Afrikas jord har mange sider.

Kappløp om Afrika

Publisert: 27. Sep 2009

«Buy land, they’re not making it anymore,» sa Mark Twain en gang sent på 1800-tallet. Og sant nok: Det blir ikke mer jord i verden; det blir snarere mindre jord og flere mennesker til å dele den. I takt med befolkningsøkningen falt området med dyrket jord per innbygger fra 1,45 hektar i 1960 til 0,78 hektar i 2003 – verden sett under ett. I Afrika har nedgangen vært på over 50 prosent.

  • Hvorfor har verden kommet i matvarekrise?
  • Hvem kappes i dag om Afrikas ressurser?
  • Hvorfor kappes de?
  • Er kappløpet godt for Afrika?

Men å kjøpe land? Femti år med fallende realpriser på mat henviste Mark Twain til glemselen gjennom det meste av etterkrigstiden: Jord og jordbruk var ikke ansett som spesielt framtidsrettet. Først de siste årene kan det virke som om den gamle mesterens råd har fått fornyet aktualitet. Vi ser det i Afrika, i Latin-Amerika, i deler av Asia og i det tidligere Sovjetunionen, hvor nye jordleiekontrakter og oppkjøp av jord har skutt i været.

2: Tydeligst i Afrika - Bakteppet

Spesielt i Afrika er trenden blitt så tydelig at mange observatører trekker paralleller til de europeiske kolonimaktenes historiske kappløp om kontinentet i sør. Den gang ble ti tusen afrikanske kongedømmer i løpet av noen tiår omformet til førti stater styrt fra Europa, gjennom historiens mest omfattende nytegning av verdenskartet.

I dagens Scramble for Africa (kappløp …) er det riktignok asiatiske og arabiske land som leder an, ikke avblomstrete europeiske stormakter. Og kampen står ikke lenger om å utvide territoriet og bygge politisk makt i tradisjonell forstand.

Men kappløpet handler fortsatt om land. Eller mer presist: Det handler om jord – og om vann. Og om behovet for økte forsyninger av mat til kjøperlandenes raskt voksende befolkninger.

Bakteppet

Bakteppet er den dramatiske økningen i verdensmarkedsprisene på mat siden 2006, som nådde en foreløpig topp i mai 2008. Matkrisen, som situasjonen med de raskt økende prisene snart ble kjent som, førte 115 millioner nye mennesker inn i sult og underernæring, og endte i voldelige opptøyer i over 30 land.

Dermed var begrepet « matsikkerhet» med ett tilbake i det politiske vokabularet, etter å ha ligget ubenyttet gjennom flere tiår. Problemet med manglende matsikkerhet viste seg snart å være mest akutt i en rekke fattige land, hvor husholdningene bruker opp mot 70 prosent av inntekten på mat.

Da tåler du bare ikke dramatisk prisvekst på basisvarer som ris, mais eller matolje. Og som kjent: En sulten mage hører ikke på noen. Matmangel setter den politiske stabiliteten på spill.

3: Når matmarkedene ikke strekker til

Situasjonen ble ikke bedre av at en rekke store jordbruksland innførte eksportrestriksjoner på korn og kjøtt under krisen for å imøtekomme egne befolkningers behov. De krisedrevne handelsrestriksjonene sendte sjokkbølger gjennom land med liten selvforsyning og dårlige betingelser for jordbruksproduksjon, som Saudi-Arabia, Emiratene og Kuwait. Rikelig med penger til matimport viste seg ikke lenger å være nok: Kontroll med selve matproduksjonen var med ett blitt det avgjørende.

Dermed er kampen om maten i ferd med å bli en kamp om jorden. Eller som Joachim von Braun, generaldirektør i det anerkjente Food Policy Research Institute i Washington sa i et intervju tidligere i år: «Det globale kappløpet om jorden er egentlig et uttrykk for en sterkt fallende tillit til verdens matmarkeder.»

Nå har riktignok matprisene falt en del siden sommeren 2008 (jf. finanskrisen). Men det er verdt å merke seg at prisene på sentrale matvarer – jf. matvareprisindeksen til FNs landbruksorganisasjon FAO – fortsatt ligger 30–40 prosent over nivået fra før matvarekrisen satte inn. De fleste ekspertene mener at prisbildet framover vil preges av store fluktuasjoner og en langsiktig stigende trend. Sagt på en annen måte: Tiden med billig mat er sannsynligvis forbi.

