HHD13_21TrePerioder Tegning: politicalcartoons.com

Angela Merkel blir den tredje kansleren som aksler kanslertrøya for tre perioder.

Tyskland velger for Europa

Publisert: 28. Oct 2013

Når Tyskland velger politisk lederskap holder resten av Europa pusten. Slik så det også ut i ukene forut for Forbundsdagsvalget den 22. september. Da strømmet tyske velgere til valgurnene for å avgjøre hvem som skulle styre landet de neste fire årene.

  • Hvorfor er det så viktig hva tyske velgere bestemmer?
  • Hva ble resultatet av det tyske valget?
  • Hva er noen av de store spørsmålene i tysk politikk?
  • Hvor viktig er valgutfallet for resten av Europa?

Tyskland er med sin sentrale beliggenhet, sine 81 millioner innbyggere og sterke økonomi det desidert største og mektigste landet i Europa. Det er verdens nest største eksportnasjon og fjerde største økonomi etter USA, Kina og Japan. Landets eksportprodukter finner vi gjerne igjen i våre garasjer (biler), kjøkken (husholdningsmaskiner) og verktøyboder.

De seinere årene har etterspørselen etter tysk produksjonsutstyr vært spesielt stor fra de nye vekstlandene i Sørøst-Asia og Sør-Amerika. Dette har gjort tyske bedrifter rike og den tyske staten til et økonomisk tyngdepunkt i Den europeiske union (EU). I Washington og Brussel venter mange at Tyskland skal vise et globalt lederskap som speiler landets størrelse og makt.

Tyskerne selv synes lite lystne på å lede verden. Aller helst ønsker de å være en litt større utgave av det nøytrale, tilbakeholdne, men steinrike Sveits, spøker mange. Fortsatt utgjør 1900-tallshistorien et sentralt premiss for tysk stemmegivning og politikkutforming. To verdenskriger, superinflasjon og dyrtid, to totalitære regimer og katastrofen «Holocaust», etterlater liten vilje til radikal politikk. «Keine Experimente» – ingen eksperimenter – er et valgslagord fra den nære etterkrigstid som fortsatt gir stemmer. Også ved 2013-valget syntes velgerne om denne oppskriften. 

2: Merkel for tredje gang

Valget ble en stor seier for Tysklands første kvinnelige kansler, den østtyske prestedatteren og fysikeren Angela Merkel. Hennes konservative parti – Den kristelig-demokratiske union (CDU/CSU) som består av et landsdekkende parti CDU og søsterpartiet CSU
 i delstaten Bayern – fikk hele 41,5 prosent av stemmene. Så høy oppslutning er unntaket heller enn regelen for et stort folkeparti i det kriserammede Europa. Der har statsminister etter statsminister mistet jobben de siste årene.

I Tyskland har Merkel derimot vunnet et bemerkelsesverdig ry og fått tillit som en nøktern, faktaorientert og hardt arbeidende politiker. Tyskerne har til og med gitt henne kallenavnet «Mutti» – «Mor». Ved siden av Merkels egen appell forklares valgresultatet langt på vei av lav arbeidsledighet og meget solid økonomi – i sterk kontrast til det øvrige Europa. Dertil er opposisjonen splittet.

HHD13_21Mandatfordeling

Mandatfordelingen i den tyske Forbundsdagen 2013-2017

Sosialdemokratene (SPD) har lenge framstått som revet mellom en sterk høyre- og venstrefløy, selv i ledertrioen. SPD – Europas eldste sosialdemokratiske parti – gjorde derfor sitt nest dårligste valg noen gang (25,7 prosent). Likevel kan SPD havne i regjering.

Av historiske årsaker ønsker tyskere flest en flertallsregjering. Partiene danner derfor gjerne en regjeringskoalisjon framfor en mindretallsregjering. Det er sjelden ett parti oppnår absolutt flertall i Forbundsdagen selv om CDU/CSU kun var fem representanter unna i 2013. Merkels nåværende koalisjonspartner, de liberale Fridemokratene (FDP), gjorde derimot sitt dårligste valg noensinne. Med 4,8 prosent kom de under sperregrensen (5 prosent) og falt dermed ut av Forbundsdagen.

