Kina og USA – en ny verdensorden?

Publisert: 21. Apr 2009

Det er flere år siden forholdet mellom de to gigantlandene USA og Kina kom i sentrum for geopolitikken. Finanskrisen har ytterligere bidratt til å bringe dette forholdet i fokus.

  • Hva kjennetegner forholdet mellom de to landene?
  • På hvilket grunnlag hviler amerikansk og kinesisk makt?
  • Hvordan påvirker finanskrisen forholdet mellom USA og Kina?
  • Hvor mye av en utfordrer er Kina?

2: Amerikansk-kinesisk symbiose

Kina og USA er bundet sammen av sterke og viktige handelsbånd, som preger forholdet mellom de to landene på alle felt. Omtrent 10 prosent av Kinas eksport går til USA, mens Kina er det tredje største eksportmarkedet for amerikanske varer. Amerikansk eksport til Kina har de siste ti årene økt seks ganger raskere enn amerikansk eksport til resten av verden.

Er de globale maktforholdene preget av bipolaritet?

De siste tjue årene har Kina hatt betydelige handelsoverskudd hvert år. Med det har landet blant annet opparbeidet seg enorme valutareserver – i alt mer enn 2000 milliarder dollar. I tillegg mottar landet store mengder utenlandske investeringer. Dette ville normalt ført til en sterk kinesisk valuta (yuan) i forhold til den amerikanske dollaren, og dermed en betydelig ulempe for eksport fra Kina. Derfor bestemte kinesiske myndigheter seg for å binde yuan til dollar.

Handelsubalansen mellom de to økonomiske kjempene var på omtrent 260 milliarder dollar i Kinas favør i 2007– USAs største underskudd med noe land. Amerikanske politikere og amerikansk næringsliv misliker dette underskuddet, og president Obama sa under sitt første møte med sin kinesiske kollega Hu at han tar sikte på å halvere handelsunderskuddet med Kina.

Kina har kjøpt opp store mengder amerikanske statsobligasjoner (statlige verdipapirer), det vil i praksis si amerikansk gjeld. Slik er landet blitt verdens største eier med en samlet verdi av omtrent 700 milliarder USD. USAs utenriksminister Hillary Clinton har offentlig bedt Kina om å fortsette å investere i amerikanske statsobligasjoner for å hjelpe den amerikanske økonomien.

De to tannhjulene er avhengig av hverandre.

 Avhengigheten er imidlertid gjensidig. Kina trenger fortsatt økonomisk vekst for å sikre sosial og politisk stabilitet. Kineserne er dermed avhengige av å kunne fortsette å eksportere sine varer til utlandet, ikke minst til USA. Kina er også avhengig av USA fordi landet eier så store mengder amerikanske dollar. Dersom dollarverdien synker betydelig, vil verdien av de kinesiske sparepengene gjøre det samme.

Da Kinas statsminister Wen Jiaobao uttalte at han bekymret seg for verdien av kinesiske investeringer i amerikansk gjeld, gikk kursen på dollar straks ned. Kina står derfor overfor et dilemma: Landet har så store mengder dollar at hvis de selger, vil kursen synke og Kina komme til å tape penger. Det er derfor et press på kinesiske myndigheter om å spre kapitalen på flere felt enn bare amerikanske dollar. Kinas sentralbanksjef har luftet ideen om å erstatte dollaren som verdens reservevaluta med en kurv av valutaer styrt av Det internasjonale pengefondet (IMF). Kurven er tenkt å inneholde dollar, euro, pund og yen.

3: Finanskrisen

Kina og USA skylder på hverandre for finanskrisen. USA mener at Kina sparer for mye, mens Kina mener USA har et for stort forbruk. Kina sier USA har kjørt en for markedsliberalistisk linje og latt markedet få styre seg selv med lite statlig regulering. Kina har selv hatt en relativt sterk styring og dermed lettere kunnet sette i verk tiltak for å dempe virkningene av den økonomiske nedgangen.

