Bilde av Kongressen i USA Foto: Kongressen

Washington D.C.: Kongressen med Representantenes hus og Senatet

Kongressvalg i USA

Publisert: 14. Nov 2010

Nylig var det mellomvalg i USA. Det vil si valg til de to kamrene i nasjonalforsamlingen Kongressen – Representantenes hus og Senatet. Valget kalles gjerne mellomvalg fordi det skjer midt mellom to presidentvalg – altså halvveis i en presidentperiode. I tillegg til senatorer og representanter skulle det velges guvernører for delstater, representanter til delstatsforsamlinger og til mange lokale verv. Valget ble omfattet med stor interesse, ikke minst fordi det ble sett som en test på hvor sterkt president Obamas politikk sto blant velgerne.

  • Hva ble utfallet av mellomvalget?
  • Hva ble velgernes foreløpige dom over Obamas politikk?
  • Hva var sentralt for velgerne?
  • Hvor står presidenten etter valget?

2: Om det politiske systemet

Utformingen av det politiske systemet gjør det ganske komplisert å avholde valg i USA. I den amerikanske grunnloven, som ble ratifisert (endelig godkjent) i 1787, ble det innarbeidet et system basert på skepsis mot sentralmakten (i tråd med Montesquieus maktfordelingsprinsipp fra 1748). Etter dette systemet ble det etablert tre likeverdige og uavhengige statsmakter:

Tredelingen av statsmakten ble opprettet for at de tre statsmaktene skulle balansere hverandre i håp om at tyranni skulle være umulig for all framtid. En liknende tredeling finner vi på delstatsnivå.

Både før grunnloven ble vedtatt og seinere (fram til og med den am. borgerkrigen) sto det strid mellom to retninger i de tretten amerikanske koloniene

  • føderalistene, som ønsket én amerikansk union
  • antiføderalistene, som ville ha en løsere sammenslutning av egne stater

Dermed eksisterte det to motstridende syn som skulle forenes da grunnlovsfedrene kom sammen i Philadelphia i 1787 for å finne en løsning som kunne forsone de to leirene.
Kongressen ble utformet med tanke på å balansere folkets makt mot statens makt.

  • Representantenes hus skulle være nær folket. Dette kom til uttrykk gjennom valg hvert annet år. Tanken var at representantene – fordi de velges så ofte – måtte opprettholde nær kontakt med sine velgere og derfor være ekstra lydhøre overfor folkets ønsker. Representanter velges fra distrikt som er noenlunde jevnstore målt etter folketall. Den mest folkerike delstaten, California, velger derfor 53 representanter til Representantenes hus. Delstater med få innbyggere – som for eksempel Sør-Dakota eller Alaska – har bare én representant hver. Til sammen sitter det 435 representanter i Huset.
  • Senatet var tenkt å være Husets motsetning. Senatorene skulle representere en hel delstat samt velges hvert sjette år. Hver delstat har to senatorer;  til sammen blir det 100 senatorer (siden det er 50 amerikanske delstater). Tanken var at senatorene skulle ha et større, mer langsiktig og mer kontinuitetspreget politisk perspektiv enn representantene i Huset. Et vanlig bilde er at Huset inneholder folkets kokende te, mens Senatet er tefatet som avkjøler den kokende populismen. En tredel av setene i Senatet er på valg annethvert år.

Oppsummert
vil det si at hvert annet år er det valg til hele Representantenes hus og en tredel av Senatet.

Resultater fra kongressvalget 2010 - Representantenes hus

3: Valgtema 2010 - velgernes signaler

Årets valg var dominert av den økonomiske krisen USA nå befinner seg i. Krisen startet under den forrige presidenten, George W. Bush, og var et tema allerede under presidentvalget i 2008. Barack Obama og det demokratiske partiet  gjorde da et brakvalg, og republikanernes og Bushs politikk ble sett på som massivt avvist av det amerikanske folket.

Obama-koalisjonen, styrket av en sterk mobilisering av unge velgere og minoritetsgrupper, ble sett på som framtidens flertall. Politiske kommentatorer spådde derfor at det ville bli vanskelig for republikanerne i nær framtid å gjenvinne flertallet fra Bushs glansdager. Men bare to år etter har republikanerne gjenvunnet flertallet i Representantenes hus og tatt igjen mye av det tapte i Senatet.

