Hvorfor investerer Kina og Russland i Norge?

Publisert: 21. Jun 2021

Kinesiske og russiske bedrifter investerer stadig mer penger i Europa og Norge. Vanligvis investerer selskaper i andre land for å vokse seg større og tjene penger. Med er det kun profitt Kina og Russland ønsker seg? Eller er det noe annet som er målet?

  • Hva er en utenlandsk investering?
  • Hvorfor er det viktig for oss?
  • Hva er risikoen?
  • Og hva kan vi gjøre?

Utenlandske investeringer er når en bedrift kjøper en annen bedrift i et annet land. Det er enkelt sagt penger som beveger seg over landegrenser. En av fordelene med slike investeringer, er derfor at man får penger – kapital – som man ellers ikke ville hatt tilgang til. Man kan også få tilgang til ny teknologi, ny kunnskap og nye markeder å selge produktene sine i.

Et eksempel på disse fordelene er industrialiseringen av Norge tidlig på 1900-tallet. Nordmenn hadde da visjoner om å produsere elektrisk kraft og utvikle ny industri, som produksjon av kunstgjødsel og metaller som aluminium. Utfordringen var at man i Norge ikke hadde nok penger til å investere i disse gode ideene. Så da bedrifter som Norsk Hydro og Elkem ble bygget opp, var industri-pionerene Sam Eyde og Kristian Birkeland avhengige av utenlandske penger for å få det til.

Derfor kom finansieringen av Norges industrialisering for det meste fra utlandet.

Foto: Wikimedia/Public domain

Oljeplattformen Statfjord A på Statfjordfeltet med flotellet Polymariner til venstre i bildet. Fotografert i 1982.

Det samme gjaldt oppbyggingen av den norske oljevirksomheten. Da vi fant olje, trengte vi penger, kunnskap, og teknologi fra utlandet for å få oljen opp fra havbunnen.

Mange vil derfor si at utenlandske investeringer er avgjørende for velferden vår her i Norge.

Her er noen store tall: I 2019 var verdien på utenlandske investeringer i Norge på cirka 1,4 billioner kroner (altså 1400 milliarder). Motsatt vei, er beholdningen av Norske investeringer i utlandet nå cirka 1,8 billioner kroner. Her er gjensidigheten et poeng: Utenlandske investorer kan få investere i Norge, og Norge kan få investere i utlandet.

2: Investeringer og sikkerhet

I disse eksemplene fra Norgeshistorien, fikk vi investeringer fra land som Sverige, Frankrike, Tyskland og USA. Og det er dette som har vært vanlig: Det aller meste av utenlandsinvesteringer beveget seg fra rike til andre rike land, eller fra rike land til lavinntektsland. Slike investeringer har vært ønsket og har i liten grad vært møtt med noen form for skepsis.

Først det siste tiåret har vi sett store strømmer av investeringer som kommer fra land som Kina, Russland og De arabiske gulfstatene. Det har fått mange til å heve øyenbrynene. Hva er den store forskjellen?

En viktig forskjell, er at dette er land som Norge ikke kan samarbeide med om sikkerheten vår. Norge er i en allianse med USA, vi har militærøvelser sammen med allierte, utveksler informasjon og etterretning med mange land, og vi har Organisasjon for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Med Kina og Russland har vi ingenting av dette.

Den andre store forskjellen er at man normalt tar for gitt at de som investerer fra utlandet, er private selskaper som bare ønsker å tjene penger. Derfor er utenlandske investeringer lite regulert i den globale økonomien.

SE VÅR FILM OM UTENLANDSKE INVESTERINGER HER:



Internasjonal handel, på den annen side, er ganske regulert. Vi har regler for toll, det finnes frihandelsavtaler, og Verdens handelsorganisasjon (WTO) ble etablert i 1995 for å regulere handel mellom land. Det er ikke noe tilsvarende for investeringer – her er det mye fritt frem.

Men når det gjelder Kina og Russland, for eksempel, så ser vi at hvis vi nøster litt bakover i hvem det egentlig er som investerer, og hvem som til syvende og sist blir den nye eieren av bedriften som kjøpes, så kan det være den kinesiske eller russiske staten.

Stater kan ha andre mål enn bare å tjene penger. Dette kan være drevet av sterke nasjonale interesser og et ønske om å bli mektigere.

Så midt oppi dette frie og uregulerte området, hopper det plutselig inn statlige aktører. Det synes mange er en utfordring for sikkerheten. Hvorfor det?

3: Risiko ved utenlandske investeringer

Man kan tenke seg tre typer risikoer med utenlandske investeringer:

  • Man kan bli avhengig av utenlandske selskaper, eller stater, for helt kritiske ting i samfunnet. Særlig under koronapandemien ser vi hvor avhengige vi er av sykehusutstyr, munnbind, medisiner og vaksiner. Men det kan også være varer og tjenester som forsvaret er avhengige av, eller elektrisitetsforsyning og infrastruktur.
  • Teknologi og kunnskap kan overføres til utenlandske selskaper som kan være kontrollert av andre stater. Disse statene kan bruke denne teknologien mot våre interesser.
  • Investeringer kan øke en annen stats mulighet til å infiltrere, overvåke, spionere og til og med sabotere varer og tjenester og funksjoner som er kritiske for samfunnet vårt, økonomien vår, og forsvaret vårt.
Foto: Matthew Henry/Unsplash

Vi kan risikere at funksjoner som er kritiske for samfunnet vårt, blir overvåket og brukt mot oss.

Dette er mulige risikoer. Men det betyr ikke at det nødvendigvis er farlig å la selskaper fra Kina eller Russland investere i Norge. Dette er en ny ting man må ta med i beregningen, selv om det er usannsynlig.

