Hvor går al-Qaida?

Publisert: 11. Apr 2010

Tjue år er lang levetid for en terrororganisasjon. I år er det 22 år siden al-Qaida ble grunnlagt, og gruppen regnes stadig som en av de største truslene mot Vestens sikkerhet. Al-Qaida har lidd flere alvorlige tilbakeslag, særlig i 2001 da Taliban-regimet i Afghanistan ble styrtet (som følge av 11.9) og al-Qaida ble en organisasjon på flukt. Men så smalt det bomber i Madrid i 2004 og i London i 2005, og Osama bin Laden dukket opp i ferske lydbåndopptak. En viktig grunn til at al-Qaida så langt har overlevd USAs «krig mot terror» er at de klarte å etablere et nytt fristed i stammeområdene i Pakistan etter 2001. Dette klarte de til tross for at Afghanistan og Pakistan ligger langt fra bin Ladens hjemland, Saudi-Arabia, både kulturelt og geografisk.

  • Hvorfor har al-Qaida fått så sterkt fotfeste i Pakistan?
  • Hvordan bidrar al-Qaida til opprøret i Afghanistan?
  • Er det mulig å splitte al-Qaida og Taliban?

Begrepet «al-Qaida» blir i dag tillagt ulikt innhold:

  1. En kjerneorganisasjon, som er basert i Pakistan og som består av færre enn 300 medlemmer.
  2. Regionale «filialer» basert i Midtøsten og Nord-Afrika, som kjemper hovedsakelig mot lokale regimer, men som også støtter al-Qaidas globale kamp. De viktigste av disse finner vi i dag i Irak, Jemen og Algerie.
  3. En ideologisk bevegelse, som består av et stort antall grupper og enkeltpersoner som støtter Osama bin Ladens anti-vestlige ideologi og globale kamp. Etter 2001 har internett
    blitt et viktig møtested for denne bevegelsen.

Denne artikkelen fokuserer mest på kjerneorganisasjonen al-Qaida, som etter 2001 har vært basert i stammeområdene nordvest i Pakistan. Kjernen i al-Qaida (jf. 1 over) står i dag for mye av al-Qaidas ideologiproduksjon. De er også involvert i terror- og opprørsaktiviteter, særlig i Afghanistan og Pakistan. Kjernen har fortsatt ambisjoner om å utføre terrorangrep mot vestlige land, men dette har blitt mye vanskeligere etter 2001. Det er likevel kjent at mange terrorceller som har blitt arrestert i Europa og USA de senere årene, har fått trening i stammeområdene i Pakistan.  Vi kan derfor ikke utelukke at al-Qaida vil kunne gjennomføre nye terrorangrep mot vestlige land.

2: Historisk tilbakeblikk

Al-Qaidas framvekst på slutten av 1980-tallet var et direkte resultat av en væpnet konflikt mellom et kommunistisk, sovjetstøttet styre i Afghanistan, som Sovjetunionen prøvde å holde ved makten ved å invadere landet i 1979, og afghanske opprørere. Opprørerne tiltrakk seg ikke bare amerikansk støtte, men også frivillige fra hele den muslimske verden i krigen mellom 1979 og 1988.

De kom til regionen for å støtte afghanske mujahedin (motstandskjempere) i deres kamp mot den sovjetiske overmakten. De fleste deltok i humanitært arbeid, men noen støttet også mujahedin med penger, logistikk og direkte i kamper. Blant dem som kom til regionen på denne tiden, var både Osama bin Laden, Ayman al-Zawahiri og andre som senere kom til å bli sentrale medlemmer av al-Qaida. Den felles krigsinnsatsen gjorde at det ble dannet tette bånd mellom de arabiske frivillige krigerne og enkelte lokale mujahedin.

 Kontaktene som Osama bin Laden opprettet i Afghanistan på 1980-tallet, skulle komme til nytte senere. Under borgerkrigen i Afghanistan (1992–96) dro mange av al-Qaidas medlemmer til Sudan, hvor de ble gitt et midlertidig fristed av den sudanske lederen Hassan al-Turabi. Men i 1996 ble bin Laden presset til å forlate Sudan, og han dro derfor tilbake til Afghanistan på invitasjon fra en gammel alliert fra 1980-tallet, Yunus Khalis, som holdt til i Jalalabad øst i Afghanistan. Noen få måneder senere tok Taliban-bevegelsen makten i landet, og bin Laden flyttet til den sørlige byen Kandahar på oppfordring fra Talibans øverste leder, mulla Muhammed Omar.

