Foto: stillpictures.com

Midtøsten i spennet mellom tradisjon og modernitet.

Demokratiproblemet i Midtøsten

Publisert: 25. Mar 2007

Demokratiets svake stilling i Midtøsten har skapt en oppfatning av at noe er «galt» med regionen. Noen skylder på islam, andre på arabisk kultur, Vesten eller olje. Enkle forklaringer sitter løst når demokratiproblemet diskuteres. Det finnes imidlertid ikke en enkel forklaring på hvorfor landene i Midtøsten fikk autoritære styresett – og ingen «feil» som vil hindre demokratisering til evig tid. Autoritarismen (autoritært styresett: autoritær – en som utøver makt uten å rådføre seg med andre eller ta hensyn til deres meninger, og som forlanger å bli adlydt uten innvendinger) er et resultat av maktforhold som er skapt av historien, og som igjen kan endres over tid.

  • Hvilke historiske forutsetninger hadde Midtøsten for demokratiutvikling?
  • Hvorfor ga moderniseringsprosesser i Midtøsten andre politiske resultater enn i Europa?
  • Hva er forskjellen på monarkiene og republikkene i regionen?
  • Finnes utsikter til demokratisering?

Demokrati som styreform er bygd på prinsippet om at samtlige medlemmer av et fellesskap skal ha lik beslutningsrett. Spesielle historiske forhold gjorde at denne styreformen på 1800- og 1900-tallet fikk rotfeste i Vesten. Dette har skapt en forestilling om at demokrati er det «naturlige utfall» av moderniseringsprosesser. På 1960-tallet betraktet mange utviklingen i Midtøsten gjennom moderniseringsteoriens prisme. Ifølge denne teorien ville utbygging av statsapparatet, utdanningsrevolusjon og overgang til kapitalisme skape et så komplekst (sammensatt) og aktivt samfunn at autoritære herskere ikke ville være i stand til å kontrollere det. Siden den gang har imidlertid Midtøsten opplevd velstand, en stor, utdannet middelklasse og omfattende politisk mobilisering uten å ende opp med folkestyre. Hva skjuler seg bak paradokset?

2: Historiske forutsetninger

Midtøstens overgang til den moderne verden har skjedd under andre forhold enn det som var tilfelle i Europa. I det følgende skal vi rette fokus mot tre grunnleggende forskjeller  som har vanskeliggjort demokratiutvikling i regionen.

 Kunstige grenser: Et første problem som særlig gjelder den arabiske verdens historie, er måten statssystemet ble opprettet på. Der europeiske stater tok form gjennom innbyrdes kriger som styrket det nasjonale samholdet, ble stater som Jordan, Palestina, Libanon, Syria og Irak opprettet på vestlige stormakters tegnebrett. Fram til 1. verdenskrig var området fra Tunisia i vest til Irak i øst formelt en del av osmanriket med hovedstad i Istanbul i dagens Tyrkia. Osmanriket støttet aksemaktene (Tyskland m.fl.) under krigen og ble i 1914–1918 nedkjempet av britiske og franske styrker. Seierherrene bestemte at den arabiske verden skulle løsrives fra osmanriket og organiseres i territorialstater. Konsekvensen var stater med svak nasjonal identitet og etnisk kompleksitet.

Midtøsten kom også sent i gang med industrialisering. I kjølvannet av den industrielle revolusjon opplevde Europa sterk vekst, mens osmanriket fortsatt måtte basere sine inntekter på handel og jordbruk. Frihandelsavtaler som Balta-Liman-avtalen av 1838 ga europeiske land fri adgang til markedene i Midtøsten for sine industrivarer, mens osmanriket ble storleverandør av råvarer som bomull, opium, tobakk og silke. En slik integrering i verdensøkonomien fra en avhengig stilling fikk konsekvenser for klassestrukturen. Fordi overgangen til kapitalisme ikke var ledsaget av industrialisering, skapte den ikke sterke borgerskap og arbeiderklasser. Tvert imot styrket omleggingen til eksportrettet salgsjordbruk posisjonen til den jordbundne overklassen – en gruppe som vanligvis betraktes som hinder for demokratisering.

3: Modernisering i Midtøsten

I løpet av 1900-tallet gjennomgikk samfunnene i Midtøsten en omfattende modernisering. Som i Europa førte dette til økt politisk bevissthet og mobilisering ( Mobilisering: Organisere og fremme støtte eller motstand overfor de styrende) i befolkningen. Forskjellene i det historiske utgangspunktet for modernisering førte imidlertid til en annen type mobilisering enn i Europa. Mangelen på nasjonale enheter med rotfeste i befolkningen ga for det første stor oppslutning om subnasjonale og supranasjonale ideologier ( Subnasjonal – samling innenfor mindre enheter enn nasjonen – underenheter til nasjonen/staten) og grupper. Territorialstaten ble således utfordret          

  •  nedenfra, av separatistbevegelser basert på stamme, region, religion eller språkgruppe, og
  •  ovenfra, av panarabiske og panislamske bevegelser.

