Bilder av sentrale EU-skeptikere Foto: AFP/Scanpix

Ledere for EU-skeptiske partier (fra v til h): Timo Soini (Sannfinnene, Finland, Udo Voigt (nynazister, Tyskland), Ilias Kasidiaris (Gyllent daggry, Hellas), Nigel Farage (UKIP, Storbritannia), Heinz-Christian Strache (Frihetspartiet, Østerrike), Gabor Vona (JOBBIK, Ungarn), Morten Messerschmidt (Dansk folkeparti), Marine Le Pen (Nasjonal Front, Frankrike)    

EU-skepsis i medvind

Publisert: 12. Apr 2015
  • Hva skjer med EUs omdømme blant folk?
  • Er EU inne i en grunnleggende krise?
  • Er EU-prosjektet skrudd feil sammen?
  • Hva kan EU gjøre for å komme ut av «dødvannet»?

2: Fortellingen om EU

EU -skeptikerne blir beskyldt for å ville ta Storbritannia tilbake til 1950-tallet. Men den ubehagelige sannheten er at de har gjort mer for å modernisere argumentene sine og utvide koalisjonen sin enn proeuropeerne har. De grep sjansen da eurokrisen var et faktum, omtrent på samme måte som den nykonservative bevegelsen i USA grep sjansen til å argumentere for å invadere Irak etter 11. september 2001. I mellomtiden har proeuropeerne blitt færre. De har vært ute av stand til å fornye og tilpasse seg en ny verden. Det som er så vanskelig å forstå for den Europa-positive eliten, er at det de har vært mest stolte av – EUs  indre marked og utvidelsen av EU mot øst – nå utgjør de mest kraftfulle argumentene mot EU.

Den tidligere reklamemannen Adam Lury hjalp i sin tid partiet (New) Labour med å tenke ut en ny kommunikasjonsstrategi. Han mener at Europa-spørsmålet er en av de sakene der folks holdninger formes av identitet og verdier vel så mye som av klassebakgrunn eller økonomiske interesser. Ut fra en slik tankegang deler noen forskere  – i tråd med psykologen Abraham Maslows tanker (se s. 3) om en «behovspyramide» – gjerne velgere inn i tre «stammer»:

  • Settlers – «nybyggere». Disse utgjør omtrent 30 prosent av britiske velgere, ifølge meningsmålinger. De er naturlig konservative, opptatt av trygghet, sikkerhet og tilhørighet.
  • Prospectors – «gullgravere». De er ute etter å maksimere sin formue, og leter etter muligheter for personlig vinning. Også denne gruppen er på 30 prosent.
  • Pioneers – de mer eventyrlystne «pionerene», som utgjør 40 prosent. De har fått tilfredsstilt sine materielle behov og er opptatt av selvrealisering og det store bildet.

Adam Lury påpeker at den tradisjonelle styrken til proeuropeerne i Storbritannia var at de hadde lyktes i å argumentere for britisk medlemskap i EU på en måte som appellerte til alle  disse gruppene. For «nybygger-velgere» betydde EU fred og stabilitet. De mer økonomisk orienterte «gullgraverne» så muligheter for jobber og velstand som en følge av det indre markedet. Pionerene syntes EU-medlemskap virket eksotisk og spennende. I dag er det EU-skeptikerne som har argumenter som appellerer til alle tre grupper.

Maslows behovspyramide

3: UKIPs ulike argumenter

TIL NYBYGGERNE: Det britiske uavhengighetspartiet UKIP (United Kingdom Independence Party) og dets leder Nigel Farage appellerer til de konservative nybyggerne. De hevder at EU ikke har ført til fred og sikkerhet. EU har snarere fratatt oss kontrollen over våre grenser og oversvømmet lokalsamfunnene med innvandrere som driver ned lønningene, driver opp boligprisene og legger press på lokale skoler og sykehus, hevder de. UKIP snakker mye om «selvstyre» og «uavhengighet». Partileder Farage hevder at hans mål dreier seg mer om å endre folks måte å se verden på enn om å få plasser i parlamentet.

TIL GULLGRAVERNE: Den konservative EU-skepsisen appellerer til «gullgraver»-menneskene. De vil ikke lytte til økonomiske argumenter for EU, men har i stedet utviklet en fortelling om et Storbritannia som er bastet og bundet til det synkende skipet de mener eurosonen er (NB. Storbritannia er ikke et euroland). De hevder at alle reglene i det indre markedet binder opp britiske selskaper i et uoversiktlig og overdrevent byråkrati.