Al-Qaida og Taliban utviklet etter hvert et nært samarbeid. Selv om flere av Talibans medlemmer også var skeptiske til å være vertskap for den frittalende bin Laden. Men skeptikerne nådde ikke fram med argumentene sine, og Taliban-ledelsen var uansett mest opptatt av å krige mot andre fraksjoner i Nord-Afghanistan. Al-Qaida fikk dermed mulighet til å bruke Afghanistan som base for sin globale kamp. Denne kampen toppet seg (kulminerte) i terroranslagene mot New York og Washington den 11. september 2001.

Etter 11. september svarte USA med å invadere Afghanistan og styrte Taliban. Mange medlemmer dro tilbake til hjemstedene sine og «smeltet» sammen med lokalbefolkningen, mens andre flyktet til Pakistan. Al-Qaida og de andre utenlandske krigerne i Afghanistan kunne ikke gjemme seg bort så lett, og flyktet derfor til nabolandene, hovedsakelig Pakistan. Her bygde de opp et nytt fristed blant pasjtunske stammer i Nordvest-Pakistan, spesielt i området kjent som FATA (Federally Administered Tribal Areas, ofte omtalt som stammeområdet) og deler av NWFP (North-Western Frontier Province).

Sentrale Taliban-områder i Afghanistan og Pakistan

3: Nytt fristed

Stammeområdene i Pakistan har tradisjonelt vært selvstyrte områder der regjeringen i Islamabad har hatt liten innflytelse. Områdene befolkes av pasjtunere, mange av dem med slektninger på både afghansk og pakistansk side av grensen. Området er dessuten svært ulendt og er ideelt som base for geriljakrigføring. Dette er nok en av grunnene til at al-Qaida slo seg ned i FATA etter 2001.

En annen viktig grunn er at al-Qaida allerede hadde et nettverk av kontakter i de tilgrensende områdene i Afghanistan. Det var nemlig i Sørøst- og Øst-Afghanistan at arabiske krigere sloss mot Sovjetunionen på 1980-tallet, og det var også her de første treningsleirene for arabere ble opprettet rundt 1987. Under Taliban-regimet på 1990-tallet drev al-Qaida flere treningsleirer i de samme områdene. Det var neppe tilfeldig at Osama bin Laden valgte Tora Bora (en fjellkjede i den østlige Nangarhar-provinsen) som sin «siste skanse» i Afghanistan i desember 2001.

Da araberne flyktet til FATA etter 2001, ble de gitt beskyttelse av lokale pasjtunske stammeledere. Flere av disse lederne hadde kjempet for Taliban i Afghanistan før 2001, og hadde muligens blitt kjent med al-Qaida-medlemmer i denne perioden. Men den viktigste grunnen til at de ga al-Qaidas medlemmer beskyttelse, var nok at de hadde et felles ønske om å støtte Talibans kamp i Afghanistan etter 2001. Øyenvitner har fortalt at de arabiske og usbekiske krigerne som kom til Waziristan (del av FATA), grunnla treningsleire i området med støtte fra lokale stammeledere allerede fra 2002. Kort tid senere begynte de med geriljaangrep mot amerikanske baser inne i Afghanistan, like over grensen fra Waziristan.

De første årene hadde angrepene liten betydning, men etter hvert ble den afghanske Taliban-bevegelsen bedre organisert. Opprøret i Afghanistan økte kraftig i styrke fra 2005–2006, og stammelederne i FATA ble viktige støttespillere i Talibans kamp for å gjenvinne makten i landet. Al-Qaida brukte også basen i FATA til å støtte opprøret i Afghanistan, men hadde i tillegg ambisjoner på andre fronter.

4: Globale ambisjoner

Al-Qaida har globale ambisjoner.

Etter 2001 ble Afghanistan en viktig «front» for al-Qaida, på grunn av de amerikanske styrkene der. Men al-Qaida ønsket også å skaffe seg fotfeste i andre muslimske land, helst i hjertet av Midtøsten. Invasjonen av Irak i 2003 ble derfor en gyllen mulighet for al-Qaida. De allierte seg med jordaneren Abu Mus’ab al-Zarqawi, som ble den offisielle lederen av al-Qaidas filial i Irak i 2004. Zarwaqis gruppe fikk stor oppmerksomhet, blant annet fordi den sto bak mange selvmordsangrep. Gruppen publiserte også videoer av gisler som ble henrettet på grusomme måter. Irak ble det nye valfartsstedet for al-Qaida-rekrutter som ønsket å delta i kampen mot amerikanerne.

