menneskerettigheter
  • FN
Publikasjoner
Publikasjoner
Rapport
Charles T. Hunt, Adam Day, Fiifi Edu-Afful

UN Peace Operations & Human Rights: A Thematic Study

Denne studien av Effectiveness of Peace Operations Network (EPON) undersøker bidragene fra FNs menneskerettighetsarbeid innenfor et bredt spekter av FNs fredsoperasjoner, inkludert fredsbevarende oppdrag, politiske oppdrag og regionale kontor for konfliktforebygging. Kjernespørsmålene i denne studien er: (1) Hvordan bidrar FNs menneskerettighetsengasjement til den samlede effekten av FNs fredsoperasjoner, inkludert beskyttelse av sivile? (2) Samlet sett, hvordan bidrar FNs fredsoperasjoner i seg selv til menneskerettighetsutfall? og (3) Hvilken lærdom kan trekkes ved å sammenligne ulike FNs fredsoperasjoner når det gjelder å bygge bedre synergier mellom menneskerettighetsfokuserte aktiviteter og det øvrige oppdragsarbeidet? Målet med rapporten er å tilby en komparativ, empirisk støttet vurdering av måtene FNs fredsoperasjoners innsats for å fremme menneskerettigheter bidrar til oppdragets effektivitet og bredere oppdragsmål. Hovedforfatter Prof. Charles T. Hunt – Senior Fellow, United Nations University Centre for Policy Research/ Senior Research Associate, Institute for Security Studies/Professor of Global Security, RMIT University Medforfattere Ms Emma Bapt – United Nations University Centre for Policy Research Dr Adam Day – United Nations University Centre for Policy Research Dr Fiifi Edu-Afful – Kofi Annan International Peacekeeping Training Centre (KAIPTC) Ms Abigail Gérard-Baldé – Center for Civilians in Conflict (CIVIC) Ms Hafsa Maalim – Independent researcher Ms Wendy MacClinchy – Center for Civilians in Conflict (CIVIC) Ms Nadia Nata – Independent researcher Dr Claudia Pfeifer Cruz – Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI)

  • Afrika
  • Fredsoperasjoner
  • Konflikt
  • Menneskerettigheter
  • FN
EPON Human Rights report cover 2.png
  • Afrika
  • Fredsoperasjoner
  • Konflikt
  • Menneskerettigheter
  • FN
Publikasjoner
Publikasjoner
Policy brief

Deterrence and (Re)assurance in the High North – Finland and Norway Compared

- Finland og Norge er begge nabostater til Russland og har lignende avskrekkings- og forsvarsstrategier. - Finlands geopolitiske posisjon som en nabostat er hovedsakelig definert av den lange landegrensen til Russland, og Norge er i større grad en maritim nabostat. - Norge grenser til det russiske militærkomplekset i nord, og har en mer beskyttet strategisk dybde lengre sør som er viktige bakområder for støtte til militære operasjoner i hele den nordiske regionen. - Geografi er en faktor som påvirker Norge og Finlands forskjellige tilnærminger til utenlandsk militær aktivitet nær grensen til Russland. I tillegg er nærhet til russiske kjernefysiske styrker og testområder viktige faktorer.

  • Forsvar
  • Sikkerhetspolitikk
  • NATO
  • Europa
  • Russland og Eurasia
  • Norden
  • Konflikt
Screenshot 2024-02-23 at 10.49.27.png
  • Forsvar
  • Sikkerhetspolitikk
  • NATO
  • Europa
  • Russland og Eurasia
  • Norden
  • Konflikt
Publikasjoner
Publikasjoner
Vitenskapelig artikkel

Russiskspråklige i Estland: En minoritet uten agens

Denne artikkelen utforsker forholdene til den russisk-språklige minoriteten i Estland, og hvordan utviklingen av disse forholdene er et produkt av et samspill mellom den nasjonaliserende staten, den russisk-språklige minoriteten, minoritetens «hjemland» og det internasjonale samfunnet; et rammeverk som har blitt kalt et kvadratisk samspill («quadratic nexus») av David J. Smith, og som er en videreføring av teoriene til Rogers Brubaker. Denne artikkelen fremlegger en oppdatert empirisk analyse av påvirkningen til den kvadratiske dynamikken på estiske minoritetsforhold, da Russlands fullskalainvasjon av Ukrainia i 2022 har forskjøvet maktbalansen mellom aktørene i Smiths samspill. Resultatet av denne omveltningen er at forholdene til den russisk-språklige minoriteten i all hovedsak er bestemt av den nasjonaliserende staten, under innflytelse av russisk aggresjon. Den russiske føderasjonen har gjort beskyttelsen av minoritetsrettigheter i Estland stadig vanskeligere ved å presse den estiske politiske eliten til å innta en stadig mer konservativ holdning i nasjonalitetspolitikk som en respons til den oppfattede trusselen fra deres nabo i øst, i tillegg til å forsterke det internasjonale samfunnets likegyldighet til minoritetsrettigheter i Estland. Dette, kombinert med de sosioøkonomiske forholdene til den russisk-språklige minoriteten, har ledet til at den står igjen nærmest maktesløs.

