Foto: europa.eu.int og whitehouse.gov

Sarkozy har irritert Tyskland med sin hyperaktivisme på internasjonalt nivå.

Frankrike med ny kurs?

Publisert: 09. Mar 2008

6. mai 2007 ble Nicolas Sarkozy valgt til Frankrikes president for fem år. Mange hevder at han representerer noe fundamentalt nytt i fransk politikk. Spørsmålet er imidlertid om Sarkozy virkelig bidrar til en radikal omlegging av fransk politikk eller om det dreier seg mer om en endring i stil. Det er liten tvil om at han skiller seg fra sine forgjengere både på venstre- og høyresiden.

  • Hva særpreger Sarkozys styre?
  • I hvilken retning går Frankrike under Sarkozy?

Sarkozy er en varm tilhenger av lov og orden, han er kritisk til statlig styring og han er en USA-vennlig president. Han representerer også en yngre generasjon politikere og har heller ikke den elitepregete bakgrunnen som de fleste franske topppolitikere har. I tillegg er det første gang en nyskilt president flytter inn i presidentpalasset. Kort tid etter valget figurerte han på forsidene i alle franske ukeblad sammen med den tidligere toppmodellen og sangeren Carla Bruni. Dette har skapt reaksjoner selv i det liberale Frankrike. Sarkozys popularitet er blitt svekket fra 65 % støtte i juli 2007 til 39 % i februar 2008.

2: En «hyperpresident»

Den franske presidenten har tradisjonelt hatt ansvar for utenriks- og forsvarspolitikk og overlatt til regjeringen og statsministeren å styre innenrikspolitikken. Sarkozy er imidlertid en atypisk fransk president også i denne sammenhengen, og statsminister Fillon er like usynlig som presidenten er synlig. Sarkozy tar til tider over regjeringens arbeid. Eksempler er da han tok over forhandlingene med fagforeningene om universitetsreform, da han reiste til Brussel og talte Frankrikes sak på et finansministermøte og da han overrasket finansministeren med å annonsere at staten ville selge ytterligere 3 % av den franske elektrisitetsgiganten EDF. Svært få av ministrene har noen reell myndighet til å handle på egen hånd. Denne formen for styre er i franske medier blitt omtalt som «hyperpresidentstyre».

Etter grunnloven har den franske presidenten stor makt. I tillegg til å ha myndighet over forsvaret kan presidenten oppløse nasjonalforsamlingen og bytte ut ministere. Sarkozy anklages nå for ytterligere å forsøke å styrke presidentmakten ved å endre grunnloven. Edouard Balladur, tidligere statsminister og en av Sarkozys nære støttespillere, har fått i oppgave å utarbeide et forslag til grunnlovsendring. Selv om forslaget i hovedsak går ut på å styrke parlamentet, rommer det punkter som vil styrke presidentmakten betraktelig. Blant annet foreslås det at presidenten skal få rett til å fastlegge innenrikspolitikken i tillegg til utenriks- og sikkerhetspolitikken. I dag er dette statsministerens oppgave.

En annen endring er at presidenten skal få mulighet til å tale i parlamentet. Dette har han foreløpig ikke hatt anledning til av hensyn til maktbalanse og maktdeling. Redaktøren i den franske avisen Libération har på grunn av disse forslagene anklaget Sarkozy for å forsøke å installere det han kaller et « valgt monarki». Sarkozy planlegger imidlertid også reformer som skal styrke parlamentet – som en motvekt til den utøvende makt: rett til å overstyre presidentens utnevnelser og til å godkjenne langvarige militære engasjement i utlandet. I tillegg foreslås det å begrense bruken av dekreter – statlige forordninger.

3: Brudd med stats- og fagforeningsdominans?

Fire hovedretninger har styrt fransk politikk siden den såkalte 5. republikk ble opprettet i 1958:

  •  Nygaullistene (UMP)
  •  Det ikke-gaullistiske høyre eller sentrum- høyre (UDF)
  •  Sosialistene (PS)
  •  Kommunistene (PC)

I tillegg klarer Jean Marie le Pen, lederen av det høyreradikale partiet Front National (FN), stadig å få mye oppmerksomhet. Den dominerende grupperingen er nygaullistene under Sarkozy, som går under kallenavnet «Sarko» og blir sett på som mer høyreorientert enn tidligere nygaullister, som Chirac. Dette er imidlertid blitt nedtonet etter at han dannet en inkluderende regjering med representanter fra både høyre og venstre i fransk politikk.