Men i 2007 begynte al-Qaida å miste grepet om Irak. Det hadde mange årsaker. Endringer i USAs strategi i landet gjorde at opprørsbevegelsen generelt ble svekket. Dessuten begynte flere lokale opprørsgrupper å vende seg mot al-Qaida. Al-Zarqawis gruppe hadde gjort seg upopulær
 blant enkelte av de mer nasjonalistisk orienterte gruppene, blant annet på grunn av kontroversielle taktikker (angrep på sivile sjiamuslimer og religiøse helligdommer). En annen viktig årsak til konflikten var at al-Qaida forsøkte å dominere opprørsbevegelsen, og begynte å angripe andre sunnimuslimske grupper som ikke støttet dem. Al-Qaida ble ikke lenger sett på som en nyttig støttespiller, men som en kime til konflikt.

Al-Qaida er fortsatt aktive i Irak i dag, men er blitt mer marginalisert enn de var i 2006–07. For å dekke over dette «nederlaget» har al-Qaidas propaganda de senere årene skiftet fokus mot Afghanistan og Pakistan. Der har al-Qaida vært mer framgangsrike – så langt.

5: Afghanistan, igjen

Da al-Qaida utnevnte egypteren Mustafa Abu al-Yazid til leder for al-Qaidas aktiviteter i Afghanistan i 2007, skjedde det med pomp og prakt – i motsetning til tidligere. Da ble al-Qaidas ledere for Afghanistan utnevnt i stillhet. Al-Yazid hadde også en annen bakgrunn enn tidligere al-Qaida-topper med ansvar for Afghanistan. Mens tidligere ledere hadde hatt militær bakgrunn, og spilte en aktiv, men trolig begrenset rolle i felten, var al-Yazid spesialist på økonomi og administrasjon og var kjent for sine «diplomatiske evner». Han hadde dessuten vært med på å grunnlegge al-Qaida i 1988, og hadde tilhørt bin Ladens nære krets i mange år. Det var med andre ord ingen lettvekter som skulle fronte al-Qaidas aktiviteter i Afghanistan og Pakistan framover.

Al-Qaidas fornyete fokus på Afghanistan fra 2007 kan ses i sammenheng mednederlaget i Irak. Samtidig spiller også den lokale sammenhengen inn. I 2004 uttalte daværende forsvarsminister i USA, Donald Rumsfeld, at han ikke så noen tegn på at Taliban utgjorde noen militær trussel mot Afghanistan. Men i 2005–06 eksploderte opprøret i både intensitet og geografisk utbredelse, og landet var igjen i verdens rampelys. Naturlig nok ønsket al-Qaida å sko seg på suksessen til de lokale opprørsgruppene.

Samtidig kom al-Qaidas skjulesteder i FATA under stadig sterkere press, både fra USA og pakistanske myndigheter. Al-Qaidas baser i FATA spilte en viktig rolle for Taliban-opprøret i Afghanistan, og fungerte også som hovedkvarter for al-Qaidas internasjonale terrorkampanje. Dermed ble det uhyre viktig for al-Qaida å holde seg inne med de lokale opprørsgruppene, både på afghansk og pakistansk side av grensen. Slik håpte al-Qaida å sikre overlevelse også i framtiden. Men vil de klare det?

6: Al-Qaida og Taliban

Ikke lett å rykke fram.

Al-Qaida støtter opprørerne i Afghanistan med personell, instruktører, logistikk, penger og som rådgivere. Men på grunn av sin størrelse (noen få hundre mann, mot Talibans flere titusen) vil al-Qaida-nettverket alltid være en marginal aktør i området. Taliban kunne fint klart seg uten al-Qaida i Afghanistan, og likevel vært en effektiv opprørsgruppe. Deler av bevegelsen, særlig i Sør-Afghanistan, er heller ikke så begeistret for de arabiske «gjestene» og betrakter al-Qaida som et fremmedelement og en klamp om foten.