  • Europa
  • Russland og Eurasia
Screenshot 2024-02-23 at 14.45.48.png
  • Europa
  • Russland og Eurasia
Publikasjoner
Publikasjoner
Rapport

The Political Economy of Global Climate Action: Where Does the West Go Next After COP28?

Denne rapporten gir en kritisk og ærlig undersøkelse av landskapet for global klimainnsats. Gjeldende tiltak er utilstrekkelige, selv midt i påfølgende FN-klimakonferanser som bygger på suksessene fra Parisavtalen i 2015. Den argumenterer for at den gradvise fremgangen som så langt er oppnådd, er utilstrekkelig for å adressere den eskalerende klimakrisen. Utfordringer med innenrikspolitisk økonomi og mangel på global styring er i stor grad å klandre. Vi identifiserer flere relaterte barrierer for effektiv klimainnsats, inkludert mismatchede tidsrammer, delt offentlig og privat ansvar, kompleksiteten av globale utfordringer, og problemer med global kollektiv handling og fordeling av byrder. Rapporten utforsker de distribusjonelle kostnadene ved klimapolitikk, og legger vekt på effektene av populisme på klimainnsats (og omvendt), samt behovet for en rettferdig overgang. Utfordringer med global styring kan tilskrives grensene for eksisterende multilaterale institusjoner og det vedvarende vanskelige geopolitiske og makroøkonomiske utsikter. Vi avslutter med å tilby et sett av spesifikke politikkanbefalinger, som spenner over bedriftsskattlegging, offentlig investering, mekanismer for langsiktig forpliktelse, grensesnittet mellom klimainnsats og energisikkerhet, bedriftsansvar, og imperativet for en rettferdig, likeverdig og deltakende overgang. De foreslåtte strategiene kan bidra til å oppnå tidskonsistent, avgjørende og systemisk handling som takler den presserende klimakrisen, bygget på politiske insentiver og disincentiver. Dette systematiske perspektivet – fokusert på politisk økonomi og begrensninger i global styring – må anvendes på alle klimainnsatspolitikker for å ligge foran kurven i det globale og innenrikspolitiske miljøet vi befinner oss i.

  • Utenrikspolitikk
  • Klima
  • Energi
  • Styring
  • Internasjonale organisasjoner
Screenshot 2024-02-20 at 11.41.12.png
  • Utenrikspolitikk
  • Klima
  • Energi
  • Styring
  • Internasjonale organisasjoner
Publikasjoner
Publikasjoner

The failure to decarbonize the global energy education system: Carbon lock-in and stranded skill sets

Den globale energiomstillingen medfører en omrokkering av yrker og arbeidsmarkeder, som igjen er avhengig av tilgang på arbeidskraft med riktig utdanning og kompetanse. Denne studien undersøker hvor raskt høyere utdanning, globalt sett, skifter fokus fra fossil energi til fornybar energi i sitt undervisningsinnhold. Artikkelen er basert på en gjennomgang av 18 400 universiteter, hvorav 6142 universiteter i 196 land tilbyr energispesifikke utdanninger. Studien sammenligner forekomsten av utdanningsprogram rettet mot fossil og fornybar energi. Funnene viser at omstillingen til fornybar energi globalt ikke gjenspeiles i endringer i høyere utdanning. Universiteter fortsetter å prioritere kull- og petroleumsstudier. I 2019 hadde 546 universiteter fakulteter og/eller studieprogrammer dedikert til fossil energi, mens kun 247 universiteter hadde fakulteter og/eller studieprogrammer i fornybar energi. Så mange som 68% av verdens energirelaterte utdanninger var rettet mot fossil energi, og kun 32% fokuserte på fornybar energi. Dette vil si at universiteter ikke klarer å imøtekomme den økende etterspørselen etter arbeidskraft innen ren energi. Med den nåværende endringstakten vil energirelaterte utdanninger først være 100% dedikert til fornybar energi i år 2107. Ettersom en karriere varer rundt 30 til 40 år, oppstår det en risiko for langsiktig karbon «lock-in» og utdatert kompetanse gjennom (feil)utdanning. Resultatene indikerer også at utviklingsland henger etter industriland på dette området, til tross for at de har et større behov for fagpersoner innen fornybar energi. Sammen med manglende kapital, underutviklede reguleringsrammeverk for fornybar energi og inngrodde interesser i fossil energi, kan misforholdet mellom energirelatert utdanning og behovene til fornybar energisektor hindre energiomstillingen i mange utviklingsland.

