Foto: Christopher Olssøn/NUPI

LANG ERFARING: NUPI-forsker Morten Bøås har flere tiår med erfaring fra feltarbeid i konfliktsoner bak seg. Sammen med Bliesemann de Guevara har han redigert en bok hvor et tyvetalls forskerkolleger deler sine erfaringer fra denne typen arbeid.

10 ting å tenke på før, under og etter feltarbeid på voldelige steder

Publisert: 3. sep. 2020

Fra hemmelige motorsykkelturer i Kongo til ubehagelige møter i mørke bakgårder i Mali. 22 forskere forteller åpent og ærlig om feil og lærdommer fra feltarbeid i konfliktsoner i Morten Bøås’ og Berit Bliesemann de Guevaras nye bok. 

«Jeg følte spenningen bygge seg opp i bilen, men valgte å ignorere den,» skriver NUPI-forsker Morten Bøås i boken «Doing Fieldwork in Areas of International Intervention».

Bøås var på feltarbeid i Mali. Nå befant han seg i en bil i en folketom gate i utkanten av landets hovedstad Bamako, bare i selskap av en lokal «fikser» og en sjåfør, på vei til et møte med en angivelig opprørskriger. Bøås hadde alltid levd etter en regel om å ikke ta med seg folk som jobbet for ham i felt til steder han ikke var komfortabel med å dra selv. Denne gangen hadde imidlertid erfaringer med vanskelig tilgang til felten i Mali ledet ham til å inngå kompromisser med seg selv.

I den nye boken, utgitt på Bristol University Press i juni 2020, forteller han og 21 andre erfarne forskere som jobber med Sentral- og Sørøst-Asia, Midtøsten, Kaukasus, Sentral-, Vest-, og Sør-Afrika, samt Sørøst-Europa, om forvirring, feiltrinn og fare når de har arbeidet i konfliktområder.

Et tilbud som vanskelig kunne avslås

Bamako, noen dager tidligere: I løpet av år med forskning på den konfliktrammede Sahel-regionen, beltet som strekker seg fra Mauritania i vest til Somalia i øst, hadde Bøås intervjuet en anselig mengde representanter for myndigheter, eliter, vanlige folk – og opprørsgrupper. Men nå fikk han et tilbud han vanskelig kunne avslå.

Den lokale fikseren tilbød et møte med en mann som skulle ha kjempet for Mokhtar Belmokthar, den mest ettersøkte jihadisten i Sahel. Her hjemme er Belmokthar kanskje best kjent som skikkelsen som sto i spissen for terrorangrepet mot gasskraftverket i In Aménas i 2013.

Tilbake i bilen var det tydelig at fikseren begynte å bli rastløs. Møtestedet skulle vise seg å være en folketom bakgård omkranset av tre forfalne bygninger.

«Enda mer nervøs ble han da ikke én, men fire, personer kom ut av skyggene og ba oss om å stoppe bilen og slå av lysene. Det var krystallklart at vi var på et sted vi ikke burde ha vært,» skriver Bøås i boken.

«Hey ho, let’s go»

- Det var ikke noe ransforsøk, men det ble fort ubehagelig stemning, og vi skjønte at dette kom det ingenting ut av. Det endte med at vi kom oss av gårde ved å kjøre noen av mennene til et annet sted. Men det må jo ha handlet om noe mer enn det. Kanskje de trodde det var penger i møtet, eller kanskje hadde disse krigerne tenkt å snakke, men ombestemte seg. Den dag i dag aner jeg ikke hva det handlet om. Det er et typisk eksempel på forvirrende situasjoner som kan oppstå i felt. Det er ofte intense arbeidsperioder med mye som skjer, og ofte skjer det fort, forteller Bøås i dag.

Historien fra Bamako er én av tre han har valgt å trekke frem i kapitlet sitt om ikke-likestilte samarbeid på risikofylte steder. Han har kalt den «Hey ho, let’s go».

- Poenget er at det var unødvendig å havne i den situasjonen. Fikseren var en ung og relativt uerfaren forsker, og vi havnet der fordi han hadde så sterk interesse av å få til noe som han ikke hadde godt nok nettverk til. Jeg burde stilt mye mer kritiske spørsmål. Jeg ble for ivrig, fordi jeg ikke så at han var på dypt vann, sier Bøås.

Et skjevt forhold

Ifølge ham illustrerer hendelsen hvorfor det er så viktig å være oppmerksom på skjevhet i forholdet mellom forskeren fra det globale nord og lokale partnere, forskere, assistenter og fiksere i det globale sør, noe som er tema gjennom hele bokkapittelet hans.

- Lærdommen er at du må ha et klart blikk for at det er et spill av interesser i sving også blant de du jobber med lokalt. Miljøet er veldig konkurransedrevet, og å få tilgang til en erfaren forsker kan bety muligheter for flere oppdrag eller til og med skrivesamarbeid og publiserte arbeider på engelsk. Konsekvensen er at folk kan ta seg vann over hodet og gjøre ting de ikke burde, forklarer Bøås.

- Machoholdning

Han etterlyser at flere av de erfarne feltforskerne deler både bekymringer, feilgrep og erfaringer med uventede situasjoner – og det er nettopp det han håper den nye boken skal bidra til.

- Det er nok et ikke ubetydelig preg av machoholdning i dette miljøet, og jentene som driver med dette er stort sett ikke bedre enn gutta. Forskning som innebærer å reise til steder som Mali, Kongo eller Irak, tiltrekker seg nok litt spesielle personer. Jeg har tenkt litt på at vi som har holdt på lenge og er blitt relativt veletablerte og anerkjente feltforskere, liker nok alle å fremstille oss selv på en viss måte. Jeg har nok ikke vært den verste, men heller ikke den beste, sånn sett. Vi er nok alle litt glad i et image som kule «dudes» som fikser ting.

- Få nettverk

Selv om Bøås og medredaktøren understreker at det er umulig å lage en universell oppskrift på vellykket feltarbeid, trekker han frem ett råd til nyslåtte forskere som skal ut i felt:

- Er du en ung forsker som på egenhånd skal i gang med et prosjekt, er rådet å snakke med folk som har vært der før, få hjelp til å skaffe nettverk, og bruke de nettverkene aktivt for å skaffe oversikt over sikkerhetssituasjonen. Stol ikke på én enkelt kilde, selv om kilden er en FN-ansatt som later som han eller hun har full kontroll.

Boka er særlig myntet på studenter, konsulenter og forskere som arbeider med forskning i konfliktsoner. Bøås mener den er viktig nettopp fordi den ikke er en teoretisk bok spekket med akademiske referanser.

- Om en skal velge kvalitativ eller kvantitativ forskningsmetode, for eksempel, er mye lettere å lese seg til teoretisk, enn hvordan du blir god på feltarbeid. Å fortelle forskernes egne historier så åpent, detaljert og ærlig, er det få andre bøker som gjør.