Men hva skjedde deretter? Jo, den økonomiske krisen var betydelig verre enn økonomene trodde. Rett før president Obama inntok Det hvite hus i januar 2009, uttalte en av hans økonomiske rådgivere (Romer) at dersom Obamas økonomiske tiltakspakke ble vedtatt av Kongressen, ville arbeidsledigheten ikke overstige 8 %. Mange økonomer sa seg enige i dette. (Ledigheten var da på 7,7 %.) En måned etter innsettelsen vedtok Kongressen tiltakspakken, kalt stimulus-loven på folkemunne. I dag er likevel arbeidsledigheten på 9,6 %, noe republikanske kandidater yndet å minne velgere på under valgkampen i høst.

Betyr den høye arbeidsløsheten at Obamas økonomiske politikk er feilslått? Ikke nødvendigvis, ifølge det uavhengige organet Congressional Budget Office (CBO). De har nylig beregnet at tiltakspakken hadde reddet bortimot 3 millioner arbeidsplasser og gjort den økonomiske veksten opp til 4,5 % høyere enn den ville ha vært uten tiltakene. Problemet er at dette på langt nær var nok. «The Great Recession», som amerikanerne kaller den nåværende økonomiske nedgangstida (et ordspill på 1930-tallets «Great Depression»), har vært dypere og seigere enn økonomer, politikere og velgere trodde.

Det mest presserende i dag er derfor å skape nye arbeidsplasser. USA har 6,2 millioner langtidsledige, noe som svir i mange familier. Siden det sosiale sikkerhetsnettet i USA er ganske grovmasket, har situasjonen ført til fortvilelse og misnøye i brede lag av befolkningen. I tillegg er tallet på arbeidsløse antakelig for lavt, siden mange har gitt opp å lete etter jobber.

USA - kongressvalget 2010 - Senatet

4: Krisen - noen er verre ute enn andre

Den økonomiske krisen har rammet det gamle industriområdet i Nordøst-USA – Pennsylvania, Ohio, Indiana og Michigan – særlig hardt. Dette var en gang åstedet for den amerikanske bilindustriens gullalder (General Motors, Chrysler og Ford – «the Detroit Big Three»), men kalles nå «rustbeltet». Siden 1970-tallet har det gått gradvis nedover med amerikanernes industrielle konkurransedyktighet etter som globalisering og konkurranse fra utenlandske bilprodusenter har utkonkurrert dem.

I nordøst er arbeidsledigheten høyere enn gjennomsnittet, skepsisen til frihandel sterk og – viktig for årets valg samt presidentvalget i 2012 – her er kampen om uavhengige velgere hard. Særlig Ohio er en enormt viktig vippestat som de to store partiene stadig kjemper om. I 2008 vant Obama Ohio med
51,2 %, mens George W. Bush vant i 2004 med 51,5 %.

Årets valgresultat synes altså å ha sendt en klar beskjed til hovedstaden Washington: De amerikanske velgerne er allerede lei av Obama. Eller er dette beskjeden? Hva sier for eksempel meningsmålingene? 65 % av det amerikanske folk syntes i januar 2009 at Obama gjorde en god jobb. I oktober i år var tallet falt til 45 %, som er på linje med tilsvarende tall både for Ronald Reagan og Bill Clinton rett før deres første mellomvalg.

Kongressen, derimot, er generelt sterkt mislikt av det amerikanske folket. Politikerforakten er stor i USA, noe følgende tall uttrykker: I oktober 2010 syntes bare 19,1% at Kongressen gjorde en god jobb. Faktisk har det republikanske partiet i Kongressen ofte fått dårligere karakter av velgerne enn det demokratiske partiet i de 18 månedene Obama har vært president. Obama synes altså tross alt å være langt mer populær enn sine partifeller i Kongressen. Likevel tapte demokratene.