I parlamentsvalget fikk Sarkozys parti, Union Pour un Mouvement Populaire – UMP, flertall. Det betyr at han har et overveldende maktgrunnlag. Sarkozy ønsker liberalisering og privatisering av økonomien. Dette inkluderer en endring av arbeidslovene. Han mener disse har hindret etablering av nye arbeidsplasser. Hensikten er å skape større fleksibilitet i arbeidslivet i håp om at dette vil føre til flere arbeidsplasser.

Foto: nasa.org

Det blir også forhandlet om to andre forhold – arbeidstiden, som er begrenset av den omstridte 35-timersuken som ble introdusert av sosialistregjeringen i 2000, og finansieringen av fagforeningene som Sarkozy ønsker å gjøre mer gjennomsiktig. En større pensjonsreform som skal fjerne de spesielle og svært gunstige pensjonsordningene innenfor en rekke spesielle yrker er også under revidering. I tillegg har han lovet en reform av det gammeldagse og underfinansierte franske universitetssystemet.

Det gjenstår å se om disse reformene blir gjennomført og om de vil styrke Frankrikes økonomiske vekst. Det er imidlertid interessant at ingen tidligere regjeringer har klart å gjennomføre slike reformer til tross for at de har hatt det på dagsordenen. Massedemonstrasjoner og streiker har gjentatte ganger tvunget dem til retrett. Det er imidlertid svakheter også ved Sarkozys metode. Det hevdes at avtalene om og forslagene til endringer ikke vil gi særlig store sparegevinster når alt kommer til alt. Sarkozy vil derfor kunne få poeng for handlekraft, men det er fremdeles stor usikkerhet knyttet til resultatet.

4: Kontinuitet og endring

Fransk utenrikspolitikk har lenge bygd på en kombinasjon av to grunnpilarer.

  • En realpolitisk tilnærming med mål om å opprettholde Frankrikes status som en viktig maktfaktor i internasjonal politikk.
  • En mer idealistisk tilnærming der målet er å forsvare og spre de universelle prinsipper (menneskerettigheter, maktdeling mm.) nedarvet fra opplysningstiden og revolusjonen. Lite tyder på at Sarkozy vil bryte med denne tradisjonen. Samtidig ser det ut til at den nye presidenten vil ta i bruk andre virkemidler enn sine forgjengere for å nå disse målene.

5: Fra Afrika til Midtøsten?

I valgkampen vektla Sarkozy behovet for en ny fransk strategi overfor Afrika. Han har fulgt opp blant annet med en ganske oppsiktsvekkende tale i Senegal i juli 2007. Der argumenterte han med at Afrikas tragedie ikke er et resultat av tidligere kolonivelde og påsto at afrikanske bønder mangler vilje til utvikling. Dermed benekter Sarkozy at Frankrike har noe ansvar som tidligere kolonimakt.

Det spekuleres i om Frankrike er i ferd med å tone ned sitt militære engasjement i Afrika. Landet har per i dag rundt 5000 soldater i tre permanente baser i Afrika – i Senegal, Gabon og Djibouti. Dessuten har det et betydelig antall soldater i en FN-styrke i Elfenbenskysten og i den franskledete EU-operasjonen i Tsjad. Historiske bånd kan forklare Frankrikes rolle i Afrika, men Sarkozy har nylig annonsert at fransk basepolitikk fra nå av skal knyttes til behov snarere enn tradisjon. I den forbindelse har han annonsert at Frankrike ønsker å etablere en militærbase i De forente arabiske emirater. Dette vil i så fall representere et skifte i fransk forsvarspolitikk ettersom det vil være første gang Frankrike vil ha en permanent militærbase i et land som det ikke har noen historiske koloniale bånd til. Frankrike har også gjort kjent planer om å trekke ut sine soldater fra en base i Djibouti i Afrika.

En ny militærbase i Emiratene kan imidlertid også forklares med at Sarkozy ønsker å tydeliggjøre at Frankrike har lagt seg på en tøffere linje overfor Iran og avstand til Frankrikes håndtering av Irak-krisen i 2003. Selv om Sarkozy var motstander av USAs invasjon i Irak, var han kritisk til måten franske synspunkter ble formidlet av Chirac og de Villepin. Sarkozys utenriksminister, Kouchner, var imidlertid en av de få franske politikere som støttet USAs invasjon – på humanitært grunnlag. I kombinasjon med en mer forsonende holdning overfor Israel er dette nye toner i fransk politikk.