TIL PIONERENE: Den mest overraskende utviklingen er imidlertid hvordan EU-skepsisen også appellerer til «pionerene». Et parlamentsmedlem (Carswell) fra UKIP formulerer det slik: «EU er slett ikke moderne og eksotisk. Det er et prosjekt som har feilet; EU er noe provinsielt og gammeldags, en levning fra 1900-tallet, malplassert i en ny, digital verden», mener han. Det som er viktig for denne typen EU-skeptikere er først og fremst friheten til å drive global handel. De spør: «Ville det egentlig være så galt om Storbritannia ble et slags Singapore utenfor kysten av Europa?»

Carswell-skeptikere ser for seg at geografiske avstander er uvesentlige i vår moderne tid. Landene de beundrer aller mest, som Australia, Dubai og Singapore har lyktes i å finne seg en rolle i en global verden, uten å være bundet av en lyst eller trang til å sette et dypere politisk preg på hele kloden, slik europeere og amerikanere tradisjonelt ofte har gjort det. Derfor er det uvesentlig, unødvendig og skadelig for Storbritannia å bli dratt med i diskusjoner om hvilken plass Europa skal ha i verden, eller hvordan Europa skal organiseres (underforstått: de trenger hele verden som arena og tumleplass).

Dette er et eksempel på en UKIP-skepsis som vektlegger teknologiske nyvinninger og ideen om en ny, frisk start  for Storbritannia – det er en ganske annen grunntone i disse argumentene enn i den tradisjonelle, mer lukkede EU-skepsisen som handler om isolasjon og grenser. Men ved å henvende seg til ulike grupper med ulik ordbruk  kan EU-skepsisen nå fram til svært forskjellige mennesker: «Nybyggerne» treffes av frykten for at nabolaget deres er i ferd med å bli oversvømmet av stadig nye bølger av innvandrere fra nye EU-medlemsland. «Gullgraverne» blir fortalt at eurokrisen og den byråkratiske (overdrevne, slik UKIP ser det) reguleringen av økonomien i EU er en trussel mot Storbritannia. «Pionerene» blir fortalt at EU er en stivnet fortidslevning i en tidsalder som heller krever globale nettverk.

4: Et forandret EU

En av grunnene til at disse forskjellige fortellingene treffer, er at EU er i ferd med å vokse vekk fra de gamle forklaringene på hvorfor unionen ikke har større folkelig oppslutning. For noen år tilbake pleide mange å snakke om EUs demokratiske underskudd som hovedårsak til EU-skepsis (jf. eurosklerose ). Beslutninger blir tatt av institusjoner ingen har oversikt over istedenfor av de folkevalgte nasjonale myndighetene, lød argumentet. Men krisen Europa er inne i nå, er ikke et resultat av en kollisjon mellom Brussel og medlemslandene. I stedet kan vi snakke om en kollisjon mellom hva velgere i Nord-Europa vil og hva velgere i Sør-Europa vil.

Tidligere fantes en uskreven lov om at EU-institusjonene skulle ta seg av reglene for det indre markedet. Det handlet først og fremst om tekniske saker – fra felles standarder for innholdet i tomatpuré til hvor mye støy man kan tillate fra en gressklipper. Nasjonale myndigheter, derimot, skulle ta seg av helsetjenester, utdanning, arbeidsmarkedet og politiske avgjørelser på mer sensitive områder.

Kart over EU med utvalgte lands EU-skepsisKilde: The Economist

Da krisen var et faktum, viste mange av kreditorlandene i nord misnøye med å skulle ta ansvar for andre lands gjeld uten at det fantes mekanismer for å kontrollere hvordan landene med stor statsgjeld brukte pengene sine. Med de nye reglene som ble innført som følge av eurokrisen , som finanspakten , har eurokratene i Brussel overskredet mange grenser for nasjonal selvstendighet. Deres innflytelse har gått langt utover matsikkerhet og tekniske retningslinjer. Nå har de innflytelse på pensjoner, skatter, lønninger og offentlige stillinger i mange av de hardest rammede kriselandene. For mange innbyggere i Sør-Europa likner EU nå på hvordan Det internasjonale pengefondet er blitt oppfattet i Latin-Amerika: Som en tvangstrøye med strukturtilpasningsprogram som hindrer de nasjonale politikerne i å puste, gir dem lite handlingsrom.

I flere nordeuropeiske land oppfatter mange situasjonen som at EU har mislyktes i å ha kontroll og oversikt over politikken som er ført lenger sør på kontinentet. De som har lånt ut penger, føler seg som ofre, akkurat slik de som har lånt penger, mener de er ofre.

