Buddhistmunker i demonstrasjoner for å fremme dialog og forsoning. Hvorfor sto munker så sentralt under opprøret i 2007?

Burmas safranrevolusjon

Publisert: 17. Feb 2008

I september 2007 gikk Burmas buddhistmunker ut i gatene for å vise sin misnøye med fattigdom og vanstyre under militærjuntaens jernhæl. Det var gått 20 år siden burmesere flest hadde vært vitne til et folkeopprør.

  • Hva ligger bak det folkelige opprøret i 2007?
  • Hvem står mot hvem i Burma?
  • Hvordan forholder det internasjonale samfunnet seg til Burma?

Opprøret begynte i august, etter at myndighetene uten forvarsel hevet prisene på drivstoff. Prisøkningen rammet mange familier hardt i et land der stadig flere er fattige. Innen få dager brøt protester ut i Burmas største by, Rangoon. Gradvis spredte de seg utover landet.

Åpne protester mot myndighetene er sjeldne i Burma. Den sterke, men helt fredelige, reaksjonen på prisøkningen må ha kommet som en overraskelse på juntaen. Kjente demokrati- og menneskerettsforkjempere ble arrestert i løpet av de første protestdagene, uten at marsjene stanset. På det meste besto de av opp mot hundre tusen demonstranter.

Buddhistmunkene deltok ikke til å begynne med. Men tidlig i september demonstrerte noen munker i Pakokku, som er et viktig religiøst sentrum i landet. Hæren og lokale myndigheter slo da hardt til.

2: Et vendepunkt

Religion betyr svært mye for burmesere flest, og den statlige bruken av vold mot munker utløste derfor sinne hos mange. Dagen etter ble noen representanter for lokale myndigheter tatt i en gisselaksjon ved et kjent kloster i Pakokku. En ny allianse av munker, All Burma Monks Alliance, stilte krav – med en frist på to uker – om unnskyldning for voldsbruken, prisnedgang, løslatelse av politiske fanger, deriblant nobelprisvinner og opposisjonsleder Aung San Suu Kyi, og forhandlinger mellom juntaen og opposisjonen.

 Hendingen i Pakokki ble et vendepunkt. Da juntaen ikke hadde unnskyldt seg innen midten av september, innledet munker over hele landet en almisseboikott. De nektet å ta imot daglige almisser og andre gaver fra militært personell og deres familier. Protestene fortsatte å øke helt til de ble brutalt slått ned i dagene fra 26. til 29. september. Ifølge FN-kilder ble minst 31 personer drept, mens 74 fortsatt er savnet. Tusener ble fengslet.

Demonstrasjonene i Burma utspilte seg mot et bakteppe av en alvorlig politisk krise. Juntaen har sittet ved makten siden 1988. I 1990 ble det gjennomført valg på ny nasjonalforsamling. Den nasjonale liga for demokrati (NLD), ledet av Aung San Suu Kyi, vant en brakseier, men har aldri fått innta regjeringskontorene. Det sørget de militære for. Aung San Suu Kyi har siden stort sett vært holdt i husarrest.

3: Krig mot sivile

Burma er også et land i krig. I seksti år har de militære kjempet for kontroll over grenseområdene, som hovedsakelig er bebodd av etniske og religiøse minoriteter. Hvert år erobrer hæren nye landområder, mens væpnete opprørsgrupper blir tvunget til retrett eller til våpenhvile. Men krigføringen er brutal og har rammet sivilbefolkningen hardt.

De alvorlige og vedvarende bruddene på menneskerettighetene i Burma blir jevnlig diskutert i ulike FN-organer. De mest alvorlige overgrepene finner sted som følge av krigen. Burma er det landet i verden som har flest barnesoldater. De fleste er rekruttert til regjeringshæren, ofte ved bruk av tvang og trusler.

Andre sivile tvinges til å arbeide som bærere for soldater ute i felt eller som levende minesveipere i minelagt terreng. Hundretusener er blitt tvangsflyttet fra landsbyer til oppsamlingsleirer, mens avlinger og matkammer er blitt ødelagt for å hindre tilgang til nødvendige forsyninger for geriljagrupper. Voldtekt og andre seksuelle overgrep mot kvinner og jenter brukes også som ledd i krigføringen.

I økende grad finner overgrepene, deriblant en omfattende bruk av tvangsarbeid, også sted i tilknytning til større utbyggingsprosjekter eller utvinning av naturressurser. Mange av landets viktigste ressurser ligger i minoritetsområder som inntil nylig ikke lå under regjeringshærens kontroll.