Matvarekrisen har nemlig kastet nytt lys over den fundamentale usikkerheten som preger utsiktene for verdens matforsyning, og som skyldes tunge strukturelle endringer:

Graf som viser prisutviklingen på matvarer, 2005-2008

Prisutviklingen på matvarer, 2005-2008

4: Bak: Strukturelle endringer

Dels får verden om lag 76 millioner nye munner å mette – årlig. Dels bidrar den økende velstanden i land som India og Kina til at stadig flere der spiser mer kjøtt- og melkeprodukter, som legger beslag på mye større jordbruksarealer enn ris og grønnsaker. Videre gjør jorderosjon, ørkenspredning og tiltakende vannmangel i flere områder det vanskeligere å drive jordbruk der. Samtidig gir mer tørke, flere flommer og orkaner oss mindre forutsigbare avlinger. Klimatrusselen er ikke minst en trussel mot matvaresikkerheten.

Investorer omorienterer seg

Verdens matproduksjon må økes med anslagsvis femti prosent innen 2030 og dobles innen 2050 for å dekke det framtidige behovet for mat. Likevel er jordprisene fortsatt lave mange steder i den fattige delen av verden. Avkastingsmulighetene ved storskalert matproduksjon er tilsvarende store, og en rekke multinasjonale selskaper og hedgefond er på utkikk etter nye investeringsobjekter nå som finanskrisen har lagt så mange av de gamle i grus. I dag støvsuger giganter som Morgan Stanley, Deutsche Bank, Blackrock Inc. og Goldman Sachs kloden for fruktbar matjord. Helt i Mark Twains ånd.

«De siste par årene er det blitt de facto lønnsomt å drive jordbruk over hele verden. Det har pengene oppdaget,» sa en norsk fondsforvalter høsten 2008, etter at selskapet hans hadde kjøpt seg kraftig opp i agroaksjer i Russland og Ukraina, midt under finanskrisen. Han la til: «I et langsiktig perspektiv vil investeringer i lavkostjordbruk være lønnsomt. Verden trenger mat.»

Ja visst: Verden trenger mat. Investorer har oppdaget det, og politikere har oppdaget det. De private investorene blir stadig mer aktive, men ettersom jordinvesteringer i fattige land ofte er politisk risikable, spiller kjøperlandenes myndigheter – stater – som regel en aktiv rolle som tilrettelegger, støttespiller og mellomledd. Ikke sjelden skjer investeringene med statlige midler, anført av land med mye penger i statskassen, men potensiell knapphet på mat og vann.

Hvilket samarbeid mellom Gabon og Kina?

5: Hvem er kjøperne?

Kina alene har kjøpt opp tre ganger Norges samlede jordbruksareal bare i Kongo. Her skal kineserne dyrke palmeolje til biodrivstoff, en annen aktivitet som griper om seg og ytterligere øker presset på de globale jordressursene – og dermed på matproduksjonen. Det anslås at én million kinesiske bønder vil være på plass i Afrika allerede i 2010. Jordbruket er for alvor globalisert.

Samtidig er det grunn til å merke seg at landene som selger eller leier bort jord, hører til de fattigste og minst stabile i verden, som nettopp Kongo, Sudan og Etiopia. Land hvor korrupsjon er utbredt, den innenlandske matforsyningen presset og hvor den private eiendomsretten står svakt.

6: Faremomenter

Dermed er faren stor for at utenlandske jordinvesteringer bare vil berike en liten og korrupt elite, mens lokale bønder og eiendomsløse arbeidere fratas levebrødet og skyves ytterligere ut i fattigdom. Land som legges ut for salg og framstilles som «ledig», kan i virkeligheten tilhøre fattige lokale bønder, som står uten juridisk bevis på eierforholdet og uten tilgang til forsvarlig rettshjelp.

Dette er noe av bakgrunnen for at ukemagasinet The Economist i en større artikkel i mai 2009 advarte mot den utviklingen som nå skjer i Afrika. Salget av jord skjer for raskt, for billig og uten tilstrekkelig innsyn, mente det britiske tidsskriftet, som vanligvis er klart positiv til frihandel. Tidligere generalsekretær i FN, Kofi Annan, og lederen for FNs matvareorganisasjon FAO, senegaleseren Jacques Diouf, har også advart sterkt mot utviklingen.

7: Paradokser, ulemper og fordeler

Paradoksene står da også i kø. Som når Sudan planlegger å selge unna en femdel av jordbruksarealet til arabiske land og lar oppkjøperne eksportere 70 prosent av avlingene. Samtidig er landet verdens fremste mottaker av nødhjelp i form av mat. Eller når saudiarabiske investorer lokkes med skattefritak til å investere stort i dyrking av mais, hvete og bygg i Etiopia og skipe avlingene hjem. Samtidig gir Verdens matvareprogram nødhjelp til ni millioner etiopiere som er rammet av tørke.I kappløpet om Afrika kan den enes brød fort bli den andres død.