Også en høy sperregrense har historiske årsaker. En høy grense skal sikre mot et stort antall småpartier i nasjonalforsamlingen. Hensikten er å unngå styringsproblemer. Frykten er stor for en vinglete, svak regjering (jf. Tyskland under Weimarrepublikken i mellomkrigstiden). For første gang står FDP uten representasjon i nasjonalforsamlingen, og Merkel må derfor søke en annen partner enn den hun foretrekker. Også det nye anti-euro-partiet «Alternativ for Tyskland» (AfD) falt utenfor (4,7 prosent).

Bare to andre partier kom inn i Forbundsdagen – Die Linke (venstreopposisjonen) og De grønne. Die Linke rommer tre ulike grupperinger: etterfølgerne til DDR-statens kommunistparti, små venstreradikale grupper fra det gamle Vest-Tyskland og avhoppere fra SPD. Partiet ble det tredje største partiet med 8,6 prosent, men er utenkelig som partner for det konservative CDU/CSU. Hittil har heller ikke SPD villet samarbeide med dem på nasjonalt plan. Hadde SPD åpnet for det, ville de to partiene kunne regjere med et rødt-rødt-grønt flertall. De grønne som regjerte med SPD fra 1999 til 2005, fikk 8,4 prosent.

3: «Den sorte enke» på partnerjakt

FDPs dramatiske fall fra 14,6 prosent i 2009 gjør det vanskelig for Merkel å finne en ny partner. I media fikk hun raskt tilnavnet «den sorte enke» – edderkoppen som spiser sin make. Dette skremmer både De grønne og SPD. Et samarbeid mellom de borgerlige og De grønne ville vært en historisk nyvinning. De er ikke enige i mye, men forenes i èn viktig sak. Begge vil avvikle Tysklands kjernekraftverk innen 2022 og arbeide for en lavkarbonøkonomi gjennom å satse mer på fornybar energi (sol og vind).

Men nettopp Merkels høyt profilerte «Energiewende» – energisnuoperasjon – har tappet De grønne for miljøstemmer. Partiets valgresultat var nemlig langt dårligere enn forventet og kan delvis forklares med at Merkel og CDU/CSU etter atomulykken i Japan i 2011 foretok en rask snuoperasjon i spørsmålet om kjernekraft. Bortsett fra energi er det lite som forener de to partiene. Partiets grunnplan er i dag likevel langt mer liberalistisk innstilt for eksempel i økonomiske politikk enn det nylig avgåtte ledersjiktet og partiets opprinnelige røtter skulle tilsi.

HHD13_21Riksdag

Riksdagsbygningen i Berlin huser Forbundsdagen

Skal man unngå nyvalg, må CDU trolig inngå regjering med SPD i en storkoalisjon mellom de tradisjonelle hovedmotstanderne i tysk politikk. I Norge ville dette vært som om Høyre og Arbeiderpartiet skulle regjere sammen. I Tyskland støtter faktisk to tredeler av velgerne en slik koalisjon. De har stort sett gode erfaringer fra forrige storkoalisjon som også ble ledet av Merkel (2005–09).

For SPD bidro imidlertid regjeringsdeltakelsen til at de i 2009 gjorde sitt dårligste valg noensinne. Derimot har SPD vunnet mange delstatsvalg fra CDU og FDP etter 2009. I dag sitter de med flertall i det mektige Forbundsrådet – representantene er utpekt av regjeringene i delstatene – som har stor innflytelse over føderalregjeringen i Berlin. Forbundsrådet godkjenner blant annet regjeringens lover. Det vil styrke Merkel å få dette røde flertallet over på regjeringens hender.

Rent politisk har CDU under hennes ledelse beveget seg så langt mot det politiske sentrum at hun trolig vil kunne goda SPDs krav om mer bruk av offentlige midler til mer tradisjonell sosialdemokratisk utjevningspolitikk og fellesskapsordninger, herunder lovfestet minstelønn.