Hvordan kan dette forklares? Som nevnt er den nedslående økonomiske situasjonen den viktigste forklaringsfaktoren (svært høy arbeidsløshet og stort underskudd på statsbudsjettet så vel som på handelsbalansen). Forskning viser at den viktigste indikatoren for gjenvalg av en sittende president og hans parti er en positiv økonomi. Men politikk er mer komplisert enn som så.

Som CBO har funnet ut, har jo Obama og demokratene tatt viktige steg for å forhindre videre økonomisk nedgang. Nettopp her ligger problemet: å stoppe videre nedgang er ikke det samme som å skape oppgang. Den økonomiske krisen er så alvorlig at selv om en viss bedring kan spores, vil det fortsatt gå en tid før amerikanske velgere vil merke dette i sin hverdag. I tillegg har demokratene vedtatt en kontroversiell helsereform – en populær skyteskive for høyresiden.

Årets valg var preget av mye fortvilelse og uro for framtiden blant velgerne. Dyre huslån, få jobber og usikkerhet om effekten av den nye helsereformen på småbedrifter og familiers økonomi førte til opphetet retorikk og mye propaganda. Det er her en ny bevegelse – Tea Party-bevegelsen – kommer inn.

Arbeidsløshet i USA, 1970-2010

5: Hva er Tea Party?

Tea Party (Teselskapet) er ikke en organisert, hierarkisk nasjonal organisasjon – i alle fall startet den ikke slik. Det begynte nemlig med at mange forskjellige regionale og lokale protestgrupper organiserte seg i nettverk, hovedsakelig etter Obamas inntog i Det hvite hus. Men i dag spør mange seg om bevegelsen i det hele tatt kan kalles lokal og desentralisert, siden store nasjonale organisasjoner er kommet på banen.

For eksempel leder Dick Armey (tidligere leder for republikanerne i Representantenes hus) FreedomWorks, en organisasjon som samordner og finansierer virksomheten til Teselskapets kandidater over hele USA. I tillegg var Sarah Palin (visepresidentkandidat i 2008) tungt inne i mange delstater som offisiell støttespiller for Tea Party-kandidater i valget.

Aktivistene framstiller seg selv som mest opptatt av økonomiske saker. Særlig opprøres de over at Kongressen i 2008 (under Bush) vedtok at den amerikanske staten skulle gå inn i finansmarkedet med 700 milliarder dollar for å hjelpe amerikanske banker i trøbbel. Både demokratiske og republikanske politikere stemte for redningspakken for å forhindre at pengesirkulasjonen stoppet helt opp. Bevegelsen synes likevel ikke å ha fått fart på seg før Obama ble valgt til president.

Særlig helte Obama bensin på bålet med stimulus-loven, som blant annet innebar mer penger til arbeidsledighetstrygd. Dette var jo klassisk John Maynard Keynes-tenkning, som innebar mer statlig innblanding i markedet. Ingen republikanere i Representantenes hus, og bare  tre republikanske senatorer, stemte for loven. Deretter kom helsereformen og påfølgende hissig debatt sommeren 2009 om dette ville innebære «dødspaneler» hvor staten skulle «drepe bestemor». Panikken nådde nye høyder.

Arbeidsløsheten i USA per august 2010

6: Hvem er med i Teselskapet?

Den gjennomsnittlige Tea Party-sympatisøren er en hvit, eldre mann som tjener over gjennomsnittet. Fra en stor undersøkelse av bevegelsen (april 2010) ser vi at: Over halvparten identifiserer seg som republikanere, mens de fleste andre ser på seg selv som partiuavhengige. Tre firedeler beskriver seg selv som konservative. Av de spurte har fire prosent gitt penger eller deltatt på et møte i Teselskapet. Disse fire prosentene ble kategorisert som Tea Party-«aktivister», og disse viser seg å være mer pessimistiske, sintere og mer anti-Obama enn den gjennomsnittlige Tea Party-sympatisøren.

63 % av alle spurte Tea Party-tilhengere får nyhetene sine hovedsakelig fra Fox News – en meget konservativ og partisk nyhetskanal – i motsetning til 23 % av alle amerikanere. Videre trodde 30 % av de spurte at Obama ikke var født i USA (disse hører dermed til den såkalte «birther»-grupperingen, som forlanger å få se Obamas fødselsattest, enda hans fødselsattest faktisk er stadfestet av myndighetene i Hawaii). 