Samtidig erkjenner USA at Kina som verdens tredje største økonomi spiller en nøkkelrolle i den globale økonomien, og at det derfor er nødvendig å samarbeide med Kina for å komme ut av finanskrisen. Utenriksminister Clinton sa under sitt besøk i Beijing i februar at det ikke er mulig å snu den økonomiske krisen uten kinesisk samarbeid og ledelse.

President Hu tilhører den fløyen i Kinas kommunistiske parti som mener det er nødvendig med en sterk stat. En annen fløy ønsker mer markedsliberalisme. I kjølvannet av finanskrisen ser det dermed ut til at Kina og USA er kommet noe nærmere hverandre i sine økonomiske prioriteringer. Både Obama og Hu ønsker nå en sterkere styring og regulering av den globale økonomien – særlig av internasjonale finansinstitusjoner. Videre er de to økonomiske stormaktene enige om å bruke mer statlige penger for å øke etterspørselen, og her skiller de seg fra store deler av Europa.

Dollar og yuan (RMB) er to viktige valutaer i verdensøkonomien.

4: Det internasjonale pengefondet (IMF)

Kina har sagt at de vil gi 40 milliarder dollar til Pengefondet for å øke fondets finansieringsevne. Dette gir Kina en stemmerett på 3,997 prosent, opp fra 3, 807 (USA har til sammenlikning 17 prosent). Kineserne mener at deres innflytelse i Pengefondet er for liten i forhold til størrelsen på landet, og ikke minst størrelsen på landets økonomi. Derfor ser myndighetene økningen som et lite, men viktig skritt mot større innflytelse, ikke bare i Pengefondet, men i internasjonale finanssystemer generelt.

Sammenslutningen av sørøstasiatiske stater, ASEAN, bestemte sammen med Kina, Japan og Sør-Korea i mars 2009 at de ville opprette et fond på 120 milliarder dollar av valutareserver – nærmest et eget asiatisk pengefond. Enkelte spår at dette fondet til en viss grad kan komme til å erstatte Pengefondet i Asia, men det er foreløpig usikkert hva fondet vil bety.

5: G2, G8, eller G20?

 Gruppen av 8, G8, er en sammenslutning av de åtte ledende industrilandene i verden: Frankrike, Japan, Tyskland, Storbritannia, USA, Italia, Canada og Russland. Mange mener at G8 er for lite representativt, og at det ikke gjenspeiler de globale maktforholdene i dag. Blant dem er Kina. Kina framstiller seg ofte som talerør for verdens utviklingsland og mener utviklingslandene har for lite innflytelse i beslutningsprosesser i internasjonale finansinstitusjoner.

 G20: I forbindelse med finanskrisen har G20 vokst fram som et alternativ til G8, blant annet fordi G20 gjenspeiler en større bredde av verdens land. G20-landene står for 85 prosent av all verdiskaping i verden om vi måler etter bruttonasjonalprodukt (BNP). Gruppen består av de åtte landene i G8, samt elleve andre av verdens største økonomier, deriblant Kina og EU (se kart). Skeptikerne hevder at G20 er for stort og utvannet til å takle internasjonale utfordringer effektivt.

Toppmøtet i London 2. april i 2009 regnes av mange som en milepæl i Kinas integrering i det internasjonale samfunnet. Kina har tradisjonelt ligget lavt i det diplomatiske terrenget, men i London spilte landet en aktiv rolle, blant annet ved å foreslå reformer i Pengefondet som vil gi utviklingslandene større innflytelse. Kina fikk også gjennomslag for sine forslag mot proteksjonisme i internasjonal handel.

Et helt konkret symbol på Kinas nye posisjon kan være det offisielle bildet fra G20- toppmøtet, slik tolker i hvert fall kinesiske medier det. Her står president Hu i første rekke ved siden av verten for toppmøtet, Storbritannias statsminister Gordon Brown, mens president Obama befinner seg i rekken bak.