SPD har lovet tøffe motkrav og at partiets 450 000 medlemmer skal få det avgjørende ord i en uravstemning om en eventuell koalisjonsavtale. Dette kan ta tid og utenfor Tysklands grenser venter mange utålmodig på en avklaring. De siste årenes økonomiske og sosiale krise i mange EU-land krever lederskap fra EUs rikeste land. Uten medvirkning fra Tyskland er euroen tapt.

4: «Uten Tyskland ingen euro»

Tyskland har både økonomiske og politiske motiver for å opprettholde euroen. Økonomisk har euroen gitt Tyskland stabilt lav eurokurs, lave renter og lav inflasjon. Dette har bidratt til styrket tysk konkurranseevne og gagnet den tyske eksporten betydelig. Politisk stadfester den tyske eurodeltakelsen vilje til å innordne seg i europeiske samarbeid.

Tyskland og tysk gjenforening var selv en viktig beveggrunn bak euroen. Murens fall og Tysklands samling i 1989–90 forskjøv den maktpolitiske balansen i Europa i tysk favør. Spesielt følbart var dette for det fransk-tyske samarbeidet – selve motoren i EUs utvikling. Etter 40 år med to adskilte tyske stater skapte gjenforeningen på ny en tysk stat som kom til å bli Europas mektigste. Det skremte både tyskerne selv og deres naboer.

Europeisering av Tysklands fremste maktmiddel – D-marken – var trylleformelen som skulle forhindre en ny tysk «alenegang». Dette trekket skulle gjøre Europa i stand til å leve med et samlet Tyskland som sies å være: «for lite til at det kan dominere Europa, men for stort til at resten av Europa kan leve i likevekt med det.» Oppgivelsen av den egne, nasjonale valutaen ble sagt å være Tysklands «morgengave til et forent Europa».

Fellesvalutaen skulle gi Frankrike og resten av Europa økt innflytelse over Tyskland. Ut fra samme tankegang avviste Frankrike ideen om en liten valutaunion med bare de rikeste og likeste EU-landene Tyskland, Be-Ne-Lux-landene og Frankrike. En stor valutaunion med middelhavslandene sikret Paris en politisk balanse med tyskerne; prisen var manglende økonomisk konvergens – eller likhet. I dag ser vi konsekvensene i Hellas, Portugal, Spania og Irland og Italia (jf PIIGS, se illustrasjon til høyre).

5: Konstruksjonsfeil

Euroen  led av konstruksjonsfeil fra starten av. En valutaunion ble etablert uten en politisk union og heller ikke noen felles statskasse eller finanspolitisk verktøykasse. Med felles valuta fikk deltakerne derimot felles sentralbank, rente- og valutapolitikk. Særlig viktig var tapet av nasjonale sentralbanker som kunne finansiere staters budsjettunderskudd ved å trykke penger i dårlige tider. Eurolandene mistet dermed nasjonale verktøy for å håndtere ulik økonomisk utvikling.En pengeunion uten en sentralmyndighet som kan skattlegge og vedta lover som begrenser medlemmenes økonomiske handlefrihet, viste seg som en skjør konstruksjon. Og advarslene var mange.

Tyskerne fikk i stedet en euro sydd sammen etter modell av D-marken. En politisk uavhengig sentralbank (ESB) skulle styre ut fra ett mål: lav inflasjon. Dette skulle sikre stabil pengeverdi, jf tyskernes historiske frykt for inflasjon. I de fleste tyske familier kan en bestemor eller oldefar fortelle om tapte sparepenger og trillebårer fulle av verdiløse sedler bare for å kjøpe et brød. Dette bidro til å bane vei for Hitler – fulgt av krig og sivilisasjonssammenbrudd. Frykten for å gjenoppleve historien med seg selv i hovedrollen er høyst reell i Tyskland.