På den annen side er det viktig å understreke at i en situasjon med global knapphet på mat er nydyrking i stor stil og opprusting av eksisterende jordbruk helt avgjørende. Utenlandske investorer kan i denne sammenhengen bidra med etterlengtet kapital, og framfor alt med å spre kunnskaper, teknologi, nye frøsorter og andre innsatsfaktorer som særlig det afrikanske jordbruket er fattig på.

Kjøperlandenes myndigheter bistår i mange tilfeller med utvikling av infrastruktur (bl.a. veier og kraftverk), som er et av de viktigste tilskuddene dersom den lave produktiviteten i det afrikanske jordbruket skal løftes. Oppkjøpene kombineres iblant også med bistand i form av skoler og sykehus.

Effektene av utleie eller salg av jord er altså ikke bare negative, men vil variere fra tilfelle til tilfelle. Utviklingen kan neppe stanses, og det er avgjørende å øke bevisstheten om de mulige ulempene som kan oppstå for lokalbefolkningen i de berørte landene.

8: Behov for kjøreregler

Derfor arbeider internasjonale organisasjoner – blant dem FN og Den afrikanske union – med å utforme kjøreregler for utenlandske investorer som kjøper opp eller leier afrikansk jord. Reglene skal sikre at hensynet til den lokale matforsyningen ivaretas, etter mønster fra liknende regler som gjelder for oljeindustrien. Det handler om å sikre noe så fundamentalt som bærekraftig drift, tilstrekkelig kompensasjon for lokale bønder, kompetanseoverføring og klausuler om spesielle tiltak dersom det oppstår matkriser i produsentlandet.

Alt dette er utvilsomt viktig. Men det er samtidig tvilsomt om kjørereglene kan bli så forpliktende – eller eventuelle reguleringer tilstrekkelig bindende – at de vil kunne løse de mange utfordringene rundt det landnåmet (the land grab) som pågår. Det er naturligvis også en fare for at overdreven regulering, i den grad den lar seg gjennomføre, kan hindre godartede investeringer i afrikansk jordbruk, investeringer som også kommer den afrikanske befolkningen til nytte.

Uansett er politikken allerede tungt på etterskudd av en økonomisk utvikling som bare akselererer. Samtidig vet vi at andelen av norsk og internasjonal bistand som går til jordbruket i Afrika er dramatisk redusert de siste 30 årene.

G8-initiativ

Tiltak for å styrke den lokale matproduksjonen i fattige land var temaet under G8-møtet i L’Aquila i Italia sommeren 2009, som resulterte i det såkalte L’Aquila-initiativet for global matvaresikkerhet. Her forplikter 40 stater og internasjonale organisasjoner seg til å bruke 20 milliarder dollar over tre år på landsbygdutvikling i fattige land, samt til å løfte jordbruket høyere opp på utviklingsagendaen.

Initiativet kan kritiseres – og blir kritisert – for de manglene som mange slike toppmøteerklæringer preges av: Vage formuleringer i et uforpliktende språk, mulig overlapping med andre planer og initiativer og faren for at de avtalte investeringene ikke materialiserer seg. Men det er like fullt et uttrykk for den nye politiske oppmerksomheten om matsikkerhet som et globalt problem, og framfor alt for ønsket om at langsiktig bistand til matproduksjon prioriteres foran situasjonspreget, kortsiktig matvarehjelp.

9: Fra kortsiktig til mer langsiktig

Den afrikanske union (AU) bygger nytt bygg - med stor hjelp fra Kina.

Her ses allerede positive tendenser: Ved starten av matvarekrisen var matvarehjelp den dominerende responsen, og FNs matvareprogram doblet budsjettet sitt bare i 2007. Men sentrale institusjoner som FNs International Fund for Agricultural Development (IFAD) og Kofi Annans Alliance for a Green Revolution in Africa (AGRA) har vært pådrivere – med viktig oppslutning fra Obama-administrasjonen – for en mer langsiktig tilnærming til Afrikas matsikkerhet.

De hevder at for å sikre mattilgangen i Afrika må det settes inn langsiktige tiltak som kan snu tiår med neglisjering av det afrikanske jordbruket, både fra de afrikanske landene selv og fra giverlandene. Tiltak som kan løfte afrikanske små¬brukere ut av fattigdom og sette dem i stand til å drive et mer produktivt og stabilt jordbruk.

Kappløpet om Afrika vil med all sannsynlighet fortsette, for den globale matvaresituasjonen er preget av stor og vedvarende usikkerhet. Det gjør det enda mer maktpåliggende at de rike landene konsentrerer mer av bistandsinnsatsen om det mest grunnleggende av alt: stabil og sikker produksjon av mat.