I et nasjonalt politisk system ville politiske partier vært i stand til å lufte og få fram disse forskjellige perspektivene – og forhåpentligvis maktet å finne fram til en felles enighet – inngå kompromiss. Men det er akkurat dette det europeiske politiske systemet ikke er i stand til å tilby. I stedet for å være en kamparena for forskjellige ideer, har EU blitt dratt inn i en ond sirkel  av anti-EU-populisme på den ene siden og teknokratiske avtaler mellom medlemsland som er redde for sine egne innbyggere på den andre. Mange tror at den sterkt sviktende tilliten til EU er knyttet til den økonomiske nedturen nå, og at tilliten vil vende tilbake hvis eller når Europa igjen opplever oppgangstider med vekst og velstand. Men er det så sikkert at tilliten til EU vil styrkes selv om økonomien får et oppsving? Den gamle  arbeidsfordelingen mellom EU og medlemslandene synes nemlig å synge på siste verset.

5: Det handler om politisk representasjon

I valget til Europaparlamentet i 2014 ble rekordmange populistiske og EU-skeptiske representanter valgt –  fra Danmark og Ungarn til Tyskland og Hellas via den slående suksessen til det britiske uavhengighetspartiet og Frankrikes Nasjonal Front. Velgere strømmet til nye og gamle opprørspartier. I Spania ble det nye partiet PODEMOS («Vi kan») lansert, et latinamerikansk-inspirert parti som har vokst ut fra «den antikapitalistiske venstresiden». Deres mål er å sørge for at Spania ikke lenger skal være «en tysk koloni, styrt av troikaen» – trekløver av Det internasjonale pengefondet, Den europeiske sentralbanken og EU-kommisjonen.

Sammen har disse hatt overoppsyn med innstrammingspolitikken i de kriserammede eurolandene . I Hellas stormet Syriza fram, og ble det største partiet. I Polen fikk partiet Lov og orden et velgerløft, samtidig som en ny, radikal gruppering ble grunnlagt, «Den nye høyre-kongressen». Hvorfor? Som en kommentator (Peter Kellner) har sagt det: «Opprørspartienes suksess er den politiske konsekvensen av de økonomiske tendensene Thomas Piketty har beskrevet i sin bok om økende økonomisk ulikhet» (se HHD 2014: 25 og 29).

Selv om det finnes store variasjoner i Europa, er det særlig to velgergrupper som stemmer i stort antall de fleste steder (trolig fordi de er EU-skeptikere, red. anm.): Velgere fra tidligere industriområder, som nå merker presset fra innvandringen, og velgere fra landsbygda som er misfornøyde med de liberale sosiale verdiene som fremmes av de tradisjonelle partiene, både på venstre- og høyresiden.

Graf som viser fordelingen av pro-EU og EU-skeptikere i Europaparlamentet 2014Kilde: The Economist

Dette er grupper som i stor grad er blitt oversett av de store, etablerte partiene, som i stadig større grad henvender til verdensvante storbymennesker. Sentrum-venstrepartiene har nå i hovedsak støtte fra ansatte i offentlig sektor og kulturindustrien, mens sentrum-høyrepartiene først og fremst appellerer til privat sektor, især finansfolk og store bedriftseiere og -ledere.

Mange mener at den tradisjonelle politikken har etterlatt seg et tomrom  som de nye opprørsbevegelsene nå forsøker å fylle. Først og fremst har politikken forsvunnet fordi velgerne har trukket seg tilbake til sin egen privatsfære. Medlemstallene for de politiske partiene synker, det samme gjør valgdeltakelsen. I dag kan hyperoppkoblete velgere følge med på alt en regjering gjør via nettet, og de kan protestere og demonstrere på helt nye måter. Folk synes å foretrekke nye måter å delta politisk på som alternativer til å stemme ved valg. I et slikt landskap kan det synes som om de «gamle» partiene har forlatt sin tradisjonelle rolle som målbærere av folks oppfatninger. Partiene representerer ikke lenger velgerne, de har blitt en slags styrende klasse, som er mer opptatt av å vinne enn de er av mulighetene til å representere bestemte syn eller samfunnsgrupper.

Nå handler det først og fremst om å få maksimal oppslutning fra dem som allerede er enige med deg. Dette har alltid vært en del av tradisjonelle valgkamper, men på grunn av den nye tilgangen på big data, enorm, detaljert kunnskap om velgeres preferanser om alt mulig, kan denne praksisen utføres på en industriell skala.

6: Å fylle politikkens tomrom

De nye opprørbevegelsene forsøker å fylle det politiske tomrommet etter de tradisjonelle partiene. De omformulerer politikken til å handle om noe annet enn før: Nå er politikk en konflikt mellom folket og eliten , og de nye er i ferd med å gjenoppfinne den tradisjonelle kraften ved å være i opposisjon. (Flere partier, som det nederlandske frihetspartiet PVV, greske Syriza, eller Femstjernersbevegelsen i Italia, har i perioder gått svært langt for å unngå å sitte i regjering.) På mange måter er valget til Europaparlamentet det perfekte valg for disse bevegelsene. Dét er nemlig ikke et valg som resulterer i en regjering – å stemme her, er en handling uten konsekvenser .