Hva er det da som binder Taliban og al-Qaida sammen?
1. Noen av al-Qaidas medlemmer har mer enn tjue års fartstid i regionen. Flere har giftet seg inn i lokale pasjtunske familier, noe som bidrar til å sikre dem beskyttelse fra lokale stammer. Giftemål mellom arabere og pasjtunske kvinner fra Pakistan synes å ha blitt mer utbredt etter 2001, noe som etter hvert kan gjøre det vanskeligere å skille al-Qaida fra lokalbefolkningen. I mangel av et naturlig «hjemland» (al-Qaidas forsøk på å starte en opprørsbevegelse i bin Ladens hjemland Saudi-Arabia har så langt mislyktes) er grenseområdene mellom Afghanistan og Pakistan det nærmeste de kommer i dag.

2. Taliban er en fragmentert bevegelse. Den består i dag av et ideologisk lederskap, det såkalte «Quetta-rådet» (jf. byen Quetta i Pakistan, der rådet antas å være basert), og en løst sammensatt opprørsbevegelse som anerkjenner mulla Omar som sin øverste leder, men som likevel kan operere ganske uavhengig på lokalt nivå. Al-Qaida er lite aktive i Sør-Afghanistan, der Quetta-rådet har størst direkte innflytelse på opprørerne. Men de har sterke bånd til Taliban-fraksjoner sørøst og øst i Afghanistan, blant annet det mektige Haqqani-nettverket som sies å ha stått bak flere terrorangrep i Kabul. Selv om rådet bestemte seg for å bryte med al-Qaida, ville dette hatt liten praktisk innflytelse på al-Qaidas fristed i Pakistan, og aktiviteter i regionen for øvrig.

3. Så lenge NATO er basert i Afghanistan, har imidlertid Taliban-ledelsen liten grunn til å bryte med al-Qaida – ikke fordi det nødvendigvis er tette bånd mellom de to lederskapene i dag, men heller fordi det er enklere for Taliban-ledelsen å tolerere al-Qaidas nærvær i regionen, enn aktivt å motarbeide dem. Trolig har de heller ikke kapasitet og evne til det. I tillegg vil de uansett foretrekke å bruke ressursene sine på krigen mot NATO og det afghanske regimet. Å motarbeide de «arabiske gjestene» i regionen kan dessuten føre til splittelser i opprørsbevegelsen, og det er noe Taliban for enhver pris vil unngå.

7: Et pakistansk al-Qaida

De senere årene har al-Qaida knyttet tette og direkte bånd til den pakistanske Taliban-bevegelsen – et nettverk av militante stammer og grupper basert hovedsakelig i stammeområdene i Nordvest-Pakistan. Dette er en sammensatt bevegelse med sprikende målsettinger. De ønsker både å innføre islamske sharialover i stammeområdene og støtte Taliban i Afghanistan.

Noen mener også at det er legitimt å angripe regimet i Pakistan, og dette har blant annet ført til en serie omstridte terrorangrep i pakistanske byer. Det afghanske Taliban-lederskapet har tatt avstand fra denne kampanjen, ettersom de ønsker fokus på konflikten i Afghanistan. Dessuten har de tradisjonelt hatt et godt forhold til Pakistan (i det minste elementer av Pakistans regjering og sikkerhetstjeneste), og vil være avhengig av landets støtte dersom de skulle komme til makten i Afghanistan en gang i framtiden.

Al-Qaida ønsker nok først og fremst at alle opprørsgruppene i både Afghanistan og Pakistan skal gå sammen i kampen mot USA og NATO i Afghanistan. Al-Qaidas ledere har likevel gitt åpen støtte til ideen om å angripe det pakistanske regimet, ettersom det ses på som en nær alliert av USA. Gjennom disse uttalelsene prøver al-Qaida å holde seg inne med de pakistanske gruppene, og ønsker nok også å påvirke den ideologiske utviklingen i disse miljøene.

I Pakistan har al-Qaida muligens funnet et miljø som er mer mottakelig for al-Qaidas globalt orienterte ideologi. Mens den afghanske Taliban-bevegelsen satt med statsmakten i Afghanistan i fem år, har de pakistanske gruppene aldri hatt mer enn lokalt selvstyre. Derimot har de lange tradisjoner for å dra og krige på andre muslimers vegne, særlig i Kashmir og Afghanistan. Der har de et viktig felles trekk med al-Qaida. Stammeområdene i Pakistan har potensial til å bli en viktig base for al-Qaida også i framtiden – men dette vil være helt avhengig av utviklingen i regionen for øvrig.