Velgerne ble dessuten lovet at ingen euroland skulle bli ansvarlig for andre eurolands gjeld. «Stabilitets- og vekstpakten» var verktøyet for å straffe land som brøt grensen for statsgjeld (60 prosent av BNP) og underskudd på statsbudsjettet (3 prosent av BNP). Ideen om at eurolandene skulle nærme seg hverandre økonomisk etter en periode hvor de ble styrt etter felles mål for inflasjon, budsjettunderskudd og statsgjeld, holdt imidlertid ikke stikk. Stabilitetspakten ble aldri håndhevet. I 2003 brøt selv Frankrike – og Tyskland – reglene uten at sanksjoner ble iverksatt.

6: Agenda 2010 og tyske kutt

Mange tyskere skjønte at de store statlige underskuddene ikke kunne vedvare. Landets budsjettunderskudd skyldtes i stor grad gjenforeningskostnadene. Parallelt økte konkurransen fra lavtlønnslandene i Øst- og Sentral-Europa og Sørøst-Asia. Dette «doble globaliseringstrykket» tappet industrilandet Tyskland for millioner av arbeidsplasser. I 2002 nærmet Tyskland seg det magiske tallet fra mellomkrigstiden: 5 millioner arbeidsledige.

Under sosialdemokraten Gerhard Schröder igangsatte Tyskland derfor omfattende arbeidsmarkedsreformer, strengere krav til arbeidsledige og solide kutt i bidragene. En reform (Hartz IV) ga en minstesats for ledighetsstønad på 359 euro (2900 kr) per måned! Velferdsordninger ble barbert vekk/ned. Mange tyskere måtte gå fra heltidsstillinger til deltid, og lønninger ble stående nærmest stille i et tiår! I samme periode økte inntektene betydelig i land som Spania og Hellas.

Reformene virket. Arbeidsledigheten ble nærmest halvert fra 2004 til 2011. Den gikk fra 5 millioner ned til under 3 i 2011 – den laveste (7,1 prosent) siden gjenforeningen i 1990. Før valget i 2013 lå den under 6 prosent. Men kostnaden ble båret av den enkelte arbeider og velger i form av reallønnsnedgang, lavere levestandard og økning i antallet fattige. I dag snakker man om en lavtlønnsklasse på 20–25 prosent av den tyske befolkningen. Hele 7,5 millioner tyskere tjener til dels langt under 8,5 euro i timen (ca. 70 NOK) – den minstesatsen SPD gikk til valg på for å få lovfestet som minstelønn. Reformene til SPD-kansler Schröder bidro til at SPD tapte valget i 2005 og fortsatt sliter med å få tillit blant arbeidsfolk.

HHD13_21Euroland

Landenen i eurosonen

I samme periode som tyskerne strammet inn og styrket konkurranseevnen, vokste offentlige og/eller private låneopptak betraktelig i Sør-Europa. Deler av de pengene som flommet inn til lånevillige i Sør-Europa, kom fra tyske banker. Således eier tyske banker og forsikringsselskaper betydelige deler av det gjeldsberget som tynger både stater og private i Euroland. Det bidrar sterkt til tyske politikeres ønske om å redde euroen.

Men tyskere flest er lite kjent med tyske bankers bidrag til krisen, og EU-skepsisen vokser. Folk føler at de har spart, ofret og arbeidet hardt for sin egen velfungerende økonomi, mens land i sør har levd over evne og nå tilsynelatende legger nye byrder på tyske skattebetalere. Denne EU-skepsisen ble under høstens valg fanget opp av partiet «Alternativ for Tyskland».

AfD (dannet i 2013) målbærer motstand mot euroen, men ikke mot EU som sådant. Partigründerne mener Merkels europolitikk er å sløse med tyske skattebetaleres penger uten at den gir realøkonomisk effekt i kriselandene. I stedet skaper den sosial nød og konflikter. De mener millionene av arbeidsledige, spesielt ungdom i Sør-Europa, er en tikkende bombe som til slutt vil kunne sprenge EU-samarbeidet. Partiet vil derfor enten fjerne euroen helt eller kaste ut noen medlemsland fra sør. De mener fellesvalutaen kom for tidlig, omfattet for ulike land og truer EU-integrasjonen.

