Foto: Heiko Junge / NTB

Berit Reiss-Andersen, leder av Nobelkomiteen, viser frem et bilde på en mobiltelefon av årets fredsprisvinnere, journalistene Maria Ressa og Dmitrij Muratov på Nobelinstituttet. 

Journalistikk, krig og fred

Publisert: 13. Oct 2021

Nobels fredspris går i år til to kritiske journalister som daglig risikerer mye for å forsvare menneskerettigheter og demokrati. Den er samtidig en oppmuntring til uavhengige kritiske journalister over hele verden.

  • Hvem er årets vinnere?
  • Hva er sammenhengen mellom journalistikk og demokrati?
  • Hvilke utfordringer står journalistikk overfor?
  • Hvordan kan journalistikk utgjøre forskjell mellom krig og fred?

Det er sjelden at Nobels Fredspris blir gitt til journalister, men i 2021 ble Maria Ressa fra mediehuset Rappler i Filippinene og Dmitrij Muratov fra avisen Novaja Gazeta i Russland tildelt den ærefulle prisen.

De to medielederne står i spissen for kritikk av autoritære regjeringer i sine respektive land. Dermed lever de farlig. Samtidig er de klare forbilder og viser hvor viktig journalistikken er som bærebjelke for demokratiet.



2: Journalistikk og demokrati

Journalistiske medier skal bevare sin uavhengighet av statsapparat og pressgrupper. De skal granske makthaverne uten innblanding og sensur.

Journalistene skal være de stemmeløses stemme, representere interessene til de som ofte kalles «svake grupper» i samfunnet. De skal ivareta menneskerettigheter og avsløre diskriminering, korrupsjon og overgrep.

Ikke minst må journalister i stadig større grad navigere i et samfunn der løgner og falske nyheter spres i vidt omfang, og der mange forholder seg mer til ikke-journalistiske sosiale medier enn til redigerte nyhetsmedier.

Forutsetningene for at journalistikken skal overleve, er at reporterne kompromissløst søker etter fakta. Bare gjennom å være nøye med fakta som etablerer sannhet og etterrettelighet, kan de bygge folkets tillit og dermed styrke demokratiet.

Men journalistikken står overfor store utfordringer over hele verden.

via GIPHY

3: Dimitrij Muratov og Novaja Gazeta

Kunngjøring av årets fredspris kom den 8. oktober. Dagen før var det 15 år siden en av Russlands mest kjente opposisjonelle journalister, Anna Politovskaja, ble drept. Fem leiemordere ble grepet og dømt, men ingen av bakmennene er tatt.

Politovskaja var kollega av Dmitrij Muratov (59). Han har i løpet av sine 26 år som redaktør av Russlands fremste opposisjonsavis opplevd at også fire andre medarbeidere og en støttende advokat har blitt drept. Da han ble informert om prisen, reagerte han med å dedikere den til sine døde kolleger.

Avisen hans, Novaja Gazeta, har gravd dypt for å avsløre hvem som drepte aktivister i Russland, individer som hadde kritisert president Vladimir Putin. Tidlig i 2015 infiltrerte en kvinnelig journalist med tilknytning til avisen en russisk trollfabrikk, som systematisk produserte løgner for å svekke opposisjonen. Hun avslørte nære bånd mellom fabrikken og Putin-regimet.

I februar samme året ble den framtredende aktivisten Boris Nemtsov drept. Novaja Gazeta arbeidet da hardt for å avsløre at forbindelser mellom drapsmennene og regimet. Trollfabrikken gjorde på sin side sitt beste for å tåkelegge regimets bånd til dem som sto bak drapet.

På grunn av Novaja Gazetas svært regimekritiske virksomhet har lokalene deres flere ganger vært utsatt for angrep, også med kjemikalier.

Foto: NTB Scanpix/AP

4: Maria Ressa og Rappler

Maria Ressa (58) har i mange år hatt tiltaler og arrestordre hengende over seg for avsløringer av korrupsjon og vanstyre på Filippinene.