Tunge begrensninger er lagt på grunnleggende sivile og politiske rettigheter, som ytrings-, møte- og organisasjonsfrihet. Det er lite rom for dem som tar til orde for demokrati og større respekt for mangfold. Burma har nærmere to tusen politiske fanger.

I tillegg gjennomfører juntaen et omfattende assimileringsprogram for å spre burmansk (se boks s.4) kultur og språk til etniske og religiøse minoriteter.

4: Menneskeskapt krise

 Ifølge FNs matvareprogram sulter fem millioner burmesere. Sultkrisen blir forverret av de mange begrensningene som myndighetene legger på humanitært hjelpearbeid så vel som på transport av mennesker og varer rundt om i landet.
 Fattigdommen er menneskeskapt. Fra naturens side er Burma rikt på olje og gass, verdifullt tømmer og edelsteiner. Landet var en gang kjent som Asias risbolle. På 1950-tallet ble Burma framhevet som et lovende land i regionen. Men krig, konflikt og vanstyre har ødelagt. I dag er Burma et av verdens fattigste og minst utviklede land.

Inntektene til statskassen kommer primært fra eksport av naturressurser. Burma er også blitt beryktet for sin svarte økonomi. Landet er en del av Det gylne triangel, der det dyrkes opium og produseres heroin i stor skala. I dag utgjør syntetiske stoffer, som amfetamin, et vel så stort problem. En betydelig andel av statens inntekter går til å holde militæret i gang og finansiere nye våpenkjøp – selv om Burma knapt har ytre fiender.

5: Klamp om foten

Etter det først militærkuppet i 1962 isolerte makthaverne i Burma landet fra omverdenen. Men folkeopprøret i 1988 tvang fram en åpning. Imidlertid har omverdenen også vært splittet i synet på Burma. USA, EU og Norge har sanksjoner på plass og har ofte vært høylytt kritiske til styresett og grove brudd på menneskerettighetene. Kina, India og den regionale samarbeidsorganisasjonen ASEAN, der Burma ble medlem i 1997, har derimot hatt nære økonomiske, politiske og militære forbindelser med landet.

Men Burma er blitt et økende problem for ASEAN. I 1997 var forutsetningen at medlemskap ville føre til utvikling, mer demokrati og større respekt for menneskerettighetene. I stedet er Burma blitt en klamp om foten, spesielt for ASEANs forhold til omverdenen. Forholdet er blitt spesielt vanskelig etter at ASEAN påbegynte et arbeid med en traktat som skal knesette felles normer og verdier for organisasjonen. Det spente forholdet ble akutt da det ble Burmas tur til å ta over det roterende formannskapet og bli ASEANs ansikt utad. I 2005 trakk Burma seg fra det kommende vervet.

ASEAN er blitt mer åpent kritisk til det som skjer i Burma. Det går likevel en grense for hvor langt ASEAN er villig til å strekke seg, og sanksjoner er ikke på tale. Da Burma protesterte mot at en spesialutsending fra FN skulle få holde en tale på ASEAN-toppmøtet i Singapore i november 2007, ble også dette avlyst i siste liten.

6: FN har begrenset makt

India og Kina er kjempene i Burmas nabolag. Kina har siden 1988 vært en viktig internasjonal alliert for juntaen, mens India har ført en mer omskiftelig Burma-politikk. Rett etter 1988 var India en tydelig støttespiller for demokratibevegelsen. Men da lite endret seg på den politiske fronten i Burma i de følgende årene, styrket India i stedet sitt samarbeid med juntaen på alle områder. Enkelte mener dette skyldes frykt for at Kina skal feste grepet og at India skal miste tilgang til Burmas verdifulle ressurser, ikke minst naturgassen. Den er ettertraktet. USA og EU har siden september strammet inn sine sanksjoner mot regimet og deres støttespillere, samt på handel med tømmer og edelsteiner fra Burma. Men olje- og gassektoren er ikke trukket inn.

Det opprinnelig fredelige opprøret i august–september så først ut til å utløse en samlet internasjonal solidaritet uten sidestykke. FN økte sin bistand, mens Sikkerhetsrådet, Hovedforsamlingen og Menneskerettsrådet avholdt krisemøter. Det samlede presset og hektisk diplomati førte til at juntaen slapp inn FNs spesialutsending to ganger for å mekle mellom partene. En spesialrapportør fra FN fikk dessuten begynne på en gransking av voldsbruken. Men FN har ikke mer muskler enn det medlemslandene er villige til å gi verdensorganisasjonen, og innsatsen kan ikke skjule de motsetningene som fortsatt finnes og som hindrer organisasjonen i å yte en kraftfull innsats.