 G2: Det snakkes nå også om en ny viktig G-sammenslutning på den globale arena, G2: Kina og USA. De to landene er henholdsvis verdens tredje største og største økonomi, og står til sammen for omtrent en tredel av verdens BNP. En slik konstellasjon har dermed potensial til å bli mektig i verdensøkonomien. Zbigniew Brzezinski – sikkerhetspolitisk rådgiver for tidligere president Carter i USA – lanserte ideen i Beijing tidlig i 2009, da USA og Kina feiret 30 års jubileum for diplomatiske forbindelser.

Ideen er å etablere et forum for å diskutere ikke bare temaer som angår forholdet dem imellom, men også internasjonale saker generelt. Obama og Hu tok et skritt i denne retningen under G20-møtet i april i år, da de ble enige om å etablere en strategisk og økonomisk dialog med årlige møter.

6: USA og Kina: Strategisk og økonomisk dialog

Denne dialogen er en sammenslåing av to slags dialoger som allerede pågår mellom de to landene – en strategisk og en økonomisk, som altså er blitt en strategisk og økonomisk dialog. Det første møtet vil finne sted i Washington til sommeren. De årlige møtene i den strategiske delen skal ledes av USAs utenriksminister Clinton og Kinas viseutenriksminister Dai Bingguo, mens USAs finansminister Timothy Geithner og Kinas visestatsminister Wang Qishan vil lede møtene som dreier seg om økonomiske temaer.

Innenfor den strategiske delen av møtene vil partene diskutere saker knyttet til blant annet miljø og klima. Hvilken posisjon vil de to landene innta på det store klimatoppmøtet i København i desember 2009? Vil de forplikte seg til klimatiltak, og eventuelt hvor sterkt? Mange mener at et slikt fokus er på sin plass, og at det er nødvendig at USA og Kina, som de to landene med de største utslipp av klimagasser, jobber sammen på dette feltet. De planlegger også å diskutere spørsmål knyttet til Iran, Sudan og Zimbabwe. Dette er land som Kina har et spesielt nært forhold til, og USA håper sannsynligvis at Kina vil bruke sin innflytelse over disse landene.

Når samarbeidet mellom USA og Kina får slike faste rammer, viser det hvor viktig Kinas rolle på den globale arena er. Det gir også legitimitet til Kina at USA tar det med på råd som likeverdig partner i internasjonale spørsmål. Synspunktene i USA på denne dialogen varierer derfor. De som ønsker et sterkere samarbeid med Kina, støtter ideen om en slik dialog, mens andre er skeptiske til landet. Noen på grunn av kommunismen, andre på grunn av handelsubalansen. De ønsker derfor ikke uten videre å gi Kina en rolle som partner.

Gruppebilde med G20-lederne

7: Kina som ny supermakt?

Kina har hatt en årlig vekst på 10–13 prosent de siste fem årene, og 8–10 prosent de siste tretti årene, noe som er svært høyt i verdenssammenheng. Samtidig ser det ut til at landet har sluppet lettere fra finanskrisen enn mange andre, for eksempel USA. Dermed har spådommene om Kina som ny supermakt fått ekstra næring.

Selv om Kina er mindre rammet av finanskrisen enn USA, merkes likevel den globale nedgangen godt også der. Den kinesiske økonomien er svært eksportrettet. Men denne har falt betydelig i de siste månedene; bare i februar falt eksporten med 26 prosent sammenliknet med tallene for ett år siden. Myndighetene forventer at 50 millioner kinesere kan bli arbeidsledige som følge av finanskrisen. Dette har allerede skapt sosial misnøye, som kommer på toppen av omtrent 90 000 massedemonstrasjoner («massehendelser») årlig de siste årene. Dette er en nidobling fra de 10 000 som ble rapportert i 1994.