Graf som viser hvilket image EU har blant eu-borgerne.Kilde: Eurobarometer

EU-skepsisens framvekst har påvirket, men ikke dramatisk, hvordan Europaparlamentet er satt sammen. Noen er likevel bekymret for at opprørslistene kan hindre videre  EU-integrasjon eller stanse ratifiseringen av handelsavtaler. Hvis det blir vanskeligere å drive alminnelig EU-politikk framover på grunn av dette, kan man se for seg at politikere som vil jobbe for videre integrasjon i Europa styrer unna de åpne debattene i EU-parlamentet, og heller jobber for avtaler mellom medlemslandenes ledere. På lang sikt kan det føre til en oppsmuldring av fellesskapstanken som ligger til grunn for mye av arbeidet i unionen.

7: Hva betyr framveksten til EU-skeptikerne?

Men den virkelige trusselen fra EU-skeptikerne ligger i den innflytelsen de kan få over de etablerte partienes agendaer. Mange  store partier har allerede blitt hardere i sin kritikk av EU, som et svar på EU-skepsisens framvekst. Det er liten forskjell mellom hvordan det britiske konservative partiet og det britiske uavhengighetspartiet snakker om EU-spørsmål. Dette er helt i tråd med UKIP-leder Farages uttalte mål om å endre de etablerte partienes politikk, snarere enn selv å komme til makten.

EU-skeptikernes oppsving i EU-parlamentsvalget kan gjøre det mindre attraktivt å jobbe for mer europeisk integrasjon i mange av de viktigste medlemslandene. Utfordringen er særlig merkbar når det gjelder den viktige styringen av økonomien i eurolandene. Skal man lykkes med å jobbe mot en tettere, og mer velfungerende økonomisk og monetær union, trenger EU fornyede krefter og kanskje til og med en ny traktat. Skeptikernes framvekst i sine respektive hjemland kan forhindre enkeltregjeringer i å gi fra seg mer suverenitet eller i å starte arbeid med å endre EU-traktatene. Slike forandringer krever jo folkeavstemning i mange av medlemslandene. Jo nærmere vi kommer en virkelig økonomisk og monetær union (ØMU), desto mer sannsynlig blir det at medlemslandenes regjeringer vil fristes til å begrense EU-innbyggernes rett til å bevege seg fritt over grensene for å finne jobb.

Faren er at de tradisjonelle partiene vil svare med en slags tilbaketrekning fra Europa-spørsmål og at de vil jobbe for et rent byråkratisk samarbeid. Isteden bør regjeringene åpne for en virkelig politisk kamp mellom forskjellige visjoner for Europa. Ved å forsøke å opprettholde skillet mellom venstre- og høyresiden i politikken, både på nasjonalt og europeisk plan, kan man få den ideologiske debatten opp på agendaen igjen.

Dette krever flere tiltak :

  • Mer oppfinnsomme ideer om migrasjon, solidaritet og ansvar – Hvilke plikter og rettigheter skal medlemslandene ha overfor hverandre?
  • En ny plan for vekst, ansvarlig kapitalisme og sosial beskyttelse
  • En agenda som handler om europeisk selvråderett, som viser at EU er løsningen på 2000-tallets utfordringer – blant dem Kinas framvekst.
Diagram som viser hva EU-borgerne mener er viktigste politiske spørsmål.Kilde: Eurobarometer

Utfordringen blir å bryte opp samarbeidet mellom euroskeptikerne i stedet for å fyre opp under deres lyst til å danne en felles front mot «eliten». For å lykkes med dette må de etablerte partiene både på høyre- og venstresiden bli mye flinkere til å anerkjenne den EU-skeptiske kritikken  av Europa. Samtidig må de forkaste løsningsforslagene til EU-skeptikerne.

Mange europeere er sinte på EU fordi unionen ikke har holdt hva den har lovet, enten det handler om en alt for streng innstrammingspolitikk eller om ukontrollert innvandring. Man har hittil klart å redde euroen, men det har kostet mye : Både i form av tapt vekst, færre jobber, høy arbeidsløshet og store splittelser mellom innbyggere og eliter, mellom kreditorland og land med stor gjeld, og mellom eurolandene og de som står utenfor eurosamarbeidet.

Hvis Europa skal lykkes med å vinne over EU-skeptikerne, kan disse utfordres både i de enkelte medlemslandene og på den felleseuropeiske arenaen. Europa trenger mer politikk og mer uenighet . I stedet for å samle seg mot EU-skepsisen, kan de etablerte partiene understreke forskjellene seg imellom, for å gi folk virkelige alternativer, og forholde seg til sakene folk er opptatt av.