En tegning med Obama og USA i hovedrollen Tegning: politicalcartoons.com

Afghanistan: når blir det fred?

Publisert: 03. May 2009

 Afghanistan er et av verdens fattigste land. Likevel har stormaktene vært opptatt av området i flere hundre år. Det britiske imperiet utkjempet tre kriger der. Sovjetunionen sendte over 100 000 soldater dit på 1980-tallet. Og nå er det USA og NATO som er på plass. President Barack Obama har nylig lagt fram sin nye strategi for Afghanistan. USA øker antallet soldater og ber sine allierte om ytterligere bidrag både sivilt og militært. For mange europeiske land er dette vanskelig. Den folkelige oppslutningen er blandet, og mange er kritiske. Er ikke Afghanistan kjent som «imperiers kirkegård»?
 

  • Hvorfor bestemte USA seg for å styrte Taliban?
  • Hvem kjemper egentlig USA og NATO mot?
  • Hvilken rolle spiller Pakistan og hvordan går utviklingen der?
  • Hvilke konsekvenser har forsøkene på å innføre vestlige demokratimodeller?

2: Kryssende innflytelser

Afghanere har både humor og selvironi. Én fortelling går ut på at Gud skapte verden av skikkelig virkestoff. Men da han var ferdig, var det en del biter og rusk og rask til overs. Disse samlet han opp og kastet ned på jorden. Det var slik Afghanistan ble til.

Afghanistan ligger i et krysningspunkt mellom mange kulturer. Det har det gjort i all tid. Utallige ganger har folk vandret gjennom de områdene som til slutt ble Afghanistan. Noen ble, andre ble fordrevet og atter andre var bare på gjennomfart. Som oftest ble området styrt av større riker – i Persia, India eller Sentral-Asia. Men i 1747 etablerte den pasjtunske offiseren Ahmed Shah Durrani et eget afghansk rike. Han og hans etterfølgere styrte fra Kabul over et stort område som også inkluderte deler av det som i dag er Pakistan. Men det var stadig lokale opprør, og sentralmakten var svak.

 Afghanistan – noen tall
Afghanistan er i dag et av verdens fem fattigste land. Over 30 % av bruttonasjonalproduktet kommer fra narkotikaproduksjon. 93 % av verdens opium – som er råvaren for heroin – blir dyrket i landet. Det finnes over 70 000 militære styrker i Afghanistan, fra over 40 ulike land – og flere skal det bli. President Barack Obama har erklært utviklingen i Afghanistan som et av de viktigste sikkerhetspolitiske spørsmålene for USA. Også Norge bidrar militært i landet. 5–600 norske soldater tjenestegjør der til enhver tid.

Kostnadene ved den internasjonale innsatsen i Afghanistan er enorme sammenliknet med landets BNP, som bare er rundt 13 mrd US$. Presise tall mangler, men det internasjonale samfunnet bruker trolig til sammen mer enn fire ganger så mye hvert eneste år. Det meste går til militære formål. Men hvorfor regnes Afghanistan som så viktig, og hva er det Vesten forsøker å oppnå der?

3: 11. september 2001

Terroranslagene den 11. september 2001 er den direkte årsaken til at USA invaderte Afghanistan i oktober samme år. Al-Qaida og Osama bin Laden hadde hatt tilhold i Afghanistan siden 1996. Men en invasjon av landet hadde USA ikke seriøst planlagt tidligere. Landet ble ikke regnet som strategisk viktig nok og var også kjent som «imperiers kirkegård» – et ugjestmildt sted for enhver invasjonshær.

USA var ikke ukjent med Afghanistan. Sovjetunionen gikk inn i landet i desember 1979. Ved stedfortredere utkjempet USA krig mot Sovjetunionen i dette etnisk sammensatte fjellandet gjennom nesten hele 1980-tallet. Store mengder våpen ble fraktet til Pakistan og derfra sendt videre inn i Afghanistan. Saudi-Arabia bidro dollar for dollar med like mye penger som USA.

Fra Midtøsten kom det også flere frivillige arabere, som dels kjempet sammen med afghanske mujahedin (motstandskjempere) og som dels sørget for ekstra privat finansiering til motstandskampen. Blant disse var Osama bin Laden og Ayman al-Zawahiri, som senere dannet al-Qaida. Gjennom hele 1980-tallet hadde altså USA og kjernen av al-Qaida den samme målsettingen og kjempet på samme side. Faktisk understøttet USA indirekte oppbyggingen av al-Qaida ved pengestøtte til koranskoler (madrasaer) i Pakistan.