Talende forside i The Economist

Bakgrunnen er at den økonomiske veksten de siste 30 årene er svært skjevt fordelt, mellom regioner, grupper og enkeltpersoner. Informasjonsteknologien gjør i tillegg at folk i mye større grad enn tidligere er klar over forskjellene. Det offentlige velferdssystemet er kraftig nedbygd, og sammen har dette skapt stor misnøye blant dem som ikke har fått tatt del i veksteventyret.

Den enorme økonomiske veksten har også medført store miljøproblemer i Kina. Det anslås at så mange som sju hundre tusen personer dør av luftforurensning hvert år. Mye av årsaken til dette ligger i landets voksende bilpark; kinesere setter tjue tusen nye biler ut på veiene sine hver dag. Energiforbruket har doblet seg i løpet av de siste tretti årene, og to tredeler av energibehovet dekkes med kull.

Kina er verdens nest største utslippsnasjon av klimagasser, bare overgått av USA. Seks av ti kinesiske byer har ikke nok vann. Mange kinesere begynner å kjenne den alvorlige situasjonen på kroppen, og miljøbevisstheten blant kinesere er økende. Antallet protester knyttet til miljøproblemer øker nå med tretti prosent årlig. Kinesiske medier rapporterer om både miljøproblemer og folkelige protester i forbindelse med disse problemene.At kommunistpartiet klarer å takle slik uro, er avgjørende for at det skal overleve. Indre ro og stabilitet har derfor høyeste prioritet hos landets politiske ledelse.

Et annet fenomen med politisk sprengstoff i seg, som skremmer sentralmyndighetene, er at flere av landets 55 etniske minoritetsgrupper ønsker mer selvstendighet. De mest kjente gruppene er tibetanere og uigurer. Dermed krever det årvåkenhet og mye ressurser å holde Kina samlet. Økonomisk vekst, handel med utlandet og storstilt utbygging av energiressurser er sentrale midler for å nå målet om politisk stabilitet.

Videre preges kinesisk politikk av at to sterke fraksjoner styrer kommunistpartiet. President Hu Jintao har ikke samme sterke stilling som Mao og Deng Xiaoping hadde og må forholde seg til en sterk opposisjon innenfor kommunistpartiet. Finanskrisen gjør forskjellene mellom fraksjonene i partiet tydeligere. Det er nemlig veivalgene fram til økonomisk vekst og dermed stabilitet som er kjernepunktet i uenigheten mellom de to fraksjonene. Uenigheten blir særlig tydelig i fordelingen av den statlige tiltakspakken (nær 600 mrd. dollar) som er lansert for å dempe effekten av finanskrisen. Både dagens og neste generasjons ledere vil måtte bruke mye tid og energi på å forhandle og balansere mellom de to fraksjonene, mellom markedsliberalisme og en sterk stat.

Tegning: politicalcartoons.com

Innenrikspolitikk står derfor i høysetet i Beijing. En meget sterk pragmatisme styrer hva Kina foretar seg internasjonalt. Landet har ikke lenger noen sterk ideologisk agenda med det de gjør i utlandet, slik som for eksempel enkelte vestlige land som ønsker å fremme demokrati og menneskerettigheter. Interne behov styrer hvem Kina samarbeider med, hva landet samarbeider om og rammene for samarbeidet.

Beijing har gitt klart uttrykk for at man ønsker en multipolar verden, der USA ikke lenger skal være eneste supermakt. Kinesiske styresmakter ser finanskrisen som et tegn på at globale maktforhold er i endring og at USAs rolle blir mindre dominerende. Beijing registrerer at andre land anerkjenner at Kina vil spille en avgjørende rolle i å få verdensøkonomien på fote igjen, og dette ser ut til å gi ny selvsikkerhet. Det ser likevel ut til at Kina verken har planer, kapasitet eller ressurser til å utfordre USAs stilling som supermakt i overskuelig framtid. Innenrikspolitiske forhold vil komme i første rekke, og retorikken om Kinas fredelige vei til storhet er sannsynligvis en gjenspeiling av virkelige prioriteringer.