Omverdenens skarpe reaksjoner ser heller ikke ut til å ha rokket stort ved juntaens politikk. Etter noen innledende reformer stanset det opp. De små innrømmelsene besto i utnevnelsen av en kontaktperson for møter med Aung San Suu Kyi, tillatelse til ett møte med partifeller i NLD og at FNs spesialutsending fikk ta med seg en uttalelse fra Aung San Suu Kyi til omverdenen da han sist besøkte landet.

Mens demonstrasjonene pågikk i Rangoon og andre byer, avsluttet juntaen i det stille første etappe i et såkalt veikart for politiske reformer. Dersom alt hadde gått etter planen, ville ”reformene” ha sikret militæret kontrollen over Burma i overskuelig framtid. Denne etappen handlet om å fastslå prinsippene for en ny grunnlov. NLD og andre opposisjonsgrupper er motstandere av prinsippene og har vært utestengt fra arbeidet med å utarbeide dem i snart et tiår. Ved utgangen av 2007 hadde juntaen hoppet bukk over den andre etappen og kommet til den tredje – selve utarbeidelsen av grunnloven. Opposisjonen var fortsatt utestengt.

Hvordan tolker du innholdet i tegningen når det gjelder etnisk mangfold i Burma?

7: Sjeldent lederskap

En av FNs fremste prioriteringer er en trepartsdialog mellom juntaen, demokratibevegelsen ledet av Aung San Suu Kyi og ledere for etniske minoritetsgrupper. Hver part symboliserer tre nøkkelspørsmål i den burmesiske konflikten: n Hvilken plass skal militæret ha i det framtidige Burma – ikke bare gjelder det landets væpnete styrker, men også de mange væpnete minoritetsgruppene? n Hva skal skje med utfallet av valget som fant sted i landet i 1990, der det store flertallet av befolkningen forkastet videre militærstyre? n Hvordan skal minoriteters rettigheter sikres i et ytterst mangfoldig land?

Opposisjonen mot militærstyret er både splittet og samlet. Den består av en rekke ulike grupper med ulik religiøs og etnisk tilhørighet, med ulike syn på bruk av vold og med ulike – og til tider – motstridende interesser. Men de har et felles budskap: De militæres overveldende makt og maktmisbruk er i ferd med å ødelegge Burma. Landet trenger et sivilt styre med demokrati og respekt for menneskerettighetene. Etniske minoritetsgrupper forventer mer autonomi og respekt for etnisk og religiøst særpreg.

Aung San Suu Kyi er i en særstilling. Hun er sivil, burmaner og partileder i det største opposisjonspartiet. I tillegg er hun datter av landets fremste frigjøringsforkjemper og nasjonalhelt, general Aung San. Han stiftet den burmesiske hæren og ble myrdet under Burmas kamp for selvstendighet fra britisk kolonistyre. Lederskikkelser som er hevet over grunleggende skillelinjer, vokser sjelden fram i Burma. Aung San Suu Kyi har i høyeste grad tatt opp arven etter sin far.

8: Usikker framtid

Det er vanskelig å forestille seg et endret Burma uten at militæret legger om kursen. En feilslått økonomisk og sosial politikk har for lengst ført dem på kant med befolkningen. Ved å bruke vold mot religiøse ledere har militærstyret mistet siste flik av legitimitet og brakt seg selv opp mot veggen.

På egen hånd vil militæret neppe makte å forsone seg med folket. Veien til forsoning går gjennom dialog med opposisjonen. I Aung San Suu Kyi har juntaen en motpart som vil forhandle og som vil gjøre sitt for at militæret fortsatt skal ha en plass i det framtidige Burma. Uten dialog gjenstår bare mer undertrykking og flere motsetninger.

Ennå er det usikkert i hvilken retning det bærer. Landets mektigste mann, general Than Shwe, er gammel og alvorlig syk. I påvente av at han skal forsvinne, er ulike grupperinger innad i juntaen og militæret i ferd med å posisjonere seg for framtiden. Kanskje er Burmas beste håp at yngre krefter får slippe til – og at de vil ønske å gi landet en bedre framtid, slik at burmesere flest kan oppleve forsoningen de ønsker – og landet trenger.

Tegning: politicalcartoons.com

Hva kjennetegner buddhistenes motstand?