HHD13_11KimNordKorea Tegning:politicalcartoons.com

Korea: Hvor langt går de?

Publisert: 14. Apr 2013

I 2013 har konflikten på den koreanske halvøya igjen tilspisset seg. Ordbruken er usedvanlig aggressiv og de provoserende handlingene mange. Er konflikten virkelig så truende som den ved første øyesyn kan virke som?

  • Hvordan er Nord-Koreas kjernefysiske historie?
  • Hva kjennetegner konflikten i Korea?
  • Hvilke motiver har partene?
  • Hvor ligger nøkkelen til fred i Korea?

2: Nord-Koreas kjernefysiske historie

Atomprogrammet til Nord-Korea  har røtter tilbake til 1960-tallet. Da ga sovjeterne en forskningsreaktor til Kim Il-sung-regimet. Sammen med sovjetisk opplæring av koreanere ble dette starten på et program som i økende grad ble drevet av koreanerne selv i tråd med deres selvforsyningspolitikk − jucheideologien.

USA plasserte atomvåpen i Sør-Korea allerede i 1957. På begynnelsen av 1970-tallet drev sørkoreanerne sitt eget atomvåpenprogram, men USA presset dem til å oppgi det. I 1977 ba Sovjetunionen Nord-Korea ratifisere  Ikke-spredningsavtalen (Non-Proliferation Treaty, NPT) som vilkår for å levere lettvannsreaktorer. Den endelige godkjenningen kom  i 1985, men reaktorene uteble. Omtrent samtidig gjenopptok sørkoreanerne sitt atomvåpenprogram. Nok en gang overtalte USA dem til å stoppe, men det gjorde ikke Nord-Korea.

Da Sovjetunionen falt sammen (1991) og Kina orienterte seg mot USA, Sør-Korea og Russland, ble Nord-Korea overlatt til seg selv. Handelen med Russland forsvant og Kinas markedsøkonomi pekte i alle andre retninger enn Nord-Korea.

Kim Il-sung strakte derfor hånden ut til sine tradisjonelle fiender – USA, Japan og Sør-Korea – i et forsøk på å bilegge konflikt, utvikle samarbeid og redusere avhengigheten av Kina. Internasjonal politikk var i så kraftig forandring at det syntes riktig å ta forholdsregler  mot ytterligere kinesiske steg i Nord-Koreas disfavør. Den nye nordkoreanske politikken ble oppmuntret av den amerikanske tilbaketrekningen av atomvåpen fra Sør-Korea i 1991.

3: 1992: Alarmen går

I 1992 konstaterte IAEA ( Atomenergibyrået ) – gjennom sin kontrollvirksomhet – at Nord-Korea hadde gjenvunnet plutonium ikke bare i 1990 slik de selv hevdet, men også i 1989 og 1991. Gjenvinningen ga nok plutonium for en bombe eller to. Dette førte til en vanskelig og etter hvert dramatisk diplomatisk prosess som brakte USA og Nord-Korea til randen av krig i 1994.

USA inngikk da en rammeavtale med Kim Il-sung. Den falt riktignok fra hverandre noen år seinere, men den var bygd over en mal som ble fulgt helt til 2012:

  • Nord-Korea skulle avvikle atomvåpenprogrammet og begrense sitt rakettprogram,  
  • Mot å få sikkerhetsgarantier, en fredsavtale, normalisering av forholdet til USA og andre land, og økonomisk bistand.

I 2002 kuttet USA under George Bush jr. alle bånd til Nord-Korea da de inkluderte landet i ondskapens akse sammen med Iran og Irak. Nord-Korea brukte det diplomatiske tomrommet som fulgte, til å produsere nok plutonium for 4–8 bomber og teste en kjernefysisk ladning i 2006. Det førte USA tilbake til forhandlingsbordet noen måneder seinere.