Når man forbereder seg på at dette kan skje, kan det også gjøre at andre land tenker seg om to ganger før de prøver å bruke investeringer på denne måten. Det at de vet at vi passer på, kan ha en avskrekkende effekt. Det er litt som metalldetektorer eller gjennomlysning av bagasje på flyplasser: De fleste kan gå rett gjennom, men vi har slike ting på plass for å oppdage de som ønsker å gjøre skade – og for å avskrekke.

Det gjelder derfor å finne ut hvilke investeringer som kan være risikofylte, og så la alle de andre flyte ganske fritt for å høste fordelene av investeringer. Men det er ikke så lett å finne denne balansen mellom åpenhet og sikkerhet.

via GIPHY

4: Vanskelige dilemmaer og viktige spørsmål

Hvordan kan vi ivareta et åpent samfunn og en åpen økonomi – som vi har her i Norge og Norden – med alle de gevinstene det gir, og samtidig sikre sikkerhetsinteressene våre?

Dette dilemmaet blir enda vanskeligere fordi det ikke er noe åpenbart riktig eller feil svar på hva sikkerheten vår egentlig er. Hva er det egentlig vi skal beskytte fra de mulige risikoene ved utenlandsinvesteringer?

Vi skal beskytte landet vårt og menneskene som bor her, blant annet gjennom å ha et forsvar som fungerer. Det er derfor ganske klart at vi må passe ekstra godt på når utenlandske aktører vil investere i bedrifter som jobber med forsvaret eller våpen.

Det er også ganske klart at strømforsyning, vann, internett og slike ting er viktige for at samfunnet skal fungere, og at vi må passe på dem.

Men hva med veier, flyplasser, tog og jernbaner? Hva med å sikre arbeidsplasser og at norske bedrifter kan konkurrere internasjonalt? Hva med landbruk og skog? Miljø? Hvor viktig er dette for Norges interesser og sikkerhet? Er det viktig nok til å stoppe utenlandske investeringer?

I tillegg til disse spørsmålene om hvordan vi skal definere interessene våre, er det ikke lett å vite akkurat hvordan man skal finne og stoppe akkurat de investeringene som kan være risikable.  

Foto: Frederik Ringnes/Forsvaret

Norge må passe ekstra godt på når utenlandske aktører vil investere i bedrifter som jobber med forsvaret eller våpen. 

5: Hvordan kontrollere utenlandsinvesteringer?

Mange land jobber nå med systemer som kan kontrollere investeringer. Det gjør man nettopp for å sikre seg og sine nasjonale funksjoner og interesser. Men det er en enorm mengde av investeringer som kommer fra utlandet, og man kan jo ikke kontrollere alle. Så man må sile ut de investeringene som kan være en risiko.

Så hvordan gjør man dette?

Det mange land har til felles, er at man lager lister over spesielt viktige sektorer eller nasjonale interesser, eller til og med konkrete selskaper. Hvis utenlandske aktører vil investere i noe som er på listene, må man rett og slett spørre om lov først. Så blir investeringen gjennomgått, for å se om den er uproblematisk, om den må forandres, eller om man ikke får lov og den blokkeres.  

6: Kan vi gå for langt?

Det at vi kontrollerer investeringer fra utlandet er bra, siden stater kan bruke disse som et maktmiddel i mot våre interesser. Allikevel er det en fare for å gå for langt når man bestemmer hvilke investeringer som skal kontrolleres eller stoppes.

via GIPHY

Nasjonalisme og motstand mot globalisering øker i mange deler av verden. Eksempler er Donald Trump i USA, Brexit-prosessen i Storbritannia, eller den anti-demokratiske utviklingen i enkelte europeiske land som Polen eller Ungarn.

Flere land blir mer innadvendte. Da er det viktig at ordninger som skal kontrollere investeringer fra utlandet, ikke blir misbrukt til å lukke landet. Dette henger sammen med de vanskelige dilemmaene over: Hvor bredt skal man definere sikkerhet og nasjonale interesser? Når blir nasjonal sikkerhet et påskudd for andre mål? Skal økonomisk sikkerhet inkluderes? Hvor går da grensen for økonomisk nasjonalisme og proteksjonisme?

Man bør altså unngå at slike ordninger brukes for andre, innenrikspolitiske formål.

7: Kontrollregler er viktigst

Investeringer fra Kina og Russland til Norge øker, og det er ofte store og lønnsomme selskaper som investerer her. Slike utenlandske investeringer er spesielt viktig for velferden i små økonomier, som Norge. Norge er, som et lite land, avhengig av å være et godt sted å investere.

Samtidig ser vi at mange – både blant politikere og i befolkningen – er mer skeptiske til investeringer fra land som Kina og Russland enn fra for eksempel EU-land. Norge og mange andre land jobber derfor akkurat nå med å få på plass eller forbedre kontrollen med investeringer fra utlandet for å sile ut de som kan være risikofylte, uavhengig av hvilket land de kommer fra.  

Så har vi grunn til å være bekymret? Fortsatt kommer de fleste utenlandsinvesteringene til Norge fra land som USA, Sverige, Sveits, og Storbritannia. Land som Kina og Russland står fortsatt for en ganske liten del av investeringer i Norge.

Allikevel, investeringer fra land vi ikke kan ha et sikkerhetssamarbeid med, kan være en risiko. Hvis investeringene skjer i sektorer som er spesielt viktige for samfunnet vårt, eller mengden av investeringer fra slike land blir veldig stor, kan det gjøre oss avhengige av utenlandske aktører eller andre stater for at samfunnet skal gå rundt.

Så det er grunn til å være oppmerksom, men det er også viktig at vi ikke tegner et fiendebilde av enkelte land, og at vi har klare og forutsigbare kontrollregler så Norge fortsatt kan være et attraktivt sted for de investeringene vi ønsker velkommen.