  • Klima
  • Energi
Screenshot 2024-02-19 at 09.55.47.png
  • Klima
  • Energi
Publikasjoner
Publikasjoner
Vitenskapelig artikkel
John Karlsrud, Malte Brosig

How Ad Hoc Coalitions Deinstitutionalize International Institutions

Etter hvert som ad hoc-koalisjoner (AHC-er) sprer seg, spesielt på det afrikanske kontinentet, utkrystalliserer to spørsmål seg. Hvilke konsekvenser får de for det eksisterende institusjonelle sikkerhetslandskapet? Og hvordan kan trenden med AHC-er som opererer ved siden av, i stedet for inne i, regionale organisasjoner fanges opp og utforskes konseptuelt? For å svare på disse spørsmålene undersøker denne artikkelen innsatsgruppen "Multinational Joint Task Force" (MNJTF) som kjemper mot Boko Haram og dens skiftende forhold til Den afrikanske union (AU). Gjennom en casestudie, og en gjennomgang av politikk og akademisk litteratur, lanserer artikkelen begrepet deinstitusjonalisering og hvordan dette kan karakteriseres. Forfatterne identifiserer tre trekk ved deinstitusjonalisering: AHC-er kan omgå standardprosedyrer for beslutningsprosesser, de kan redusere etablerte institusjonelle normer, og de kan flytte ressurser til andre områder. Artikkelen tar også for seg hvordan AHC-ene bidrar til å endre praksis for finansiering av internasjonale freds- og sikkerhetsoperasjoner, med en undersøkelse av EU og FNs retningslinjer og praksis. Oppsummert peker artikkelen på prosessene med avinstitusjonalisering, og den identifiserer tre former for begrunnelser for denne prosessen: mangel på problemløsningskapasitet, begrenset tilpasningsevne og gjensindig avhengighet.

  • Afrika
  • Fredsoperasjoner
  • Humanitære spørsmål
  • Konflikt
  • Sårbare stater
  • Migrasjon
  • Nasjonsbygging
  • Opprørsgrupper
  • FN
  • AU
International_Affairs_87(5).jpg
  • Afrika
  • Fredsoperasjoner
  • Humanitære spørsmål
  • Konflikt
  • Sårbare stater
  • Migrasjon
  • Nasjonsbygging
  • Opprørsgrupper
  • FN
  • AU
Publikasjoner
Publikasjoner

Militarisering av det ytre rom: Karakter og bakgrunn - virkninger og begrensninger?

Gjennom flere tiår nå er militarisering av det ytre rom fra tid til annen blitt presentert og omtalt som et nytt, og stadig viktigere trekk ved den militære utvikling. Noen ganger er det blitt gjenstand for mer granskende oppmerksomhet, og da ikke sjelden også blitt advart mot. Oppmerksomheten, og særlig advarslene, tiltok blant annet i kjølvannet av president Ronald Reagans utspill i 1983 om antirakettforsvarsopplegget Strategic Defense Initiative (SDI), i nyhetsmedienes omtale ofte kalt “Star Wars”. Særlig i etterkant av tusenårsskiftet er militarisering av det ytre rom – verdensrommet – igjen blitt trukket frem som et utviklingstrekk som kan komme til å prege det fremtidige militære bilde sterkere enn før, særlig på stormaktsnivå. Og på nytt er det ofte blitt advart mot dette. Men selv om det både i omtale av og advarsler mot militarisering av det ytre rom mange ganger nevnes eksempler på slik militarisering, forblir selve begrepet fortsatt noe uklart: Hva omfatter militarisering her, og hva faller utenfor? Uklarheten har mindre med det ytre rom å gjøre, men ligger snarere i bruken av selve ordet militarisering. Også brukt på andre områder er dette et ord som lett kan bidra til uklarhet. Det brukes vanligvis for å angi at noe blir gjenstand for militær anvendelse eller innblanding og derigjennom utnyttet for militære formål. Men det er ikke alltid lett å se klare grenser for hva som i så måte med rimelighet kan kalles militarisering. Er for eksempel en sivil flyplass med militær tilstedeværelse og virksomhet der, å regne som militarisert? Eller for å sette spørsmålet om rimelighet i så måte enda mer på spissen: kan militær bruk, periodevis eventuelt omfattende militær bruk, for militære formål av et veinett for sivil ferdsel hevdes å innebære en militarisering av dette?

  • Forsvar
  • Sikkerhetspolitikk
  • NATO
Screenshot 2024-02-15 at 13.24.28.png
  • Forsvar
  • Sikkerhetspolitikk
  • NATO
1 - 10 av 3354 oppføringer