HHD13_11KoreaKart

Korea - de to koreanske statene og nabolandene

Etter en periode med betydelig framgang – plutoniumprogrammet ble deaktivert under internasjonal overvåking fra USA og IAEA – ble samarbeidet igjen brutt våren 2009. Da hadde Sikkerhetsrådet samlet seg om en uttalelse som fordømte en fersk nordkoreansk rakettest, og sanksjoner ble iverksatt mot tre firmaer som drev handel med raketteknologi. Nord-Korea reagerte med å kaste ut både de amerikanske spesialistene og inspektørene fra IAEA. Deretter fulgte en ny atomtest.

4: 2012: ja til forhandlinger – uenighet – flere tester

I februar 2012 ble USA og Nord-Korea enige om å gjenoppta forhandlingene. Nord-Korea sa seg i forkant villig til en midlertidig stans (moratorium) på testing av atomvåpen og langtrekkende raketter samt stille det nye anrikingsanlegget i Yongbyon i bero. I tillegg skulle IAEA få gjenoppta inspeksjonene. Til gjengjeld lovte USA 240 000 tonn i matvarehjelp fordelt over 12 måneder.

Det skar seg imidlertid da Nord-Korea skjøt ut en satellitt ved hundreårsmarkeringen av Kim Il-sungs fødsel. Nord-Korea sa de hadde tatt forbehold om dette mens USA hevdet – med rette – at det var i strid med forutsetningene, for en satellittoppskyting har omtrent samme militær verdi som en test. Oppskytingen var riktignok mislykket og viste at Nord-Korea ikke klarer å levere atomvåpen over lange avstander.  Men nettopp derfor kunne man forvente flere tester.

Det skjedde 12. desember 2012. Da skjøt Nord-Korea ut en Unha-3-rakett som bar en satellitt ut i verdens-rommet. Fortsettelsen ble som i 2009: Først fordømte Sikkerhetsrådet oppskytingen og skjerpet sanksjonene, så kom en ny nordkoreansk atomtest 12. februar 2013. Deretter fulgte nok en fordømmelse fra Sikkerhetsrådet og varsel om flere nye straffetiltak. Tidspunktene for de nordkoreanske atomtestene falt sammen med kjente amerikanske merkedager – Columbus Day i 2006; Memorial Day i 2009. Poenget er tydelig: Nord-Korea vil ha USA i tale.

Amerikanerne vil nødig belønne Nord-Korea for dårlig oppførsel, men samtidig ser de at uten forhandlinger og avtaler, vokser problemet. For da kjører nordkoreanerne videre med sine atom- og rakettprogrammer. Ut fra sin situasjon og tenkemåte har de ikke noe bedre valg. Får de ikke sikkerhetsgarantier på politisk vei, må de skaffe seg sikkerhet gjennom atomavskrekking.

Nord-Korea er særlig opprørt over FN-reaksjonene på rakettoppskytingene, og kjenner seg urettferdig behandlet. Det kan de ha grunn til. Mange land tester langtrekkende raketter, og stadig flere skyter opp satellitter (bl.a. Iran og Sør-Korea) uten reaksjoner fra Sikkerhetsrådet . Kjernefysiske prøvesprengninger er imidlertid Nord-Korea alene om. Etter at India og Pakistan testet i 1998, har ingen andre gjort det – heller ikke de anerkjente atommaktene.

5: Konflikten trappes opp

Konflikten fikk enda en alvorlig omdreining 7. mars 2013. Da vedtok Sikkerhetsrådet nye  sanksjoner som reaksjon på atomtesten 12. februar. Nord-Korea trakk seg da fra våpenhvileavtalen, kuttet den militære kommunikasjonslinjen til Seoul, og brukte et enda mer truende språk enn tidligere.

Noe av forklaringen kan være at flere hendelser som hver for seg pleier å framkalle nordkoreanske reaksjoner, falt sammen i tid: Sikkerhetsrådets vedtak kom samtidig med koreansk-amerikanske militærøvelser, som Nord-Korea betrakter som forberedelser for angrep. Dessuten var en ny president nettopp blitt innsatt i Sør-Korea, og Nord-Korea har hatt for vane å «prøve» nye sørkoreanske presidenter ved å «myke dem opp». Viktigere er det kanskje at Kim Jong-un prøver å styrke sin stilling innad ved å framstå som en beslutningssterk og fryktløs leder.