Disse holdningene er et viktig nasjonalt bakteppe for en ny tysk regjering. Helt siden grekerne våren 2010 innrømmet at de lenge hadde skjult at statsgjelden var vesentlig høyere enn stabilitetspakten tilsa, har gjelden økt. I dag står svimlende 26,5 millioner EU-borgere uten arbeid – derav nær 20 millioner i Euroland og 5,5 mill. under 25 år. I Hellas er nesten 60 prosent av de under 25 arbeidsledige; i Spania 56 prosent. Da krisen eksploderte, ble Merkel kritisert for passivitet. Hun henviste til euroens regelverk som ikke omfattet pengehjelp til euroland i nød.

Med Tyskland i front stilte EU krav til Hellas om smertelige kutt i offentlige utgifter, økte skatter og avgifter. Dette utløste sosial uro og krasse anklager mot Berlin blant annet med henvisning til krigshistorien. Bilder av Merkel med hitlerbart ble dagligdagse syn i søreuropeiske demonstrasjonstog. Nordfra kom anklager om søreuropeisk skjørlevnet, latskap og juks. De gjensidige beskyldningene har vart ved.

7: Euro = politikk

Kansler Merkel ser  euroen i et politisk lys. « Euroen er mye, mye mer enn en valuta» gjentar hun. Hun er rede til å gjøre det «… som er nødvendig» for å sikre at euroen overlever. Det «nødvendige» har hittil gått ut på å styrke  EUs fellesorganer og en økonomisk og politisk union. En lang rekke løsningsforslag er blitt lagt fram – forslag som kan kategoriseres i tre ulike virkemidler:

  • økt kontroll og gjensidig overvåking over hverandres økonomier
  • økte sanksjonsmuligheter overfor land som bryter reglene/stabilitetspakten økonomiske bidrag fra fellesskapet dersom de rammede landene gjennomfører omfattende kutt i offentlige utgifter og strukturelle reformprogrammer lik de tyskerne har gjennomført. Felles valuta krever felles vaner, blir det sagt.

Med betydelig tysk velgerskepsis i ryggen har Merkel hele veien avstemt sin europolitikk med partiene i Forbundsdagen. Verken SPD eller De grønne har motsatt seg CDU/CSUs politikk. Det har derimot enkeltpolitikere – især fra Merkels egen høyreside. De har stevnet forslag som innebærer mer suverenitetsoverføring til Brussel, inn for Forfatningsdomstolen.

HHD13_21DragsugTegning: politicalcartoons.com

Hvor mange skal trekke eurolasset?

Domstolen vokter det tyske demokratiet og dets grunnlov, og den overprøver hvorvidt enkeltvedtak bryter med grunnloven. Så langt har samtlige forslag for å løse eurokrisen passert. De to siste og mest vidtgående er etablering av en «finanspakt». Eurolands budsjetter skal da kontrolleres og godkjennes i Brussel før nasjonale parlamenter får dem til godkjennelse.

Det andre er et permanent redningsfondESM – på 620 milliarder euro (ca. et norsk oljefond!). Derfra skal gjeldstyngede euroland kunne låne til lavere rente enn finansmarkedene tilbyr. Tyskland garanterer for 27 prosent av utlånene. Utfordringen er at blant garantistene finner vi foruten Frankrike, de større eurolandene Italia og Spania som kanskje selv må låne fra fondet. Det er grenser for hvor mange gjeldstyngede land Tyskland kan bære.

I tillegg arbeider EU med å opprette en bankunion med felles bankregler og regelhåndhevelse fra ESB, samt felles tiltak for eventuelt å redde truede banker i medlemslandene. Dette arbeidet har lenge stått stille i påvente av at Tyskland skal få ny regjering.