Under et digitalt arrangement på Verdens Pressefrihetsdag den 3. mai i år, sa hun: «Det har aldri vært tøffere å være journalist, å utføre det journalistiske oppdraget, og holde makthaverne ansvarlige. Det har aldri vært så farlig og risikabelt som det er i dag.»

Hun fortalte videre at hun kunne få 90 hatmeldinger i timen, ikke minst på grunn av sin kritikk av regimet til president Rodrigo Duterte.

Hun har elleve rettssaker som venter og har vært arrestert flere ganger. Bare i 2019 ble hun løslatt mot kausjon åtte ganger. Advokaten hennes, Amal Clooney, sier hun risikerer hundre års fengsel om hun blir dømt i de sakene som er reist mot henne. En av dem hun ble dømt for i 2020, handlet om en åtte år gammel historie som skjedde på et tidspunkt da loven som ble brukt mot henne, ikke eksisterte.

I en kommentar til tildelingen sier Ressa at prisen er en anerkjennelse av hvor vanskelig det er å være journalist i dag.

President Duterte, som har styrt landet siden 2016, har blitt anklaget for korrupsjon og for sin nådeløse politikk med drap på tusenvis av mennesker som er avhengige av narkotika.

Han har offentlig truet Rappler og forbudt Rapplers journalister å være til stede når han utfører sine offisielle oppdrag. Han beskylder dem for falske nyheter, og har selv spredt falske nyheter om at USA eier Rappler. Han har også hevdet at mediet «ikke er filippinsk».

Tre dager etter kunngjøringen av årets Nobelpris kom nyheten om at president Duterte gratulerte Ressa og kalte prisen en seier for Filippinene. President Putin var litt raskere ute og gratulerte Muratov rett etter kunngjøringen. Men gratulasjonene var neppe særlig dyptfølte.

5: Fire av fem journalistmordere går fri

De siste tretti årene er 58 journalister drept i Russland, mens 87 er drept på Filippinene. Russland ligger i dag på plass nr. 150 i Verdens pressefrihetsindeks, mens Filippinene er på 137. plass. Listen omfatter 180 land. Både i Russland og på Filippinene nyter drapsmennene godt av straffrihet, idet svært få blir arrestert og stilt til ansvar for sine forbrytelser.



Dette er del av et større bilde. Fra 2010 til 2020 ble 277 journalister myrdet rundt om i verden, men i 83 prosent av tilfellene ble ingen straffeforfulgt eller dømt. Både Filippinene og Russland står høyt på listen over land med straffrihet, henholdsvis på 7. og 11. plass. Land som lenge har opplevd krig, Somalia, Irak og Syria, topper denne listen.

I et annet krigsherjet land som for tiden er mye i nyhetsbildet, Afghanistan, er 55 journalister drept de siste tretti årene, i tillegg til en rekke mediearbeidere. Den ekstreme Taliban-bevegelsen tok nylig for andre gang makten i landet. Mange medier er allerede stengt, hundrevis av journalister har flyktet, og sensuren brer seg raskt, med ekstreme nye regler for hva journalister kan foreta seg.

Pressefriheten varierer sterkt etter hvor journalistene opererer. De nordiske landene skårer best, med Norge på topp, mens Eritrea, Turkmenistan, Nord-Korea og Kina ligger nederst på listen. I mange land er sensuren sterk, i andre land er undertrykkingen mindre åpenbar, men journalistene vet at de kan bli straffet om de trår over usynlige grenser. Dermed praktiserer mange selvsensur: De vet hvilke saker de ikke bør skrive om, hvilke områder de ikke bør dekke og hvem de ikke bør kritisere.

6: Stengning av nett og sosiale medier

Et våpen undertrykkende regimer gjerne tyr til, er midlertidig stengning av Internett, og utelukking av visse sosiale medier (for eksempel Facebook i Iran, Kina og Nord-Korea). Internett-stengning har forekommet i India (Kashmir), i Myanmar og Hviterussland, så vel som regionalt i Afghanistan.  