Begge mente den politiske grunnenheten manglet legitimitet, og kjempet derfor ikke for demokratisering, men snarere omdefinering av det statlige fellesskapet. Selve sokkelen demokratiet hviler på – en klart definert stat – manglet med andre ord anerkjennelse.

For det andre førte vestlig imperialisme til at « kamp mot kolonialisme» ble regionens viktigste politiske slagord. Antiimperialisme var selve kjernen i arabisk nasjonalisme og islamisme – de to fremste ideologiske strømningene i Midtøsten på 1900-tallet. Dette står i sterk kontrast til moderniseringsperioden i Europa, hvor innbyggerne ikke hadde opplevd kolonialisering og først og fremst var opptatt av klassekamp. Forskjellen i det ideologiske fundamentet for politisk mobilisering er grunnleggende for demokratiunderskuddet i Midtøsten. Mens tradisjonell marxistisk teori så fienden i overklassen og mante til kamp mot en indre utbytter som undertrykket folket, fokuserte antiimperialismen på den ytre fiende. Indre undertrykking ble i Midtøsten ansett som en følge av ytre manipulering og kom derfor i andre rekke for frihetskjemperne.

For det tredje førte Midtøstens avhengige posisjon (som koloni) i verdensøkonomien til statsdrevet økonomisk utvikling som økte styrkeforskjellen mellom stat og samfunn. I fravær av et sterkt lokalt borgerskap som kunne konkurrere med Vesten, så mange løsningen i en sterk statsmakt som kunne redusere import av varer og subsidiere lokal industri. Kontroll med produksjonsmidlene (fabrikker, maskiner m.m.) ble dermed konsentrert i staten, og statsapparatet ble bygd ut for å detaljstyre økonomien. Republikkene i Midtøsten gikk særlig langt i en slik toppstyrt utvikling. Økende økonomisk makt og større statsinstitusjoner gjorde det vanskeligere for sivilsamfunnet å tvinge gjennom politisk endring.

4: Autoritære utviklingsstater

De fleste republikkene i Midtøsten er preget av tiår med nasjonalistisk og sosialistisk statsdrevet utvikling. På 1950- og 1960-tallet kom revolusjonære ledere til makten gjennom militærkupp med løfter om «frigjøring fra koloniveldet » og økonomisk framskritt. Lederne igangsatte storstilte statsdrevne moderniseringsprogrammer som på kort sikt ga industriutvikling, masseutdanning, velferdsutbygging og større kvinnelig deltakelse i arbeidslivet. De hevdet å opptre på vegne av folket og opprettet formelt sett demokratiske institusjoner. Den reelle påvirkningskraften nedenfra var imidlertid minimal.

Lederne hadde tatt makten under svært spente forhold og fryktet motkupp og intervensjoner utenfra. Slik de så det, var framskrittet truet av «reaksjonære krefter» som ville utnytte indre splittelser til å gjeninnføre kolonialistisk og føydal kontroll. For å beskytte nasjonen mot dette underkastet lederne samfunnet tett statlig kontroll. Offiserene innførte restriksjoner på organisasjons- og forsamlingsretten, sensurerte pressen og undertrykte politiske motstandere. Sivilsamfunnsaktiviteter som partipolitikk, fagforenings- arbeid og liknende fikk bare skje i strengt regulerte former. I mange tilfeller innførte herskerne også krigsrett som ga det hemmelige politiet myndighet til å fengsle personer uten rettergang, med henvisning til «rikets sikkerhet».

I løpet av de siste tiårene har de fleste republikkene i Midtøsten gått bort fra den statsdrevne utviklingsmodellen og åpnet for en viss pluralisme. Arven fra den autoritære moderniseringsfasen fortsetter imidlertid å vanskeliggjøre demokratisering. Et første problem er at «formingsårene» brakte militæret inn i politikken. De revolusjonære lederne hadde sin bakgrunn i militærapparatet og brukte hæren som sitt viktigste maktinstrument. Den langsiktige konsekvensen er høye militærutgifter og en overhyppighet av militæroffiserer i maktposisjoner. I mange tilfeller er offiserene til og med ledende økonomiske aktører.

5: Oljedrevet modernisering

I monarkiene
 var utviklingsmønsteret noe annerledes fordi revolusjonære antiimperialistiske nasjonalister aldri tok makten gjennom militærkupp. Monarkene spilte i større grad på lag med tradisjonelle eliter, skydde sosialisme og opprettholdt et bedre forhold til Vesten. Befolkningens innflytelse på politiske beslutninger ble ikke større av den grunn. I motsetning til republikkene hevdet ikke monarkiene å være folkestyrer og hadde lenge verken parlamenter, politiske partier eller valg. Regionens konger, emirer, sultaner og sjeiker legitimerte seg heller med å herske i tråd med islam og tradisjonen. Også i monarkiene inntok imidlertid staten en lederrolle for å sikre økonomisk utvikling. Særlig i de oljerike statene på Den arabiske halvøy vokste statsapparatet i et voldsomt tempo.