Navnet Tea Party (Teselskapet) henspiller på en kjent hendelse i amerikansk historie fra 1773. En gruppe kolonister i Boston protesterte da mot flere lover vedtatt i parlamentet i kolonimakten England – blant annet mot skatt på import av te. Forkledd som indianere tok kolonistene seg om bord i et skip i havna i Boston og kastet over bord verdifull telast (se bildet).

Hendelsen ble et viktig steg på veien mot Uavhengighetserklæringen i 1776 og starten på den amerikanske revolusjonen. Dagens aktivister ser på seg selv som frihetskjempere som skal ta USA tilbake til folket fra en arrogant, tungt skattleggende og tyrannisk stat som ikke lenger representerer sitt folk. Akkurat slik England ble sett på av de amerikanske kolonistene.

Dessverre for Tea Party-bevegelsen betyr antihierarkiet og desentraliseringen at de har liten kontroll over hvem som snakker på deres vegne. Dermed må mye av tiden brukes på brannslokking hver gang en aktivist tropper opp på en protestmarsj med rasistiske paroler. Etter to år med alt fra legitime økonomiske argumenter til iltre rasistiske uttalelser er det derfor på sin plass å spørre: Er de en økonomisk protestbevegelse eller høyrevridde rasister? Eller består bevegelsen kanskje av begge deler?

Ved mellomvalget bidro Tea Party-bevegelsen med et viktig element, nemlig entusiasme. De stilte med 130 kandidater til Kongressen og fikk valgt inn rundt 40. Siden mellomvalg har mindre deltakelse enn presidentvalg – vanligvis under 40 % – er det ikke bare viktig hvilket parti som leder i nasjonale meningsmålinger, men også hvilke velgergrupper som tropper opp i valglokalet. De som stemte i årets mellomvalg, var hvitere, eldre og mer konservative enn de som stemte i 2008. Derav republikanernes seier.

1773: det historiske Teselskapet - Tea Party - i Boston

7: Konsekvenser av valgresultatet

Mange lurer nå på hvordan valget kan virke inn på USAs utenrikspolitikk. Tross det solide nederlaget for demokratene trenger det ikke nødvendigvis å skje store endringer. Siden 1945 har nemlig presidenten overtatt mye av initiativet og bestemmelsesretten over amerikansk utenrikspolitikk. Kongressen øver i dag innflytelse hovedsakelig ved at alle internasjonale avtaler må oppnå 2/3 flertall i Senatet for å bli endelig godkjent (ratifisert). Etter kongressvalget synes det enda vanskeligere for presidenten å få godkjennelse for en ny global klimaavtale. Det samme kan gjelde for START-avtalen om kutt i USA og Russlands atomvåpenarsenaler.

Innenrikspolitisk kan det derimot forventes at republikanerne i Representantenes hus kommer til å ta initiativet på mange områder, særlig økonomi. De har sagt at de ønsker å reversere helsereformen. Sannsynligvis er dette mer retorikk enn plan ettersom Obama uansett vil legge ned veto mot en slik politikk. Den viktigste utfordringen for de to partiene er å bli enige om hvordan de skal kunne trekke sammen i et forsøk på å redusere det enorme budsjettunderskuddet til den amerikanske staten samt få ned arbeidsledigheten. Så langt virker det som om republikanerne og demokratene er for uenige til å finne løsninger sammen.

Obama er allerede upopulær både på høyre- og venstresiden i amerikansk politikk. Men han kan muligens klare å utnytte trenering fra republikanerne til egen fordel, dersom han evner å framstå som den ansvarlige lederen midt i en alvorlig krise (trenering: uthaling av vedtak gjennom endeløse debatter i Kongressen). Og en alvorlig krise er det akkurat nå i USA. For å løse den trengs samarbeid på tvers av politiske skillelinjer. Utfordringen blir å ta beslutninger som kanskje er upopulære på kort sikt, men bra for USAs økonomi på lang sikt. For alle de i Representantenes hus – og nå Obama – som stiller til gjenvalg om to knappe år er dette kanskje en for stor utfordring

President Obama på statsbesøk i India, november 2010