8: Solidaritet og ansvar

Merkel er blitt sterkt kritisert for sine tøffe kuttkrav. Mot hennes innstrammings- og sparekurs står oppfatningen om at EU-landene må vokse seg ut av krisen. Dette vil kreve innsprøyting av frisk kapital. Men hvor skal den hentes fra? Skal ESB «trykke penger»
 (øke pengemengden) slik USA, Storbritannia og Japan gjør? ESB har nærmet seg en slik kurs ved å kjøpe statsobligasjoner fra euroland. Ved tap på slike obligasjoner vil også Tyskland måtte tilføre ny kapital til ESB.

Tyskland har lenge blitt kritisert for manglende vilje til full solidaritet med resten av eurosonen. Framtredende økonomer har vist til at store internasjonale ubalanser er et felles ansvar: Land med overskudd på betalingsbalansen (blant dem Tyskland) bør bruke sin handlefrihet til å stimulere til økt etterspørsel, sier de. Samtidig vil finansmarkedene tvinge land med underskudd (les: PIIGS-landene) til sparetiltak når gjeld og rentenivå blir for høyt.

HHD13_21ESM

Hvor mye har eurolandene skutt inn/ garantert for i stabilitetsfondet?

Tysk statsgjeld er fortsatt for høy (81 prosent av BNP) til at staten kan føre en aktiv stimulansepolitikk og øke offentlige utgifter eller vedta skattelettelser. Landets mektige fagforeninger har vist stor moderasjon gjennom de siste ti års lønnsoppgjør. Nå øyner de muligheten for romsligere lønnsoppgjør og at tyske arbeidstakere skal få sin del av de sterkt økte eierinntektene i tysk næringsliv. Høyere lønninger – blant annet som følge av en eventuell lovfestet minstelønn – vil kunne gi en viss stimulanseeffekt. Noen endelig løsning på eurokrisen vil heller ikke dette være.

Tyskland arbeider derfor fortettere integrasjon og økt politisk ansvar for euroen til fellesinstitusjonene i Brussel. Dette krever traktatendringer og felles vilje fra EUs medlemsland om å godta tyske krav og løsninger. En slik løsning vil i beste fall ta lang tid. Hittil har den avfødt antityske holdninger og britiske trusler om å forlate EU. Men lar den akutte gjeldskrisen seg stagge av disse planene?

9: Bare «marginale justeringer»

Det er politisk enighet i den nye Forbundsdagen om at tyske politiske og økonomiske interesser er tjent med EU og euroen. Paradokset er imidlertid at euroen som ble skapt for å binde inn tysk makt, i dag binder resten av Europa til en økonomisk politikk som er tilpasset tyske interesser. Dessuten ønsker ikke tyskerne å betale hele regningen for en euro med alvorlige mangler.

Enkelte mener at Merkel allerede har gjort nok for å redde euroen. Andre – især blant EUs kriseland – håper på nye initiativ fra en regjering der sosialdemokratene deltar. SPD synes nemlig hakket mer velvillig til euroobligasjoner enn CDU. Euroobligasjoner innebærer at alle eurolandene tar et fellesansvar for statsgjeld i eurosonen. Et slikt ansvar har Merkel avvist kontant.

Sosialdemokratene har også tatt til orde for en oppmyking av Merkels tøffe kutt- og sparelinje. En innstrammingslinje som har gjort henne sterkt upopulær i land som Hellas og Spania, men desto mer populær blant egne skattebetalere og velgere. Etter valget ga hun klart svar til dem som håper SPD vil presse henne til å endre europolitikken med å henvise til – nettopp – velgerne. CDU/CSUs brakseier må tolkes som at velgerne ikke ønsker noen omfattende kursendring, kun «marginale justeringer», ifølge Merkel.

Dessuten vet hun godt at ytterligere garantier til eurosonens svakeste kan øke oppslutningen om blant annet AfD ved valget på nytt EU-parlament sommeren 2014. Og mens kriseland og andre ergrer seg over at Merkel sikret seg gjenvalg uten store, nye reformer og kostbare utspill, verdsetter velgere flest hennes stødige kurs. Ønsket om stabilitet i krisetider overrasker ikke i et land hvor politisk dramatikk tilhører dets nære historie.

HHD13_21Tysklander

De tyske delstatene