Midtøsten – især Saudi-Arabia, Iran, Irak, Kuwait, Qatar og Emiratene – har verdens største olje- og gassforekomster med nær 2/3 av verdens kjente oljereserver og ca. 40 % av gassreservene. I land med så store statskontrollerte naturressurser blir styrkeforholdet mellom stat og samfunn ekstra ubalansert. Årsaken er at staten disponerer en inntektskilde som ikke stammer fra befolkningens arbeid, men fra salg av olje eller gass til verdensmarkedet. Staten blir langt på vei økonomisk uavhengig av samfunnet med det resultat at innbyggerne mister muligheten til å bruke økonomiske pressmidler mot herskerne i kampen for demokrati.

Monarkiene på Den arabiske halvøy har i tillegg etablert generøse velferdsordninger for sine innbyggere som «erstatning» for politisk innflytelse. Statsborgere i monarkiene på Den arabiske halvøy betaler ikke skatt til myndighetene, men nyter godt av gratis helsetjenester og utdanning og tungt subsidierte basisvarer som vann, mat, bolig, drivstoff og elektrisitet. Herskernes «gaver» er ment å overbevise befolkningen om at deres styre er til beste for nasjonen. De som gjør opprør, risikerer å miste tilgang til godene. Den enkelte borger har dermed personlige økonomiske incentiver for å unnlate å kritisere regimet.

Oljeforekomstene i Midtøsten har også gitt vestlige stormakter interesse av regimestabilitet i området. Britene var de første som så politikk i Midtøsten gjennom denne linsen, men etter 2. verdenskrig har USA vokst fram som den fremste «oljebrønnbeskytter». Stormaktene ser ofte bort fra maktmisbruk mot befolkningen så lenge herskerne sikrer fri flyt av olje til Vesten. USAs langvarige strategiske allianse med Saudi-Arabia har aldri vært knyttet til demokrati- eller menneskerettighetsspørsmål. I Iran punkterte USA og Storbritannia i 1953 en av Midtøstens mest lovende demokratibevegelser ved å gjennomføre et kupp mot den folkevalgte statsminister Mosaddeq. Statsministerens «forbrytelse» var å ha nasjonalisert landets oljereserver. Krigene mot Irak i 1991 og 2003 var også i betydelig grad motivert av oljeinteresser.

Tegning: Politicalcartoons.com

6: Utsikter til demokratisering?

Demokratiproblemet i Midtøsten bunner som vi har sett i et ubalansert styrkeforhold mellom stat og samfunn. Moderniserings- mønsteret i regionen har ikke gitt innbyggerne pressmidler til å tvinge herskerne til å dele sin makt. Mange håpet at dette ville endre seg da privatisering og økonomisk liberalisering fra 1970-tallet inntok Midtøsten. I fravær av åpenhet, uavhengige domstoler og demokratisk kontroll har imidlertid herskerne benyttet overgangen til kapitalisme til å styrke sine private nettverk. Ledernes slektninger og lojale støttespillere har fått særfordeler i den liberaliserte økonomien, noe som har hindret framvekst av en økonomisk «motmakt». Legger vi til at regimene disponerer store politi- og militærstyrker, tung etterretning og som oftest ytre støtte, synes autoritarismen å stå støtt i regionen.

Forskjellene fra land til land er imidlertid store. Positive utviklingstrekk gir i enkelte tilfeller rom for forsiktig optimisme. Tyrkia er ved siden av Israel det land i Midtøsten som har kommet lengst i retning av demokratisk praksis. Fravær av olje, en sterk privat sektor, EU-tilpasning og et veletablert ideologisk prosjekt har hjulpet Tyrkia i prosessen. I nabolandet Iran gir et aktivt og ressurssterkt sivilsamfunn håp om demokratiutvikling på sikt, og i Marokko har politiske og sivile rettigheter vært økende de senere år. Kuwait har i likhet med Libanon en godt rotfestet parlamentarisk praksis og i Bahrain og Qatar har lederne innført folkeforsamlinger, valg og kvinnelig stemmerett. Mye gjenstår fortsatt før disse statene kan klassifiseres som demokratier, men skulle rammebetingelsene for autoritarismen endre seg, kan mye skje. Fall i oljeprisen, en ny vestlig tilnærming til regionen, en løsning på Israel–Palestina-konflikten og demokratigjennombrudd i én av statene er blant faktorene som kan skape en ny dynamikk i regionen.