De omfattende nålestikkoperasjonene fra mujahedin brøt ned moralen og ødela til slutt Sovjetunionens politiske vilje. I februar 1989 trakk sovjeterne seg ut. USA mistet interessen for Afghanistan da Sovjetunionen forsvant. Den afghanske presidenten Najibullah ble likevel spådd et hurtig fall i fravær av de sovjetiske styrkene, men klamret seg til makten fram til 1992.

bilde av fjell og slette i Afghanistan

Fjell- og slettelandet Afghanistan

4: Perioden 1989–2001

Tiden mellom 1992–96 var et fryktelig mareritt for folk i Afghanistan, og særlig i Kabul. Forskjellige kommandanter kontrollerte hver sine områder og kjempet seg imellom om makt, prestisje og penger. Borgerkrig med granatangrep, plyndring, drap og voldtekter rammet en befolkning som allerede hadde vært gjennom et drøyt tiår med krig. Det var i dette kaoset Taliban oppsto. Folket ropte etter orden og rettferdighet, og mange støttet derfor opp om Taliban, som framsto som en ny kraft. Etter hvert fikk de også hjelp fra pakistanske myndigheter og marsjerte mot Kabul, som falt i september 1996.

Krigshandlingene fortsatte likevel i Afghanistan like til 11. september 2001, men Taliban fikk etter hvert kontroll over ca. 90 % av territoriet. Osama bin Laden og hans folk kom til forståelse med Taliban og fikk lov til å slå seg ned. Flere tusen utlendinger fra Midtøsten, det tidligere Sovjetunionen, Kina, Pakistan, Sørøst-Asia, Europa og til og med USA ble kurset i militære ferdigheter, sabotasje, bombelaging, kontraetterretning o.l. Det var i disse leirene personell ble plukket ut og planleggingen gjennomført av terroranslagene mot USA 11. september.

5: USA angriper og «vinner»

11. september var et sjokk for amerikanerne. President George W. Bush og hans folk stilte tidlig krav til Taliban om å utlevere bin Laden og slå ned på hele Al-Qaida- nettverket som befant seg i Afghanistan. Men flere forhold gjorde dette vanskelig å oppfylle for Taliban. For det første var de avhengig av pengestøtte fra Al-Qaida. For det andre var deres ideologiske ståsteder ganske sammenfallende. Men det viktigste var nok pasjtunernes normer. Ifølge disse er det av absolutt moralsk nødvendighet å beskytte sine gjester. Og al-Qaida var gjester hos Taliban – de kunne ikke utleveres under noen omstendighet.

Den 7. oktober 2001 begynte derfor USAs angrep mot Taliban. En liten gruppe spesialsoldater og CIA-operatører befant seg allerede på bakken og styrte luftangrepene, mens bakkestyrkene hovedsakelig besto av tadsjikere, usbekere, hazarer og andre ikke-pasjtunske folkeslag som kjempet i den såkalte Nordalliansen. Taliban var (og er) stort sett pasjtunere. Taliban hadde ingen sjanse til å motstå denne samlede motstanden. Kabul falt i november, og like etter kapitulerte Taliban og «smeltet bort». Noen rømte til grenseområdene i Pakistan sammen med en del al-Qaida-folk, andre holdt simpelthen bare en lav profil på sine hjemsteder. De store kampene var over, og USA hadde tilsynelatende vunnet.

6: Ny start – gamle problemer

En ny regjering ledet av pasjtuneren Hamid Karzai ble utpekt på en konferanse i Bonn i desember 2001. De fleste andre viktige poster ble tildelt medlemmer av Nordalliansen, som hadde fysisk kontroll over Kabul. En ambisiøs plan for å opprette politiske institusjoner ble samtidig vedtatt. En ny grunnlov skulle utarbeides og vedtas av et såkalt Loya Jirga (storråd) – en tradisjonell forsamling i afghansk politisk historie.

Deretter skulle det velges en president og et parlament. Militser skulle avvæpnes og all voldsmakt skulle samles hos det afghanske politi og militæret. Det internasjonale samfunn skulle finansiere store deler av en hardt tiltrengt gjenoppbygging – sosialt, økonomisk, materielt og institusjonelt. Optimismen var stor både blant afghanere og i det internasjonale samfunn.