Nord-Korea har ikke vært alene om å høyne spenningen. Da USA sendte B-2-bombefly (vanskelig å oppdage på radar) til Sør-Korea for å øve på angrep mot bakkemål, sa Kim Jong-un at det eksisterte krigstilstand på halvøya. B-2 ble brukt i de første angrepsbølgene mot Rest-Jugoslavia, Afghanistan og Irak. For et angstbitersk regime var dette et særlig urovekkende trekk.

HHD13_11JuchemonumentFoto: creative commons

Juchemonumentet i Pyongyang

Under den unge Kim har regimet erklært at det vil prioritere atomarsenalet; det er etter sigende ikke forhandlingsbart. Arsenalet kan bare avvikles hvis trusselen mot landet forsvinner. I tillegg har landet grunnlovsfestet at det er en atombevæpnet stat.

6: Mer til sivile formål

Nord-Korea synes nå å satse på atomavskrekking for å kunne redusere de ressurskrevende konvensjonelle  styrkene. Dermed kan penger frigjøres og overføres til sivil sektor, hvor landbruk og forbruksvarer skal prioriteres. Kim har innført flere markedselementer i økonomien og samkvemmet med Kina har vokst, sanksjonene til tross. Det trenger ikke være noen motsetning mellom økt satsing på atomvåpen og bedring av økonomien. Kim Jong-un sier han satser på begge. En reformvennlig politiker er  innsatt som statsminister.

Utenrikspolitisk synes tankegangen å være at man kan få USA i tale ved å skape en situasjon som er så farlig at «alle» må skjønne at det ikke kan fortsette slik.  Nok en gang prøver Nord-Korea å true seg til forhandlingsbordet. Det har de lyktes med før. Satsingen på atomvåpen omtales nå som livbøyen for den nordkoreanske staten.

Sikkerhetspolitisk er begrunnelsen avskrekking – liksom alle andre atommakter. Innenrikspolitisk er argumentet at kjernefysisk sprengkraft er billigere enn konvensjonelt krutt – også det et velkjent argument fra andre atommakter.

7: Hvordan forstå Nord-Koreas utenrikspolitikk?

De som hevder at målet alltid har vært atomvåpen, kan ikke forklare hvorfor all gjenvinning av plutonium ble stanset i 1991 og ikke ble gjenopptatt før i 2003. Heller ikke at gjenvinningen stoppet i 2007 og ble gjenopptatt i 2009. Landet har med andre ord produsert langt mindre plutonium enn det kunne ha gjort. Hadde det utnyttet hele sitt potensial på begynnelsen av 1990-tallet til produksjon av våpen, kunne det hatt over 100 atomladninger i dag. I stedet har det kanskje 4−8.

Andre framhever at Nord-Korea krever kompensasjon for kriser det selv skaper. I 1994 løste krisen seg i en avtale som skulle gi Nord-Korea to store, dyre lettvannsreaktorer (da avtalen brøt sammen, var reaktorene langt fra ferdigstilt). På papiret var det en stor suksess for nordkoreanerne.. Også atomtesten i 2006 ga økonomisk uttelling gjennom de avtalene som ble inngått i 2007.

Videre har Nord-Koreas atomprogram vært en viktig kilde til eksportinntekter. Raketteknologi har gått til Pakistan, Myanmar og flere land i Midtøsten, og kjernefysisk teknologi til Libya, trolig til Syria og kanskje til Myanmar.

En fjerde tolkning framhever at nordkoreanerne alltid har gjengjeldt samarbeid med samarbeid, og når USA har ignorert dem eller brutt inngåtte avtaler har de reagert med heftige utspill i kjent stil. For også amerikanerne har tatt seg friheter. Sommeren 2008 hadde USA lovt å stryke Nord-Korea fra listen over stater som støtter terror. Da USA likevel ikke gjorde det, stanset nordkoreanerne den avtalte nedbyggingen av plutoniumanleggene og begynte å bygge dem opp igjen. Litt seinere ble nedbyggingen gjenopptatt etter at USA likevel fjernet dem fra listen.