Kart: wikipedia

6: Økt fokus på menneskerettigheter

Sarkozy ønsker en klar menneskerettslig dimensjon i sin utenrikspolitikk. I valgkampen sa han at en hovedmålsetning for fransk utenrikspolitikk skulle være « frihet og menneskerettigheter på den internasjonale scene», og han har presisert at Frankrike ikke skal være tilbakeholden med å kritisere Kinas og Russlands brudd på menneskerettighetene. Det var også derfor Bernard Kouchner – en sosialistisk menneskerettsforkjemper – ble utnevnt til utenriksminister. Han har dessuten opprettet en menneskerettighetsstilling i utenriksdepartementet og utnevnt Rana Yade (31) fra Senegal til stillingen.

Mye tyder på at dette først og fremst gjenspeiler et ønske om å skaffe seg et godt omdømme. Under Sarkozys opphold i Kina høsten 2007 var det lite fokus på menneskerettigheter og langt mer på å inngå kontrakter. Yade var heller ikke med på turen. Mens mange andre statsledere uttrykte sin bekymring over at det russiske parlamentsvalget i 2007 ikke foregikk etter frie og demokratiske spilleregler, ble valgseieren til president Putins parti møtt med gratulasjoner fra Sarkozy.

7: Forholdet til EU og NATO

Sarkozy er en sterk tilhenger av europeisk integrasjon. Han er imidlertid opptatt av et EU som fungerer. Han er derfor skeptisk til ytterligere utvidelser som kan lamme unionen og ønsker ikke tyrkisk medlemskap. Sarkozy foreslår imidlertid at Tyrkia kan bli med i en annen type mellomstatlig samarbeid som kan forbinde alle land rundt Middelhavet.

Sarkozy var en av initiativtakerne til å omgjøre det omstridte forslaget om EUgrunnlov til en minitraktat for å få iverksatt de mest presserende institusjonelle reformene. Dette har nå resultert i Lisboatraktaten som ble underskrevet i desember 2007.

Som sine forgjengere er Sarkozy opptatt av at EUs forsvarspolitikk blir ytterligere styrket og at forholdet mellom USA og de europeiske medlemslandene i NATO blir mer likeverdig. Frankrike forlot NATOs militære strukturer i 1966 i protest mot det landet oppfattet som USA-dominans i organisasjonen. I 1995 gjorde Frankrike et forsøk på å tilnærme seg NATO igjen, men prosessen stoppet opp da landet ikke fikk gjennomslag for sine krav.

Tegning: politicalcartoons.com

Våpenhandler "Sarko". Er det likegyldig hvem man selger våpen til?

Frankrikes rolle i NATO er problematisk. På den ene siden er landet fullverdig medlem av selve alliansen. Landet er en viktig bidragsyter til NATOs operasjoner – 1/3 av de franske soldatene som er i operasjoner i utlandet, er under NATO-kommando. I tillegg er det en fransk general som leder NATOstyrken i Kosovo. På den andre siden har ikke Frankrike noen medbestemmelse i NATOs forsvarsplanlegging. Dette sammen med franske ønsker om et tettere forhold til USA er trolig bakgrunnen for at Sarkozy har hintet om at Frankrike vurderer å gå inn igjen i NATOs integrerte militære strukturer – på visse betingelser. I likhet med tidligere franske ledere er imidlertid Sarkozy opptatt av at USA skal akseptere EUs rolle som forsvarspolitisk aktør. Han vil, i likhet med sin forgjenger, kreve at Frankrike får sin del av kommandopostene. Frankrike ønsker dessuten tettere dialog mellom EU og NATO og har foreslått at EUs utenrikspolitiske høyrepresentant skal orientere NATO-rådet og omvendt. Det gjenstår imidlertid å se om Frankrike får støtte for sin krav.

8: En endring bare i form?

Det råder liten tvil om at Sarkozy representerer en ny type fransk president. Men de mest åpenbare forskjellene går på form snarere enn innhold – eller i alle fall virkemidler snarere enn målsetninger. Likevel ser vi noen viktige endringer også i politikkens innhold. De mest dyptgripende endringsforslagene gjelder innenrikspolitikken. Hvorvidt forslagene virkelig blir gjennomført, gjenstår imidlertid å se.

I utenrikspolitikken har Sarkozy valgt nye og til tider utradisjonelle virkemidler, men det er lite som tyder på at Frankrike vil forlate sin tradisjonelle målsetning om å opprettholde og styrke Europas og Frankrikes posisjon og rolle internasjonalt. En endring i stil er imidlertid ikke uten betydning. Den kan blant annet bidra til et langt bedre forhold til USA. Det anspente forholdet mellom de to landene blir ofte påpekt. Samtidig er det viktig å merke seg at disse gnisningene i hovedsak har funnet sted på diplomatisk nivå. Det har nemlig vært et tett og nært samarbeid mellom de to landene på mange konkrete politikkområder. Dette gjelder ikke minst forsvar og etterretning.