Men de nye og ambisiøse planene støtte tidlig på problemer. Lokale krigsherrer ble gitt penger og til dels våpen for å hjelpe amerikanerne i deres fortsatte jakt på al-Qaida og Taliban. Dette undergravde sentralregjeringen. Afghanistan var videre usedvanlig splittet både geografisk og politisk. Sentralmakten hadde alltid vært svak. De fleste lokalsamfunn hadde i hundrevis av år hovedsakelig styrt seg selv gjennom tradisjonelle måter for konfliktløsning. Alder, slektskap og eiendom var viktige elementer i en persons maktbase. Systemet var tradisjonelt nokså egalitært (likhetspreget), men bare blant menn. Kvinner hadde overveiende nokså liten innflytelse, i det minste i den offentlige sfære.

Krigshandlingene siden 1980-tallet hadde undergravd, men ikke eliminert disse tradisjonelle styreformene. Under denne tiden hadde nye, ofte yngre personer med andre egenskaper tilkjempet seg makt. Under Taliban kom en ny gruppe høyere opp i det politiske hierarkiet. Dette var religiøse ledere, ofte landsbymullaer. Disse hadde før borgerkrigene lav sosial status.

Afghanistan startet altså ikke med blanke ark etter Talibans fall i 2001. Det var en eneste stor politisk lapskaus hvor nye biter hadde blitt kastet inn gjennom flere tiår, men uten at gamle elementer hadde forsvunnet helt. Et mangfold av politiske systemer eksisterte side om side. Det internasjonale samfunnets innflytelse under Bonn-konferansen og i utviklingen av den nye grunnloven påførte Afghanistan ytterligere politiske elementer. Vesten og mange returnerte eksilafghanere insisterte på sine egne hjertebarn: demokrati og respekt for FNs menneskerettigheter. Til dels samsvarte disse verdiene lite med både religiøse og tradisjonelle normer.

Obama prøver å holde Taliban tilbake.

7: Situasjonen forverres

Grunnloven ble vedtatt i 2004. Den innebar – i det minste på papiret – et svært sentralisert system med stor makt til presidenten. Samme år ble det avholdt demokratisk valg på president for første gang i Afghanistans historie, og Hamid Karzai ble valgt for en periode på fem år. Året etter ble det avholdt parlamentsvalg. Oppslutningen om det første valget ble regnet som god, men allerede året etter sank oppslutningen.

Misnøyen med de ledende maktpersonene og med det internasjonale nærværet var tiltakende. Folkets forventninger om fred og mer velstand hadde ikke blitt innfridd. Historisk utbredte tendenser som korrupsjon, nepotisme (favorisering av venner og egen familie), vanstyre og politibrutalitet fortsatte uforminsket og undergravde oppslutningen om både den afghanske regjeringen og de internasjonale sivile og militære aktørene.

Sikkerhetssituasjonen forverret seg også fra 2005 og utover. Taliban og forskjellige lokale grupper som sto i opposisjon til myndighetene og det internasjonale nærværet, ble stadig mer aktive. USA var distrahert av den kritiske situasjonen i Irak, men også i Afghanistan gikk det altså fra vondt til verre. I de pasjtunske områdene i sør og øst ble det stadig vanskeligere for myndigheter og NGOer å operere.

Nær 2000 sivile mistet livet i 2008, en tredel av disse som følge av aksjoner fra de internasjonale militære styrkene. Flere tusen talibanere ble drept hvert år, men nye kom til. Kritikken mot det internasjonale nærværet og dets metoder økte gradvis både i og utenfor Afghanistan. Spesielt rettet kritikken seg mot utstrakt bruk av luftmakt (bomber) og fornedrende og voldelige husransakelser.

8: Et regionalt problem

President Obama la i mars 2009 fram sin nye strategi  for Afghanistan. Hans viktigste endringer er en innsnevring av målsettingene og en åpen erkjennelse av at utfordringene i Afghanistan er uløselig forbundet med utviklingen i hele regionen, og i Pakistanspesielt. Grensen mellom de to landene er lang og i praksis umulig å kontrollere. Det bor pasjtunere på begge sider av grensen, og disse er smeltet sammen kulturelt og gjennom handelsforbindelser.

Ytterligere bånd ble knyttet under krigene på 1980-tallet. Al-Qaida klarte å finne husrom i stammeområdene i Pakistan fra 2002. Der omgrupperte og konsoliderte de seg. Også afghanske talibanere søkte tilflukt der, og sammen påvirket de lokale stammesamfunn – en gradvis « talibanisering» av grenseområdene i Pakistan fant sted.