Høsten 2008 forsøkte USA å endre de avtalte kontrollbestemmelsene. Nord-Korea svarte med å gjøre en ny test av den langtrekkende raketten Taepodong 2. Da Sikkerhetsrådet fordømte testen og vedtok nye sanksjoner, foretok Nord-Korea en ny atomtest våren 2009. I det internasjonale mediebildet starter det som regel med nordkoreanske avtalebrudd, for mediemessig er Nord-Korea fritt vilt. De fleste journalistene spør «hva har de funnet på igjen nå, da» – også når det er andre som ikke har gjort som avtalt.

HHD13_11KimstatueFoto: creative commons

Persondyrking i Nord-Korea, Kim Il-sung

Uansett: Vi er nå inne i det femte året uten forhandlinger og avtaler, og i slike perioder vokser problemet: I 2002-2007 produserte nordkoreanerne atomladninger basert på plutonium, og nå bygger de en kapasitet til å produsere ladninger basert på anriket uran. Samtidig sitter ønsket om lettvannsreaktorer (for å produsere energi til sivile formål) dypt. Først prøvde de å få slike reaktorer fra Sovjetunionen, deretter fra partnerne i rammeavtalen av 1994, og nå prøver de på egen hånd. Det betyr at de er i ferd med å etablere seg på samme plattform som Iran – med et anrikingsprogram som har en fredelig begrunnelse, men som samtidig er våpenrelevant.

Forskjellen er at Nord-Korea allerede har bomber med en avskrekkingseffekt som etter manges mening holder fiendene fra livet. Saddam Husseins Irak og Muammar Gaddafis Libya hadde ikke slike våpen og ble angrepet. I dag snakker israelske ledere samme språk når de sier at hvis Iran får atomvåpen, er det ikke så mye vi kan gjøre med dem lenger.

8: Kinas rolle

Kineserne vil ikke la det nordkoreanske regimet bryte sammen. Ikke av kjærlighet til en kommunistisk nabo, for jucheideologien avviser marxismen-leninismen og foreskriver økonomisk, kulturell og ideologisk uavhengighet. Regimet bedriver dessuten en bisarr personkultus  rundt Kim-familien.

Kineserne støtter regimet fordi de ikke vil ha amerikanske styrker nærmere inn på seg. Nord-Korea er en buffer. Hvis regimet faller sammen, kan det dessuten skape kaos og flyktningestrømmer som vil koste dem dyrt. Kina sier ikke nei til enhver tanke om gjenforening, men det må skje i ordnede former som sikrer kinesiske interesser. Der er ikke nordkoreanerne til å stole på, for de har antydet at de kan akseptere amerikanske styrker også i et gjenforent Korea – underforstått, fordi det vil redusere avhengigheten av Kina.

Kineserne liker regimet i Nord-Korea like lite som mange andre, og for hver gang de forgjeves advarer landet mot å teste raketter og atomladninger, uten å bli hørt, taper de ansikt. I 2010 nektet Kina likevel å kritisere Nord-Korea for torpederingen av den sørkoreanske korvetten Cheonan og beskytningen av øya Yeonpyeong i Det gule hav. I flere omganger har de trappet opp kritikken av Nord-Korea og stemt for Sikkerhetsrådets resolusjoner der de tidligere avsto.

Den nye kinesiske lederen Xi Jinping  har  uttrykt støtte til naboen i nord, som sine forgjengere, og det økonomiske samkvemmet har utviklet seg raskt. I perioden 2007−2011 ble handelen mellom de to landene tredoblet. Andre deler av det økonomiske samkvemmet er økte kinesiske investeringer i Nord-Korea, nye frihandelssoner, og bygging av veier og havner til gjensidig nytte.