Stengningen rammer selvsagt også mediene hardt. Samtidig blir journalistikken spesielt betydningsfull i slike land. Nylig konstaterte Freedom House, som undersøker demokratiutviklingen på globalt nivå, at 75 prosent av verdens befolkning lever i stater der demokratiet er i tilbakegang.

Tilbakegangen har vært kontinuerlig de siste 17 årene. Eksempler på store land der demokratiet svekkes er Brasil, India, Tyrkia og USA. Spesielt i USA og India finnes det ennå sterke journalistiske medier som står mot denne utviklingen.

I tillegg lever 54 prosent av verdens befolkning i det som kalles autokratiske land, det vil si land der makten er samlet hos en person eller en gruppe, uten begrensninger fra organer som skal sikre maktdeling og demokrati.

7: Hitler og Ossietzky

Den forrige journalisten som ble tildelt Nobels Fredspris, var den tyske redaktøren og fredsaktivisten Carl von Ossietzky, som redigerte avisen Die Weltbühne. Han ble første gang arrestert og fengslet for sin kritikk av våpenindustrien i 1931, og igjen arrestert da Hitler kom til makten i 1933.

Journalisten og redaktøren Carl von Ossietzky er den forrige journalisten som ble tildelt Nobels fredspris. Prisen var svært kontroversiell, også i Norge, da den ble kjent, men i ettertiden ble den sett på som en av de riktigste og viktigste. 

Hitler erklærte at pressen måtte være «rase-ren». Jødiske journalister ble spesielt angrepet, og åpne uavhengige medier ble undertrykt og stengt. Tyske medier ble redusert til propaganda for nazistene. Ossietzky havnet i konsentrasjonsleir i 1933 og døde på et fengselssykehus i 1938.

Han skulle motta Nobelprisen for 1935, men siden han befant seg i fangenskap, ble det umulig. Adolf Hitler uttrykte sitt hat mot journalister og sin sterke misnøye med tildelingen.

8: Journalistikk er en menneskerettighet

I FNs menneskerettighetserklæring vedtatt etter andre verdenskrig, slår Artikkel 19 fast at «Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.»

Det litt tunge ordet «meddelelsemiddel» inkluderer i dag både tradisjonelle nyhetsmedier som TV-stasjoner og nettaviser, og sosiale medier som TikTok, Facebook, Twitter og Instagram.

Imidlertid fins det grenser for ytringsfriheten – dermed også for journalistikken – også i Norge, der lovverket forbyr grove diskriminerende ytringer og fornærmelser. Artikkel 19 er først og fremst et signal til verdens journalister om stor frihet, men som vi har vært innom, er det mange land som frarøver medier denne viktige friheten.

Foto: FDR Presidential Library & Museum/Creative Commons/CC BY 2.0

Eleanor Roosevelt holder en plakat med Verdenserklæringen om menneskerettighetene i 1949, året etter de ble vedtatt.

9: Feilet i Irak

Nobels fredspris blir delt ut 10. desember. Det er gode argumenter for å knytte en journalistpris til fred og nedrusting. En sentral del av journalistenes demokratiske funksjon er å overvåke alle maktorganer. Det inkluderer også å sette søkelys på militær opprustning, våpenhandel og opptrapping til krig, slik Carl von Ossietzky gjorde som redaktør og som grunnlegger av forumet «Aldri mer krig» allerede i 1922.

I 2003 angrep USA Irak og startet en krig som ennå ikke er over. Den har kostet hundretusener av menneskeliv. Angrepet kom halvannet år etter 11. september-terroren mot USA, og argumentet var at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen. Svært mange medier sviktet i opptakten til denne krigen, der «bevisene» for at Irak hadde slike våpen, viste seg å være fabrikkerte.

Her kunne en dristig, avslørende journalistikk i toneangivende medier kanskje gjort en forskjell mellom krig og fred.