De pakistanske myndighetene ble satt under sterkt press fra USA for å drepe eller arrestere al-Qaida-folk i Pakistan. Som ledd i dette gikk pakistanske myndigheter også inn med militære styrker i de vestlige stammeområdene. Disse møtte imidlertid sterk motstand fra folk og stammer som ønsket å beholde sin autonomi (nærmest et slags indre selvstyre) fra sentralregjeringen i Islamabad. Den pakistanske hæren befant seg etter hvert i en omfattende krig med egne innbyggere (borgerkrig). Inkompetanse og manglende kapasitet førte myndighetene på defensiven. Terroraksjoner er nå blitt et utbredt fenomen og utføres over hele Pakistan. Noen frykter at Pakistan, som har atomvåpen, kan ende i kaos eller bli overtatt av religiøse ekstremister.

Tegning: politicalcartoons.com

9: Gode intensjoner er ikke nok

USA angrep Taliban for å jage og eliminere al-Qaida – en gruppe som riktignok holdt til i Afghanistan, men som hovedsakelig kom og kommer fra andre steder i verden, i hovedsak Midtøsten. De øvrige NATO-landene fastslo at angrepene 11. september utløste artikkel 5 i NATOs statutter: et angrep på en, er et angrep på alle. USA valgte likevel ikke å gjøre bruk av tilbudet og inngikk istedet en egen koalisjon med villige stater – blant dem flere NATO-land. Dermed var invasjonen en amerikansk operasjon.

  •  NATO overtok formelt ledelsen av stabiliseringsstyrkene ( ISAF) i Afghanistan i 2003.
  •  Parallelt opererer USA en egen styrke – Operation Enduring Freedom – som driver antiterrorarbeid.

ISAF startet som en liten styrke med ansvar for sikkerheten i Kabul. Urolighetene og lovløsheten rundt om i landet overbeviste NATO om at styrkene måtte økes og spres utover. Dette skjedde gradvis. I 2009 vil det være fem ganger så mange utenlandske militære styrker i Afghanistan som i 2002.

Stadig flere ser på intervensjonen i Afghanistan som en hengemyr. Noen drar parallellen til Vietnam. Fra 2002 og utover ble ambisjonene for intervensjonen i Afghanistan stadig bredere. Bygging av demokrati, moderne institusjoner, beskyttelse av menneskerettigheter og spesielt kvinners stilling ble stadig mer uttalte ambisjoner. Afghanistan skulle bli et demokratisk land i stand til å ta vare på sin egen sikkerhet. Det har vært en frustrerende prosess.

Over 40 land deltar i ISAF. En rekke stater, internasjonale institusjoner og NGOer er involvert i bistand, nødhjelp og institusjonsbygging. Mangel på internasjonalt lederskap har ført til en rekke ukoordinerte tiltak. Hver aktør har sine egne målsettinger og sine egne prinsipper, metoder og favoritter blant afghanerne.

Den afghanske staten har knapt egne inntekter – nesten hele budsjettet blir finansiert av utlendinger. Dette fører til avhengighet og forhindrer at sunne bånd blir etablert mellom folk og myndigheter. Myndighetene blir ansvarlige overfor utlandet snarere enn sine egne innbyggere. Mange av de best utdannete afghanerne tar seg bedre betalte jobber for FN, ambassader, ISAF eller NGOer – få blir igjen til offentlige eller nasjonale institusjoner.

 Ulike perspektiver
 
 Obama lovte under valgkampen å trekke amerikanske soldater ut av Irak. Afghanistan var den «riktige» krigen. Strategien hans inneholder imidlertid  få nye tiltak i Afghanistan. Det er mer av det samme, en stund til. Mer soldater, mer penger, mer eksperter, flere trenere til et stadig større afghansk politi- og militærvesen.
 

Men samtidig har han sagt at bekjempelsen av Al-Qaida er selve målet med USAs innsats i Afghanistan og Pakistan. Styresettet i de to landene er dermed av underordnet betydning; demokratisering og statsbygging er med andre ord nedprioritert. For europeiske allierte, inkludert Norge, er dét en utfordring. Europa ser ikke terrorfaren og al-Qaida som å være en like stor trussel som det USA gjør. For mange europeere handler tilstedeværelsen i Afghanistan fortsatt om utbredelse av menneskerettigheter og demokrati.

Det er sannsynlig at Afghanistan og i økende grad Pakistan vil forbli hovedtemaer i internasjonal politikk i tiden som kommer. Spenningene der reiser mange spørsmål med så vel regional som global rekkevidde: Det handler om islams karakter og framtid. Videre om forholdet mellom islam og Vesten, NATOs være eller ikke være (berettigelse), solidaritet mellom Europa og USA, og om hvordan Vesten håndterer framveksten av andre regionale aktører med interesser i Afghanistan – Kina, Russland, India og også Iran. Mye står på spill, for mange aktører.