I de siste årene har Nord-Korea opplevd moderat økonomisk vekst. Flere forsiktige markedselementer er innført. Mer privat produksjon og omsetning har gitt resultater. Noe gjennombrudd er det likevel ikke snakk om verken for markedsøkonomi eller vekst, og det meldes om fortsatt matmangel og feilernæring våren 2013.

HHD13_11Kim-KinaTegning: politicalcartoons.com

Kim leker med ild; det svir for Kina og statsleder Xi Jinping.

Kim Jong-un har flere ganger sagt at han vil bedre levestandarden i Nord-Korea. Hvis han greier å trygge sin posisjon og vinne legitimitet blant de militære gjennom vellykte rakett- og atomtester og en djerv utenrikspolitikk, kan han kanskje redusere det enorme forsvarsbudsjettet og fortsette på reformveien.

9: Virkninger for internasjonal politikk i Øst-Asia

Handelen med Russland er tilnærmet null. Det politiske forholdet er korrekt, men ganske innholdsløst. Sør-Korea svinger i sin holdning til brødrene i nord. Solskinnspolitikken ved inngangen til dette århundret ble belønnet med Nobels fredspris, men fikk det glatte lag av George Bush jr..

Under president Lee (2008−2012) var forholdet bistert, og senkingen av Cheonan og beskytningen av Yeonpyeong høynet spenningen. Før hun tiltrådte i 2013, varslet president Park Geun-hye en mer samarbeidsorientert politikk igjen, men de siste nordkoreanske utspillene gjør fortsettelsen uviss. 

Etter senkingen av Cheonan brøt Sør-Korea de økonomiske forbindelsene med Nord. Et unntak var industriparken Kaesong, som gir Nord-Korea en kjærkommen årlig inntekt i hard valuta. Sør-Korea lot denne virksomheten fortsette av hensyn til stabiliteten på halvøya. Dessuten ser de parken som et brohode for markedsreformer i nord.

Sør-Korea har én felles historisk interesse med Japan: Å klarlegge historien til hundrevis av japanere og koreanere som er bortført av Nord-Korea. I alt annet er historien, dvs. den japanske okkupasjonshistorien, fortsatt en stor belastning for forholdet mellom dem. Begge er alliert med USA, men på samme lag bare gjennom USA. Historiens skygger er lange i denne delen av verden.

For USA er alliansene med Japan og Sør-Korea grunnleggende for hele Asia-strategien. Politikken overfor Nord-Korea er bare en begrenset del av den. Forholdet til Kina er hovedsaken. For landet med den globale ledertrøyen, USA, er det land nummer to – det landet som ligger nærmest i det internasjonale makthierarkiet − som er problemet, utfordringen og eventuelt fienden. Land nummer to er Kina. Andre stater følger oppmerksomt med i denne rivaliseringen. Mønsteret er at tilfredse land slutter opp om lederen – hegemonen. Utilfredse tar heller parti for utfordreren. Japan og Sør-Korea er om ikke tilfredse så relativt komfortable i sitt kompaniskap med USA.

HHD13_11NattiKoreaFoto: Creative commons

Natt i Korea - nord og sør

Kina øver geopolitisk motvekt gjennom sitt voksende militære fotavtrykk i regionen, gjennom samarbeid med Pakistan, og ved å etablere støttepunkter langs forsyningsruten fra Midtøsten. Kineserne prøver samtidig å dempe uroen over sin egen vekst ved å dyrke samarbeid til gjensidig nytte – harmoni er et ord som ofte brukes. De mindre landene i Sørøst-Asia samarbeider mer og mer med Kina uten å bryte båndene til USA, ikke fordi de er redde for Kina, men fordi det er i deres egen beste interesse.

I denne sammenhengen, hvor hegemonen og utfordreren føler hverandre på tennene, kan det atombesittende, stalinistiske og provoserende regimet i Pyongyang brukes til å styrke demningen mot Kina. Når det manes til samordning mot Nord-Korea, skal det ikke alltid tas bokstavelig; de konkrete tiltakene kan være vel så mye ment mot Kina.